De to sakene som skal behandles i Høyesterett, handler begge om regler for god forretningsskikk og hva som er tilstrekkelig informasjon fra selgere av finansielle produkter.

Tirsdag 23. oktober starter den såkalte Røeggen-saken i Høyesterett.

«Gyldigheten av avtaler om såkalte strukturerte spareprodukter» er tittelen på behandlingen av om avtaler mellom DNB og Ivar P. Røeggen om investering i to aksjeindeksobligasjoner er gyldige. Det er satt av fire dager til saken.

Saken mot Fokus Bank (filial av Danske Bank) gjelder krav om heving og erstatning etter kjøp av finansielt produkt. Saken starter 1. november 2012. Det er satt av fem dager til denne saken.

Sakene mot Fokus Bank og DNB skal behandles under ett i Høyesterett.

Investerte med lånefinansiering

I 2000 investerte Ivar Petter Røeggen 500 000 kroner i to spareprodukter gjennom lånefinansiering, men da bindingstiden seks år senere var over, hadde han tapt 230 000 kroner på lånerenter og gebyrer. Investeringen var finansiert med et fastrentelån på cirka 8 prosent rente.

Røeggen gikk til sak mot DNB, støttet av Forbrukerrådet, med krav om at banken skulle betale for kostnadene. Røeggen fikk medhold i Oslo tingrett, men i andre runde, i lagmannsretten, tapte han.

I dag ligger det cirka 2000 klager på bankprodukter hos bankklagenemnda. Utfallet i Høyesterett er av svært stor prinsipiell betydning, og får Røeggen medhold, kan det innebære flere milliarder i erstatning til kundene.

Bak scenen

Professor Thore Johnsen ved Norges Handelshøyskole (NHH) har vært sakkyndig i begge sakene.

I 2008 leverte Johnsen en rapport på vegne av Bankklagenemnda (nå Finansklagenemnda). Denne opprinnelige rapporten ble møtt med innsigelser fra DNB, og Johnsen laget en ny rapport med kommentarer til bankens innsigelser, og også den ble omfattende. 

– Så kom banken med nye innsigelser, men på dette tidspunktet samarbeidet vi bak scenen. Det var helt åpent. Det skrev jeg om, og det skrev banken om.

– En ting var de prinsipielle sidene, noe annet var de faktiske forholdene, og det gikk på beregninger. Hva var forventet lønnsomhet? Hva var risikoen? sier Johnsen.

Viktigste i Røeggen-saken

– Da må man regne, og det er viktig at man regner med de samme modellene, eventuelt at man er enig om å være uenig, men da bør det også komme klart fram. Ellers kommer en aldri til døra, sier Johnsen.

Det ble klart relativt tidlig at Johnsen og DNB skulle utveksle modeller. Da endte det opp med at den modellen han brukte, ble benyttet. Dermed ble det straks klart hvor uenigheten lå.

– Da kommer vi til det som er det viktigste i Røeggen-saken, slik jeg ser det. Som følge av at kundene er uprofesjonelle – du skal stå tidlig opp for å få med deg hva dette kompliserte produktet egentlig innebærer – er det veldig lett å legge inn kostnader uten at kundene ser det. Det var nettopp det DNB gjorde, sier Johnsen.

Lånefinansieringen

Finansprofessorens poeng er at produktet hadde altfor store kostnader, i særdeleshet etter lånefinansering. Samtidig gjorde lånefinansiering at produktet ble for risikabelt for vanlige kunder.

– Jeg konkluderte med at jeg syntes det var uansvarlig fra bankens side eller fra de i banken som markedsførte produktet – DNB Markets – å pushe lånefinansiering på et slikt produkt.

Hvis styret i banken hadde skjønt dette, ville de satt ned foten langt tidligere, mener Johnsen, som tror flere i DNB mislikte produktet når de etter hvert innså hva det var for noe.

– Men de syntes det var hyggelig å tjene penger, og det ble jo veldig lønnsomt for banken.

Hinsides enhver fornuft

– Kunne produktet vært akseptabelt hvis det ikke hadde blitt pushet på småsparere?

– Vel, det såkalte Røeggen-produktet kom relativt tidlig, i 2000. Det var en tidlig utgave av tilsvarende produkter, og de var hinsides enhver fornuft. Det var søppel, rett og slett.

– Det var verken sparing eller spekulasjon. Det var lureri, og med høye kostnader. Men dette tidlige produktet var et enkelt og rent produkt, i utgangspunktet. Hadde det ikke vært for kostnadene, hadde det blitt et bra produkt.

– Hvilket ansvar bærer Røeggen og tilsvarende kunder som kjøpte slike produkter så tidlig, mener du?

– Vi skal ikke gå for langt i å frikjenne enkle kunder for deres ansvar til å sette seg inn i dette. Hvis du ikke forstår et bankprodukt, bør du holde deg unna. Det er ikke banken som skal fortelle deg det, det skal du vite selv.

– Tidligere finansminister Kristin Halvorsen sa det veldig greit: Du må ikke tro at en bankmann er bestemora di. Han har ikke den funksjonen. Han er en selger.

Parallell til Sverige

Thore Johnsen trekker en parallell til Sverige, som fikk akkurat de samme produktene, men tidligere.

– De var like populære, men der finnes ikke noen rettssaker.

– Hvorfor ikke?

– Svenske kunder er tradisjonelt mer kritiske. Du ser det samme innenfor kapitalforvaltning. Norske kunder aksepterer 2 prosent kostnader for et aksjefond som er hyperenkelt, og som det egentlig burde vært 1 prosent kostnad på.

