Hjernen er populær som aldri før, og det har blitt kult å være smart. Men hvor mye kan vi egentlig om hvordan vår egen hjerne fungerer?

NTNU-forsker Fride Flobakk-Sitter har nylig gitt ut boken Pedagogikk og hjernen. Her tar hun for seg våre vanlige misoppfatninger om hjernen.

Til daglig forsker Flobakk på koblingen mellom pedagogikk, kognitiv psykologi og hjerneforskning.

Her følger åtte vanlige myter om den menneskelige hjerne.

Myte 1: Vi bruker bare en liten del av hjernen

Ideen om at vi bare bruker rundt 10–20 prosent av hjernen vår er en klassisk hjernemyte, ifølge Flobakk-Sitter.

– Det er noe forlokkende ved tanken på at vi har en stor og «ubrukt» hjernekapasitet som potensielt kan få oss til å bli enda smartere. Men dette er feil. Vi bruker hele hjernen, fastslår forskeren.

Hjernen er det organet i kroppen som krever mest energi. Den er også begrenset i omfang på grunn av hodeskallen, ergo gjelder det å utnytte ressursene best mulig.

– Ideen om at vi har rundt 80–90 prosent ubrukt kapasitet i hjernen blir helt absurd på bakgrunn av det vi i dag vet om hjernen, sier forskeren.

Myte 2: Hjernen utvikles kun i de første leveårene

Det har vært en vanlig antakelse at hjernen forandrer seg mye i barnets første leveår, men at utviklingen stopper på et tidspunkt. Nyere forskning motbeviser dette. Hjernen er nemlig plastisk og foranderlig gjennom hele livsløpet.

– Strukturene og nervekoblingene kan forandre seg gjennom hele livet, sier Flobakk-Sitter og utdyper:

– Som spedbarn har vi veldig mange flere koblinger i hjernen, vi er skapt med mange synapser. I løpet av de første leveårene reduseres antallet slike nervekoblinger drastisk.

Hun forklarer at hjernen har helgardert seg ved å ha mange koblinger fra fødselen av. Deretter bestemmer miljøet hva som trengs og ikke trengs. Koblingene som ikke blir brukt, svekkes.

Som små barn kan vi for eksempel skille mellom fonologiske lyder i alle språk, men lyder vi ikke møter i vårt eget miljø, vil vi etter hvert miste evnen til å oppfatte. Derfor klarer eldre japanere ikke å skille mellom lydene r og l, mens japanske småbarn hører forskjellen.

– Mange tenker at det er negativt og at vi må opprettholde disse koblingene. Men det er en myte, sier forskeren og sammenligner hjernen med en datamaskin:

– Hvis vi har alle programmene på datamaskinen oppe, vil den jobbe tregere. Hvis hjernen skulle opprettholdt veldig mange nettverk som ikke brukes, vil den bruke mye energi unødig.

Det er med andre ord bra at hjernen sparer på kreftene ved å legge ned «veiene» som ikke er i bruk.

Myte 3: Hvis du mister en nervekobling, får du den aldri tilbake

Det er altså ikke sånn at en nervekobling du har mistet, ikke kan komme tilbake. Deaktiverte nervekoblinger kan både gjenopprettes og videreutvikles.

– Det er kun noen svært få koblinger som ikke lar seg gjenopprette, fastslår Flobakk-Sitter.

Vi har med andre ord store muligheter for å lære noe nytt også når vi blir gamle.

Les også:

Vanskelig å huske alt? Prøv å tegne det!

Myte 4: Du har den hjernen du er født med

En vanlig antakelse er at vår hjernekapasitet og evne til læring bare er påvirket av arv og genetikk. I tråd med denne myten er det genene som bestemmer hvor smarte eller dumme vi er.

Dette er også feil, ifølge forskeren.

– Både arv og miljø har stor påvirkning på læringsevnen. Man arver noe fra sine foreldre, noe som man er predisponert for, men miljøet spiller også stor rolle.

