Bakgrunn: Den store klassereisen

Av ikke-vestlige innvandrere er vietnameserne blant dem som har klart seg best i Norge. – De har vært usedvanlig fleksible og tilpasningsdyktige, mener forsker.

Publisert

En kald høstdag for temmelig nøyaktig 30 år siden landet det første flyet med vietnamesiske båtflyktninger på Værnes lufthavn i Trøndelag.

De var tjue i tallet: barn, foreldre, noen enslige ungdommer – alle i tynne bomullsklær og nesten uten bagasje.

Noen uker seinere landet et nytt fly, denne gangen med seksti om bord. I løpet av noen få år skulle 500 vietnamesiske båtflyktninger finne nytt hjem i Trondheim.

Det var neppe vinterkalde Norge de hadde sett for seg som framtidig fedreland, alle disse som la ut på åpent hav i små båter. Men til Trondheim kom de, og i Trondheim har de blitt, svært mange av dem.

I dag bor rundt 900 personer med vietnamesisk bakgrunn i Trondheim. På landsbasis er de nærmere 20 000.

Og skal vi tro statistikkene, er det få med ikke-vestlig bakgrunn som har klart seg så bra som nettopp vietnameserne. I Trondheim som ellers i landet.

Hva var det mottaksapparatet gjorde den gangen, som åpenbart må ha vært riktig? Eller kanskje vi heller bør spørre: Hva er det vietnameserne selv har gjort?

Usedvanlig fleksible

Blant dem som ventet i ankomsthallen denne oktoberdagen i 1979, var en ung sosionom ved navn Berit Berg. Hennes samlede arbeidserfaring var fjorten dagers fartstid ved Flyktningerådets nyopprettede kontor i Trondheim.

– Vi hadde et budsjett, noen leiligheter, plenty idealisme og masse god vilje. For øvrig hadde vi ikke særlig peiling, medgir hun.

I dag er Berg avdelingsleder ved NTNU Samfunnsforskning, Senter for mangfold og inkludering. Og etter 30 år med flyktninger og innvandrere som arbeidsfelt har hun god peiling:

– Sett med norske øyne, kan vi godt kalle vietnameserne i Trondheim en suksess. Men den handler ikke mye om hva vi gjorde. Årsakene ligger definitivt i vietnameserne selv!

Trondheimsstudentene Lise Vy Quyên Vu og Vu Lâm er typiske representanter for andregenerasjon vietnamesere i Norge. (Foto: Thor Nielsen)
Trondheimsstudentene Lise Vy Quyên Vu og Vu Lâm er typiske representanter for andregenerasjon vietnamesere i Norge. (Foto: Thor Nielsen)

De har vært usedvanlig fleksible og tilpasningsdyktige. De ville bli integrert. De ville være en del av «den norske harmonien». Og kanskje de i større grad enn andre har vært villig til å ta imot det de fikk, og godta ordningene slik de var.

– Men om vi ser prosessen som en samhandling, er det opplagt at deres inviterende, ikke-konfronterende væremåte, og deres arbeidsomhet, også har passet oss nordmenn svært godt, slår forskeren fast.

Hjemme er Norge

I mai ga Berit Berg og Kirsten Lauritsen (førstelektor ved Høgskolen i Nord-Trøndelag) ut boka Eksil og livsløp. Her har de intervjuet flyktninger som kom fra Chile, Vietnam, Iran og Somalia i årene mellom seint 1970-tall og tidlig 1990-tall. De har også snakket med andregenerasjonen: de som kom som småbarn, eller som er født her.

Undersøkelsen bekrefter at vietnameserne på flere områder skiller seg ut fra de andre nasjonalitetene, blant annet ved å betrakte Norge som «hjemme».

Vietnam er nok «hjemlandet» – man savner det, man drar kanskje på ferie dit. Men man vender ikke tilbake. Hjemme, det er her.

– Det har selvfølgelig å gjøre med at de har vært her lenge. Men også med at de tidlig innså at de antagelig aldri kunne vende tilbake. En slik erkjennelse gir en helt annen motivasjon for integrering, sier Berg.

– Chilenerne, for eksempel, som kom omtrent samtidig, hadde en mye sterkere idé om at eksilet var høyst midlertidig. De skulle snart hjem igjen, trodde de, og hadde derfor på langt nær samme motivasjon for å bli integrert.

– Mer enn kanskje noen annen flyktninggruppe har vietnameserne vært opptatt av å skaffe seg et liv her og bruke de mulighetene som fantes her. De har møtt utfordringene, brettet opp ermene, stått i tungt arbeid. Uten å la seg knekke, men også uten åpne konfrontasjoner.

Men i det stille har de gjennomført en revolusjon: Ingen andre, nordmenn inkludert, har så skoleflinke og så høyt utdannede sønner og døtre!

Utdanningsrevolusjonen

Av de første 80 båtflyktningene Berit Berg tok imot, var det to–tre som hadde en eller annen form for utdanning. De fleste var fiskere og hjemmearbeidende med gjennomsnittlig fem års grunnskole.

Seinere kom folk med mer skolegang, men i den eldre generasjonen er utdanningsnivået jevnt over lavt.

Med ungene deres forholder det seg oppsiktsvekkende annerledes: Ikke bare får de best karakterer av alle i videregående skole (så vidt slått av srilankerne). De tar også høyere utdanning i mye større grad enn befolkningen som helhet gjør. Jenter som gutter.

