«Det var en gang en statsminister, og han sa: La oss pøse oljepengene ut over folket!» Slik åpner tegnefilmen om firmaet Askeladden Electronics og oljepengene som ble borte. I dette moderne folkeeventyret drives handlingen framover av at den såkalte handlingsregelen er satt suverent til side. Og hva skjer da?
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Historien så langt
Det virkelige oljeeventyret startet på slutten av 1950-tallet. Den gangen var det ingen som trodde at olje og gass under havbunnen i Nordsjøen var noe annet enn - nettopp et eventyr.
Men i 1959 fant nederlenderne gass utenfor sin nordlige kyst. Hvorfor skulle ikke en liknende rikdom ligge skjult utenfor kysten av Norge? Oljeselskapene begynte å få ferten av noe.
Phillips var først ute. Sommeren 1966 ble den første snurrende snabelen boret ned i kontinentalsokkelen sør for Stad.
"Arnfinn Christensen har laget det lærerike eventyret om inflasjon og oljepenger"
Den kom tørr opp igjen, men allerede året etter traff Esso en åre på Balder-feltet vest av Karmøy.
Og i desember 1969 kom det store gjennombruddet, døpt i oljeeventyrets gjenklang av “Det var en gang”: Ekofisk.
Den hollandske syken
Det var noe urnorsk forsiktig og traust over norske myndigheters møte med oljealderen. Vi skulle ikke forsyne oss grådig. Norge ville unngå økonomisk mageknip, bedre kjent blant økonomer som den hollandske syken.
Utover på syttitallet vokste de offentlige utgiftene. Nederland ble en velferdsstat, drevet på gass. Det var gode tider og kake til alle.
Men den som forspiser seg, blir mett, og orker ikke lenger å arbeide. Stadig færre nederlendere laget varer som utlandet ville ha, bortsett fra gass.
Mange ble arbeidsløse. Festen var slutt. Nederlenderne hadde fått den hollandske syken.
I 1988 var Norge i bakrus etter fall i oljeprisene og bankkrisa året før. Rentene var skyhøye og vi måtte ta oppvasken etter lånefesten fra jappetida. Det året la Steigum-utvalget fram sin innstilling om oljeformuen.
Oljefondet
“Sett pengene på bok”, sa de. For første gang fikk idéen om et oljefond tilslutning. Vi skulle ikke bruke opp oljeformuen, bare renteinntektene.
Og boka som pengene skulle settes på, det var Statens petroleumsfond som ble opprettet St. Hans 1990. De første årene var fondet slunkent, for oljeprisen var fortsatt lav.
Men så steg oljeprisen fra om lag 12 dollar fatet i 1999 til 75 dollar fatet i 2006.
På ti år hadde oljeformuen vokst fra beskjedne 48 milliarder i 1996 til 1712 milliarder i 2006. Norske myndigheter fant seg selv sittende på toppen av et økonomisk oljeberg.
Mange ivrige hender ville grave ut av den store haugen til gode formål, og den økonomiske skredfaren var overhengende. Myndighetene måtte sikre de ustabile økonomiske løsmassene.
Handlingsregelen
Annonse
I 2001 innførte Stoltenberg-regjeringen en ny fjellvettregel for oljeberget. Den ble kalt “handlingsregelen”.
Handlingsregelen sier veldig forenklet at vi ikke skal bruke av selve oljefondet. Oljeberget skal få vokse seg større og større.
Vi skal bare samle opp pengene som drysser ned langs sidene på oljeberget - utbyttet av alle aksjene som er kjøpt for oljepenger, det økonomene kaller avkastningen.
Økonomene regner med at avkastningen på oljefondet er omkring 4 prosent. Det høres ikke mye ut, men for 2006 betød det nærmere 70 milliarder kroner ekstra til gode formål.
Men oljeberg kan tæres ned av vær og vann. Og det brygger opp til økonomiske stormer i livets høst. Oljeberget står ikke støtt når en økonomisk og demografisk tidevannsbølge slår over landet om noen år: Eldrebølgen.
Da regjeringen Stoltenberg 1 innførte handlingsregelen i 2001, døpte de derfor også om Petroleumsfondet. Nå heter det Statens Pensjonsfond - Utland.
Oljeformuen i framtida
Etter hvert som oljefondet blir større, øker også avkastningen. Det betyr at vi kan bruke mer og mer oljepenger hvert år.
Men de siste ukene har den økonomiske verdenskrisen kastet nye brottsjøer mot Statens Pensjonsfond og vasket vekk flere hundre milliarder kroner av oljeformuen og redusert avkastningen.
Hvor viktig er oljeformuen for Norges økonomiske framtid?
Selv om oljeformuen er stor, er den likevel bare en tynn skalk i et enda større kakediagram der den jobben vi alle gjør daglig er den virkelig store godbiten.
Og den godbiten blir større og større i årene som kommer.
Annonse
Ser vi et saftig kakestykke fram i tida, så er oljeskalken tilnærmet uten betydning. Det er fastlandsøkonomien som vil redde oss.
Til tross for kortsiktig krise: Framtida er lys, i følge ekspertene i Finansdepartementet. Norge går så det griner.
Vi får den store jafsen av kakestykket, og det er takket være vår egen arbeidsinnsats og ny teknologi, ikke først og fremst oljen.
Hvis vi da klarer å motstå fristelsen til å lene oss tilbake og sole oss i glansen av havets sorte gull…
