Denne artikkelen er produsert og finansiert av UiT Norges arktiske universitet - les mer.

Marie Ahnighito Peary tilbrakte mye av barndommen i Arktis. Opplevelsene beskrives blant annet i boka
Marie Ahnighito Peary tilbrakte mye av barndommen i Arktis. Opplevelsene beskrives blant annet i boka "The Snow Baby: A true story with true pictures".

Denne vesle jenta ble kjent over hele USA på 1800-tallet

12. september 1893 ble ei lita jente født på Grønland. Hun skulle bli vide kjent og inspirere til en helt spesiell type figurer og dukker i Tyskland og USA.

Marie Ahnighito Peary (1893–1978) ble født på Grønland under en polar overvintringsekspedisjon «further north than any other white person» hadde reist, ifølge hennes far, Robert Edwin Peary (1856–1920).

Peary hadde en nesten 30 år lang karriere som polfarer, fra hans første forsøk på å krysse Grønland i 1886 til høydepunktet i karrieren som kom 6. april 1909, da han hevdet å ha nådd den geografiske Nordpolen.

På sin andre ekspedisjon, i 1891, fikk Peary selskap av sin kone Josephine Diebitsch-Peary. I 1893 dro ekteparet for nok en overvintring på Grønland, og 12. september ble datteren deres født.

Ble kjent gjennom barnebøker

Marie Ahnighito Peary fikk mellomnavnet sitt etter kvinnen som laget den første pelsdrakten til henne.
Marie Ahnighito Peary fikk mellomnavnet sitt etter kvinnen som laget den første pelsdrakten til henne.

– Babyens grønlandske mellomnavn Ahnighito er visstnok navnet på kvinnen som laget den første pelsdrakten til henne. Men inuittene som bodde i området kalte henne Ah-poo Mickaninny som, oversatt til engelsk, betyr Snow Baby, forteller Lena Aarekol.

Hun er polarhistoriker og direktør for Norges arktiske universitetsmuseum og akademi for kunstfag.

Aarekol har analysert de tre barnebøkene som familien Peary skrev i forbindelse med sine ekspedisjoner på Grønland.

– Marie Peary ble kjent som «Snow Baby» gjennom tre umåtelig populære bøker rettet mot barn, skrevet av foreldrene hennes. Bøkene inspirerte også til produksjon av små Snow Baby-figurer i Tyskland og Snow Baby-dukker i USA, forteller Aarekol.

Polarhistorien er mannsdominert

Marie Peary var i USA kjent som The Snow Baby frem til sin død i 1978, og avisene publiserte utallige artikler om henne. Som voksen ga hun selv ut flere bøker om sine arktiske opplevelser.

Aarekol forteller at de tre barnebøkene The Snow Baby: A True Story with True Pictures (1901), Children of the Arctic (1903) og Snowland Folk (1904) ble skrevet i en periode som var dominert av ideen om mannlige helter og maskuline diskurser i Arktis.

– Selv om kvinner begynte å reise til Arktis i løpet av det siste kvartalet av det nittende århundret, og noen publikasjoner bidro til en viss feminisering av den arktiske litteraturen, har ikke kvinner fått noen fremtredende posisjon i polarhistorien, sier Aarekol.

Et jentebarns perspektiv

Hun legger til at Marie Ahnighito Peary er et av svært få barn som er blitt assosiert med polare ekspedisjoner.

– Bøkene om The Snow Baby gir eksempler på et jentebarns perspektiv på Arktis, sier Aarekol.

Aarekol har studert hvordan de tre bøkene representerer inuittenes kultur, mennesker og praksiser og i hvilken grad de tar del i eller avviker fra et tradisjonelt kolonialistisk syn på Grønland.

– Bøkene signaliserer et tydelig hierarki mellom urbefolkningen og de utenlandske besøkende. Beskrivelsene svinger mellom et nedverdigende syn på inuittene og beundring for deres ferdigheter og hardførhet, forteller Aarekol.

Kjørte sledehund med babyen

Den ene boka, The Snow Baby: A True Story with True Pictures, gir et innblikk i Maries barndom, fra hun ble født i 1893 til hennes siste tur som barn til Grønland i 1902.

Boka inneholder 75 fotografier, og moren Josephine Diebitsch-Peary definerer dem som «sanne bilder», kanskje for å understreke at dette ikke var fiksjon.

Boka var så populær at det ble gitt ut en fjerde utgave i slutten av oktober 1901.

– The Snow Baby sitt første år beskrives som en helt vanlig barndom, med daglige rutiner som bad, søvn og å lære å krype mot lyset fra lampen. Josephine Diebitsch-Peary gir også The Snow Baby sledeturer hver dag med hunder som er spesielt kjøpt til babyen, forteller Aarekol.

Mor og datter dro tilbake

I august 1894 dro The Snow Baby og moren hennes tilbake til USA, og de neste tre årene av Marie Ahnighito Pearys liv dekkes ikke i detalj av fortellingen i boka.

Bokas siste del er i stedet dedikert til hennes gjenbesøk til Grønland sommeren 1897, på en ekspedisjon ledet av faren, som skulle samle inn to store meteoritter på vegne av American Museum of Natural History i New York.

Den andre boka i serien, Children of the Arctic, tar opp Maries historie der den forrige boka slutter.