Hun viser til en studie gjort blant taxisjåfører i London som viste at erfaringen med å navigere gjennom storbyens gater, førte til strukturelle endringer i den delen av sjåførenes hjerne som er knyttet til rom- og stedshukommelse.

– Vår interaksjon med miljøet spiller en viktig rolle i hvordan hjernen utvikles. Våre gener bidrar, for eksempel ved å danne grunnlaget for hvordan nervecellene kommuniserer med hverandre. Men genene definerer ikke hvem vi er, sier forskeren.

Myte 5: Kreative har en dominerende høyre hjernehalvdel

Ideen bak denne antakelsen er at vi enten har en dominerende høyre eller venstre hjernehalvdel og at dette vil definere sentrale egenskaper ved oss som mennesker.

Venstre hjernehalvdel forbindes ofte med logikk, rasjonalitet, språk og mer akademiske ferdigheter. Høyre hjernehalvdel knyttes til kreativitet, emosjoner, fantasi og kunstneriske egenskaper.

– Dette er en klassisk og relativt seiglivet hjernemyte, kommenterer forskeren og utdyper:

– Selv om hjernen vår anatomisk sett kan deles i en venstre og høyre hjernehalvdel, og selv om noen funksjoner ligger i én hjernehalvdel, kan vi ikke snakke om en høyre- eller venstre-hemisfærisk dominans hos friske personer, sier Flobakk-Sitter.

Vi bruker ulike nettverk og flere deler av hjernen hver gang vi utfører en oppgave.

– Noen kognitive oppgaver kan riktignok aktivere den ene hjernehalvdelen mer enn den andre, men det er likevel ingen grunn til å anta at personer er markant forskjellige i hvilken side av hjernen som «dominerer» i ulike læringsaktiviteter.

– Så dette med at venstrehendte er mer kreative stemmer heller ikke?

– Nei, det er en del av den samme myten. Hvis du er veldig kreativ og liker å tegne, bruker du både høyre og venstre hjernehalvdel. Store nettverk i hele hjernen er i sving.

Myte 6: Vi lærer best ved å bruke våre dominerende sanser

Forestillingene om en dominerende hjernehalvdel og dominerende sanser har fått et visst fotfeste blant lærere, ifølge forskeren. Noe som igjen har ført til ideer om ulike læringsstiler.

– Friske personer har generelt ikke dominerende sanser, slår forskeren fast.

Den såkalte VAK-læringsstiler bygger på myten om at noen lærer ved å se (visuelt), noen ved å lytte (auditivt) og noen ved å berøre (kinestetisk).

I USA har det visse steder gått så langt at skoler har delt elevene inn i grupper etter hvilken læringsstil de har. Elevene får gjerne gå med skilt eller t-skjorter som viser hvilken gruppe de tilhører.

– Å fokusere veldig på bare én måte å lære på, er å gjøre barna en stor bjørnetjeneste, sier Flobakk-Sitter.

– Det er viktig å styrke ulike hjernekretsløp, og læring skjer best når barnet bruker ulike måter å tilegne seg kunnskap på. At det både får lytte, se og fikle med ting.

Les også:

Ny studie: Eldre som løser kryssord og spiller vanskelige spill har skarpere hjerner

Myte 7: Barn trenger berikede læringsmiljø

En annen feiloppfatning er at barn trenger spesielle leker og aktiviteter beregnet på å stimulere hjernen.

Ideen om at de trenger såkalt berikede læringsmiljø henger ifølge forskeren sammen med et rotteforsøk hvor man oppdaget at rotter plassert alene i tomme bur, hadde dårligere kognitiv utvikling enn rotter som ble plassert i store bur med mange stimuli, som løpehjul, klatrepinner og andre rotter.

– Studien ble feilformidlet i en rekke fora utenfor akademia. Forskeren påpeker at den ikke sier noe om barns reaksjon på et beriket læringsmiljø, kun om rotters reaksjon på et frarøvet, altså fattigere, læringsmiljø.