– De spør ikke engang. Norske kunder er veldig nøye når det gjelde strøm, der shopper de rundt. Kjøpe bil? Da holder de på i årevis. Samme med flatskjerm og PC.

– Men å gå inn i en millioninvestering? Da spør de bare: «Er dette fint?» Ja da, sier banken. «Da går vi inn!» Svenskene er langt mer kritiske. De har mer erfaring med finans og er bedre på å vurdere for og imot, sier Johnsen.

– Sånn er det fortsatt i det norske finansmarkedet, mener han. Norge ble relativt sent modernisert i finansmarkedet. Delvis av den grunn er norske kunder altfor ukritiske, og de aksepterer nesten hva som helst, sier Johnsen spissformulert.

Røeggen-produkt ikke bare søppel

– Jeg er ikke helt på linje med dem som hevder at dette bare var søppel. Problemet er at banken ikke klarte å holde fingrene av fatet.

– De tok ut for mye, og de var de litt uheldige fordi kostnaden ved lånet ble høyere enn de egentlig hadde tenkt seg.

Professoren sier at DNB hadde muligheter for å snu eller kompensere kunden, men valgte ikke å gjøre det. Derfor kan de ikke i ettertid si at «ja ja, vi var uheldige fordi vi låste renten på lånene tidlig, før kunden kom inn i produktet», sier Johnsen.

– Hvis du ser på din rolle som sakkyndig, er det det faglige eller det prinsipielle som interesserer deg?

– Jeg må si at jeg er litt irritert over at banken i så stor grad lot amatørkunder, intetanende kunder, gå inn i lånefinansiering. Det var uheldig. Det har banken skylden for, naturligvis, men problemet er også at kunden ikke shopper rundt.

Fokus Bank-saken

Johnsen er sakkyndig også i høyesterettssaken der 29 saksøkere står mot Fokus Bank etter at de investerte i spareprodukter som ikke ga forventet avkastning.

En rekke aksjeselskaper, foreninger og privatpersoner er blant saksøkerne.

Særlig har NTNU Samfunnsforskning fått mye presseomtale etter den mislykkede handelen med Fokus Bank.

Saken mot Fokus Bank omfatter langt større investeringsbeløp i strukturerte kredittprodukter, og den er mer komplisert, mener Johnsen.

I grunntrekk, forklarer han, er dette samme type som DNB-produktet til Røeggen, men å forstå kredittrisiko er noe som selv profesjonelle investorer ikke er vant med.

– I søksmålet mot Fokus Bank er det en rekke profesjonelle investorer, herunder tidligere styreformann i Fokus. Han er en av dem som har klaget inn banken.

Fikk medhold i tingretten

I første rettsinstans i tingretten ble det fattet en enstemmig dom som ga 12 av 29 investorer, blant annet ideelle organisasjoner, forskningsinstitusjoner og privatpersoner, medhold.

Disse slapp å oppfylle sine forpliktelser så lenge de hadde klaget før et visst tidspunkt. De profesjonelle investorene ble ikke tilkjent erstatning under henvisning til at de måtte anses for å være erfarne investorer.

– I Oslo tingrett ble dommen mot Fokus Bank meget prinsipiell, og den var svært godt fundert av meddommerne, deriblant Tore Lindholt, tidligere administrerende direktør for Folketrygdfondet.

– Men senere sa lagmannsretten at ingen – uansett hvor dum du er og nærmest uansett hvor liten informasjon du har fått fra banken – kan løpe fra ansvaret for å følge opp egne investeringer.

– Tingretten sa at hvis du er amatør, så påhviler skyld og ansvar hos dem som burde forstått det. Banken, altså, sier Johnsen.

Uansett hvor dum

Lagmannsretten gikk i motsatt retning, som i Røeggen-saken.

– Uansett hvor dum du er og har latt deg lure av banken, skal du betale, mente lagmannsretten.

– Det lagmannsretten gjorde i Røeggen-saken, var en snever vurdering. Det var neppe så åpenbart som tingretten sa, at Røeggen hadde rett og banken tok feil, men konklusjonene i tingretten var til slutt korrekte. De vurderte flere forhold meget nøye.

Spesielt Fokus-saken viser hvor viktig det er å ha en nyansert og grundig vurdering, mener Johnsen, og det skjedde ikke i lagmannsrettens behandling av Fokus-saken.

Punge ut – uansett

– Det går på prinsipp. Det var vel Arne Garborg som sa følgende: «Den som ikkje læt upp augo, fær lata upp pungen.» Ikke sant? Hvis du ikke har øynene åpne, får du betale. Det var dette prinsippet lagmannsretten la seg på.

– Uansett hvilken bakgrunn du har, uansett om du er amatør, eller uansett hva banken gjorde – du hadde selvstendig ansvar og burde kontrollert kjøpet, og fordi du ikke gjorde det, kan du ikke komme etterpå å si at dette forsto jeg ikke.

– Hva tror du om behandlingen i Høyesterett?

– Jeg er selvfølgelig interessert i dommen i Høyesterett. Jeg håper det blir en rimelig dom, og det sier jeg salomonisk, jeg håper det blir en klok løsning.

Høyesterett skal vurdere lovanvendelsen, ikke realitetene om hvorvidt det var negativ forventet avkastning eller ikke. Derfor, sier han, er det vanskelig å si noe om utfallet.

– Er det dine studenter som har laget disse produktene?

– Ja, flere av dem har vært inne i disse produktene, men som sagt, flere av de tidligere produktene var gode. Det ble lagt inn for mye kostnader, men selve konstruksjonen var noe som kunden faktisk kunne dra nytte av.

– Men i og med at det ble bygget slik, så fungerte det ikke, avslutter Johnsen