(Foto; Colourbox)
(Foto; Colourbox)

Det lille barn

Bakgrunn: I julen er de aller fleste nordmenn involvert i et ritual der et lite barn står i sentrum. Jesusbarnets popularitet kan skyldes at folk kan identifisere seg med begivenhetene i juleevangeliet, tror religionsviter.

Publisert

Julen er en religiøs høytid. Det er Jesu fødsel som feires.

Likevel er det ikke bare kristne som feirer jul og det er ikke bare kristne som går i kirken på julaften.

I slutten av desember legger et nyfødt barn premissene for de fleste nordmenns handlemønster.

– Andre religioner feirer også guder som barn, men det finnes ingen andre religioner hvor barnet er hovedpersonen i religionens viktigste ritual målt i oppslutning, sier religionsviter Brita Pollan.

Hun har skrevet boken Jesusbarnet og andre hellige barn.

– Det er bemerkelsesverdig at påsken, som egentlig er kristendommens viktigste ritual, ikke er den viktigste religiøse begivenheten målt i oppslutning.

Funnet opp i Roma

Som innbygger i Norge skal det godt gjøres å ikke ha hørt juleevangeliet. Det står i Lukasevangeliet og forteller om Jesus fødsel, i en stall i Betlehem.

Matteus nevner også begivenheten, men de to resterende evangelistene, Markus og Johannes, forteller ingenting om Jesus som barn.

– Så hvorfor står juleritualet så sentralt i kristendommen? Hvorfor trekker det folk flest? Det er ikke noe jødisk ritual, det stammer fra 300-tallets Roma, der det ble bestemt at Jesu fødsel skulle legges til en populær festdag som allerede hadde vært i kulturen lenge, sier Pollan.

Erfaring, ikke tro

Religionsviteren tror årsaken til Jesusbarnets populære fødsel, kan skyldes at folk flest kan identifisere seg med begivenhetene i juleevangeliet.

– At et barn blir født er noe som finnes i alle menneskers erfaring på et eller annet nivå. Det er en sterk opplevelse i manges liv, og dette kommer symbolsk til uttrykk i juleritualet, sier Pollan.

– Jesusbarnets fødsel lar oss fokusere på erfaring, ikke på tro. For mange er det vanskelig å tro på ting de aldri har opplevd, for eksempel oppstandelse fra døden. Men en barnefødsel er en mye nærmere opplevelse og derfor lettere å tro på.

Jesu mor, Maria, har ingen sterk posisjon i den lutherske kirken. Hun fremstår nærmest som en konkurrent til de guddommelige i det katolske troslivet. Pollan peker igjen på identifikasjon som hovedårsaken.

– En kjærlig mor som passer på oss, står nærmere det vanlige mennesker oppfatter som sant og nødvendig, enn en tro som krever at vi tror på usannsynlige begivenheter som oppstandelse.

Bak nissemasken

Studentprest ved Universitetet i Tromsø, Tor Stranda, er enig i at gjenkjennelse er en årsak til juleritualets popularitet, men han avviser at det er den eneste årsaken.

– Jeg tror selvsagt at gjenkjenningselementet i folks egne erfaringer er viktig. Erfaringer omkring fødsel og nytt liv, slekters gang – framtidshåp og nærhet til det genuint menneskelige.

– At også gudstro rommer de dypt menneskelige erfaringene er ikke så underlig, og ganske viktig. De nære juletradisjonene, som vi også bevisst velger å ta vare på, danner et viktig og helt sentralt holdepunkt for folks tro på Gud og vår gudsforståelse, mener Stranda.

– De ytre rammene er selvsagt kommersialisert og materielt forvirret, men bak nissemaskene blir folk aldri ferdig med å undre seg over det lille fattige jødiske spedbarnet i all sin sårbarhet som samtidig tømmer Guds kraft inn i tilværelsen, så engler skvetter rundt og stjerner spretter opp, sier studentpresten.

Troen tilhører også barna

Selv om historien om Jesu fødsel ikke har blitt tildelt så mange bibelsider, mener Stranda at bøkenes bok bugner av fortellinger som setter barnet i sentrum, på bekostning av voksne.

Den kanskje mest kjente finnes både hos Markus, Matteus og Lukas og inneholder de velkjente ordene: “La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til.”

I julen er Jesusbarnet ikke bare en sak for de kristne. Her er han i en av Tromsøs lekebutikker. (Foto: Thoralf Fagertun)
I julen er Jesusbarnet ikke bare en sak for de kristne. Her er han i en av Tromsøs lekebutikker. (Foto: Thoralf Fagertun)

– Denne fortellingen leses under barnedåp i kirken, fordi den gjenspeiler noe fundamentalt ved den kristne tro knyttet til barnet, sier Stranda.

– Før Jesus tilhørte troen og det fullverdige menneskeverdet de voksnes verden, og vi finner vel egentlig samme holdning til barn i også i dag.

– Jesus ble sint da han møtte disse holdningene, og snudde opp ned på tilgangen til Gudsrikets innerste mysterier: ”Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn skal ikke komme inn i det.”

Fravær av makt

Det lille barn i Betlehem var så lite som et barn kan bli, i rammer så profane og fattigslige som mulig. Det er ingen tilfeldighet, mener Stranda:

– Ulikt andre religiøse forestillinger om guder som barn er det guddommelige og det menneskelige til stede helt fra starten. Jesus er Marias barn og Guds sønn samtidig.

– Gud ligger sårbar og menneskeavhengig i en Betlehem-fjøs. Gud mottar kjærlighet fra en ammende tenåringsmor, mens maktmennesket Herodes brutalt prøver å utrydde en misforstått konkurrent ved å drepe små guttebarn i området, sier Stranda.

– Teologisk, filosofisk og kunstnerisk har denne guddommelige sårbarheten vært et sterkt tema. Gudsnærværet i historien blir fysisk manifestert gjennom et barn som fødes. Gud er i det vanlige, i det sårbare – Gud er inkarnert, sier studentpresten.