Til å begynne med var det statusyrkene ingeniør, lege og jurist som toppet statistikken. Nå velger de unge vietnameserne mer etter interesser og forutsetninger, og vi finner andregenerasjonen i alle fag og retninger på universiteter og høgskoler.

– Vi har sett en inspirasjon og en motivering – og sikkert også et press – fra foreldregenerasjonen, som vi knapt finner i andre innvandrergrupper, sier Berg.

– Riktignok har utdanning alltid hatt høy status i Vietnam. Flyktningene innså straks hvilke muligheter barna deres fikk i Norge. Men dette er foreldre som selv har manglet både skole og norskkunnskaper og kjennskap til det norske utdanningssystemet.

– De færreste har kunnet følge opp barnas skolegang på samme måte som norske foreldre. Likevel har de sørget for at ungene gjennomfører, det er en enorm innsats! At også jentene har blitt så oppmuntret, er spesielt gledelig.

Fredelig kriminalitet

En av de få statistikkene hvor vietnameserne likevel ikke kommer utpreget heldig ut, er kriminalstatistikken. Antall straffedømte er over landsgjennomsnittet og på linje med gjennomsnittet for ikke-vestlige innvandrere. De fleste dommene gjelder vinnings-, narkotika- eller trafikk-kriminalitet.

Til gjengjeld er det ingen gruppe som er så lite utsatt for tyveri, skadeverk, vold og trusler som vietnameserne.

Politistasjonssjef Ove Sem ved Sentrum politistasjon i Trondheim har kontakt med ulike innvandrergrupper, og vet vanligvis hvem som steller med hva. Han kan fornøyd slå fast at trondheimsstatistikken trolig er bedre enn landsstatistikken:

– Siden 2002 har vi i Sør-Trøndelag politidistrikt hatt bare 25 rettskraftige dommer mot personer født i Vietnam, forteller han. (Én person kan ha flere dommer på seg, antall lovbrytere er derfor lavere.)

Det er ikke mye. Og tallene blir bedre år for år.

– Det er ikke ofte vi ser vietnamesiske navn på listene våre i dag. I fjor ble det avsagt bare én dom, sier Sem.

En fredelig religion

Politistasjonssjefen bekrefter at det stort sett er i narkotika- og vinningssaker vietnameserne opptrer. I voldssaker er de så godt som fraværende.

– Vi har hatt to voldsdommer i løpet av disse snart sju årene, og jeg kan ikke komme på ett eneste tilfelle av gjengslagsmål her i byen, sier han.

Sem vil nødig komme med bastante forklaringsmodeller, men tror det kan henge sammen med minst tre forhold:

– For det første er mange av dem buddhister; det er jo en fredelig religion. For det andre ferdes de i liten grad der volden utøves. De driver ikke gatelangs i Midtbyen natt til lørdag og søndag, som andre grupperinger gjør.

– Og for det tredje er mitt inntrykk at de er bedre integrert enn andre ikke-vestlige innvandrere. Det samme gjelder for øvrig kinesere, indere og srilankere; vi har nesten aldri problemer med dem heller.

Forblir vietnamesere

Om vietnameserne aldri så mye erklærer Norge som «hjemme» og må sies å være usedvanlig godt integrert: De er og blir vietnamesere.

– Det handler om tankegang og innstilling, sier Berg.

– Mine informanter sier selv at når det gjelder ting som nærhet, fortrolighet og det å dele bekymringer, går de helst til sine egne – slik vi selv gjør. Og de gifter seg helst med sine egne. Men ellers sier de at de plukker det beste fra begge kulturer.

Velferd, likestilling og åpenhet fra oss, høflighet og respekt fra sin egen kultur. Men de synes nok at nordmenn oppfatter dem nokså unyansert.

Og selvsagt er ikke historien om vietnamesere i Norge bare solskinn. Berit Berg er snar med å påpeke:

– Jeg har opplevd nordmenns skepsis. Jeg har opplevd tynn og elendig organisert morsmålsundervisning. Og vi har ennå ikke vært villige til å tilby førstegenerasjonen jobb eller god nok norskopplæring.

De viktigste grepene

Blant de gruppene som klarer seg dårligst i dagens Norge, finner vi somalierne. Her er både utdanningsnivået og sysselsettingen lav, og problemene tilsvarende store.

– Men de har vært her kort tid, vietnameserne lenge. Det blir interessant å se hvordan dette er om 15 år, sier Berg.

Om forskeren skal oppsummere de tre viktigste grepene for god integrering, blir det disse:

– Vi må jobbe med holdninger hos unger i skoler og barnehager. Vi sier så fint at integrering er en toveissak, men i praksis legger vi hele byrden på den ene parten.

– Vi må tilby språkopplæring og tilrettelegging av utdanning, også for dem som kom før det introduksjonsprogrammet som finnes nå.

– Og vi må gi flyktninger og asylsøkere en så god start som mulig. Å putte en ung, enslig mann inn i et hybelhus med 50 andre unge menn av ulike nasjonaliteter, er ikke veldig lurt. Bolig er en viktig integreringsarena, og her kan myndighetene gjøre noe.

– Det er viktigere med praksis enn med proklamasjoner, slår Berit Berg fast.

– Og vi må våge å diskutere tingene. I dag har vi overlatt debatten til Fremskrittspartiet. Spør du meg om integrering i Norge er mislykket, så svarer jeg nei. Men her finnes mørke flekker og svarte hull som vi er nødt til å se på. Og jobben er minst like mye majoritetens, altså vår.