– Det har skapt en misforståelse av hva slags stimuli som trengs. Ideen om berikede læringsmiljø har ført til et marked for såkalte «hjernestimulerende» leker som skal gjøre barnet ditt smartere.

Dette mener forskeren helt unødvendig.

– Barn er veldig lærenemme og dyktige. Men det betyr ikke at vi foreldre må være helt hysteriske med å gi barna de riktige «hjernelekene», eller begynne å lære dem japansk når de er små. Sannheten er at barn som vokser opp under normale forhold, vil møte de stimuli de trenger for normal læring og utvikling.

Myte 8: Du kan trene hjernen din smartere

At det er blitt kult å være smart har skapt et marked for bøker, programmer og applikasjoner som skal hjelpe oss å trene hjernen.

– Hjernetrening har blitt et populært paraplybegrep for ulike kognitive oppgaver. Du har hjernetreningsprogrammer, bøker, ulike matteoppgaver og hjernetrening som handler om kroppslige bevegelser. Men at du kan trene hjernen din smartere er jo en sannhet med modifikasjoner.

– Det er bra å holde hjernen sin i gang. Men å betale i dyre dommer for å løse de riktige hjerneoppgavene, gir deg ikke generelt høyere intelligens. Hvis du er flink til å løse Rubiks kube, er du ikke nødvendigvis flink til å løse matteoppgaver eller snakke fransk, sier Flobakk-Sitter.

Hun oppfordrer til å tenke på om treningsoppgavene har overføringsverdi og langtidseffekt, og minner om at hjernetrening ikke nødvendigvis gjør deg smartere.

– Men går det ikke an å trene hjernen?

– Det gjør vi jo egentlig hver dag. Du bruker hjernen hver dag, det gjør du fint uten å kjøpe disse dyre programmene. Du kan like gjerne lære deg å strikke eller spille fotball hvis du ikke har gjort det før. Å lære noe nytt og å bryte rutinen, er bra for hjernen.

Les også:

Hvilket pattedyr er det dummeste?

Akademisk doping

Noen går enda hardere til verks i håp om å bli smartere. Det er ikke alltid så smart. Både smartpiller, såkalt akademisk dop, og tilførsel av elektrisk strøm til hjernen, er et par tvilsomme metoder som ifølge forskeren er mer utbredt enn man skulle tro.

I kategorien smartdop er medisin beregnet på pasienter med for eksempel ADHD, narkolepsi og Alzheimers. Mange av disse er klassifisert som narkotika, og de skal ikke brukes av friske.

– Vi vet lite om de ulike smartpillenes effekt på en persons læringsprestasjoner på lang sikt. En «quick fix» som smartpiller gir ingen garanti for dypere forståelse og læring av akademiske emner. Det kan dessuten være farlig. Og det er også uetisk, sier forskeren.

Strøm til hjernen

Når det gjelder å tilføre små elektriske impulser til hodet, såkalt transcranial direct currentstimulation (tDCS), er det bygd på at hjernecellene kommuniserer med hverandre med elektriske impulser.

– Tanken er at hvis du sender elektrisk strøm gjennom hjernen, vil hjernecellene fyre av raskere. Dette er skummelt. Bivirkningene er ukjente, og sannsynligheten for at det blir en positiv langtidseffekt av dette er veldig liten. Hvis du prøver dette hjemme, er du ikke smartere et halvt år frem i tid. Men du kan få brannskader, slag eller andre langtidsskader på hjernen. Feil bruk av tDCS-teknologien er direkte farlig, sier Fride Flobakk-Sitter.

Referanse:

Fride Flobakk-Sitter: Pedagogikk og hjernen. En introduksjon til fagfeltet pedagogisk nevrovitenskap. Fagbokforlaget. 2018. ISBN:9788245021462. Sammendrag.