– Sommeren 1900 setter hun og moren kursen mot Grønland på fartøyet Winward. Planen er å møte Robert E. Peary i bygda Etah, bringe ham forsyninger og deretter returnere til Washington. Men når de når Etah, er ikke Peary der lenger, de finner bare et brev som ber dem om å dra til Fort Conger, nesten 480 kilometer lenger nord, forteller Aarekol.

Fra boka "The Snow Baby: A true story with true pictures".
Fra boka "The Snow Baby: A true story with true pictures".

Må overvintre på et skip

En uke senere, i løpet av en dramatisk natt da fartøyet Winward nesten går på grunn i Payer Harbor 400 kilometer sør for Fort Conger, gjør tunge isforhold dem til «fanger for vinteren».

– Nå må de gjennom en overvintring om bord på skipet som ikke var planlagt. Den beskrives i udramatiske, hverdagslige termer. Mat anses ikke som et problem, men de mangler passende vinterklær, forteller Aarekol.

Inuittkvinnene som bor i Payer Harbor redder dem ved å sy nye pelsklær og støvler til moren og datteren.

Første frokost sammen på tre år

– Selv om de åpenbart opplever en hard vinter full av usikkerhet, fremhever boken lykkelige øyeblikk, som å feire Maries sjuende bursdag, hennes fjerde i Arktis, og forberedelsene til en god jul.

Marie Ahnighito Pearys far er fraværende gjennom det meste av barndommen hennes. Det ultimate klimakset er når familien gjenforenes om bord på Winward 6. mai 1901 og spiser frokost sammen for første gang på tre år.

Deretter bor de om bord på skipet som en lykkelig familie i to måneder, til Winward endelig kommer løs fra isen og de klarer å seile tilbake til Etah.

Derfra reiser hun og moren tilbake til USA etter å ha vært borte i 15 måneder.

Marie sammen med moren. Fra boka "The Snow Baby: A true story with true pictures".
Marie sammen med moren. Fra boka "The Snow Baby: A true story with true pictures".

Et lykkelig barndomsparadis

30 år etter at foreldrene ga ut barnebøkene sine, skrev Marie Ahnighito Peary den selvbiografiske The Snowbaby's Own Story (1934), beregnet på litt større barn.

Hun forteller historien om sin egen grønlandske barndom, om farens ekspedisjon til Nordpolen og hennes egen retur til Grønland i 1932, da hun reiste et minnesmerke over faren.

Deler av boka er basert på historier som hun tidligere hadde publisert i blader som American Girl og en serie med tittelen «My Arctic Pets» i Good Housekeeping Magazine.

– Hun bruker den samme kronologiske strukturen som i morens bøker om The Snowbaby, og konsentrerer seg om de samme viktige episodene. Versjonene utdyper hennes egne arktiske barndomserfaringer. Selv om 30 år skiller utgivelsene, formidles Arktis på samme måte, som hennes lykkelige barndomsparadis, sier Aarekol.

Marie Ahnighito Peary skrev også en rekke andre barnebøker, blant annet om arktiske dyr.

Bokomslaget til "The Snow Baby: A true story with true pictures".
Bokomslaget til "The Snow Baby: A true story with true pictures".

Motstridende holdninger

Ifølge Aarekol tilhører bøkene om The Snow Baby en lang tradisjon med fortellinger om utforskning og kolonisering av Arktis generelt og Grønland spesielt.

– Robert E. Pearys behandling av inuittene har blitt ansett som problematisk og selvtjenende, men også kompleks fordi de lokale inuittene fortsatte å samarbeide med ham gjennom hans 30 år på Grønland. Pearys motstridende holdninger til inuittene er tydelige i forfatterskapet hans, forteller Aarekol.

Det kommer frem blant annet av beskrivelsen av en inuitjeger:

I know you will think, even if you do not say it, «He is only an Eskimo.» But look at his picture and see the breadth between the keen eyes, which saw more game than any other two eyes in the tribe; notice the kindly look in those eyes; and remember that he is just as much a human being, and in this way just as intelligent as you, even if his clothes are made of the skin of animals, and he does not wash his face sometimes for a month! (Peary, 1904, s. 47.)

Påtar seg rollen som tolk

– Denne passasjen demonstrerer at Peary ikke bare hevder å ha den riktige forståelsen av urbefolkningen på Grønland, men også påtar seg rollen som tolk for den amerikanske leseren, sier Aarekol.

I Peary-familiens barnebøker beskrives inuittene på den ene siden som skitne, barnslige og overtroiske, og på den andre siden som dyktige jegere, syersker og hundepassere.

– De etnografiske beskrivelsene er også preget av denne dualismen, som anerkjenner menneskenes evne til å tåle de harde levekårene, samtidig som de diskrediteres for ikke å kunne samle nok mat om vinteren, forklarer Aarekol.

Et sted der maskuliniteten kunne gjenopprettes

Selv om Josephine Diebitsch-Peary besøkte Arktis flere ganger sammen med datteren og bidro både til å skaffe finansiering og forsyninger, fikk hun ikke mye anerkjennelse for sin innsats. I boka Snowland Folk tilskriver ikke Robert E. Peary konas redningsekspedisjon eller overvintring noen betydning.

Aarekol mener det kan henge sammen med at Arktis representerte en mytisk grense og et sted hvor maskulinitet kunne gjenopprettes.

På begynnelsen av det nittende århundret var det ifølge Aarekol en utbredt bekymring i USA for at maskulinitet gikk tapt på grunn av tendensen til oversivilisering i det moderne samfunnet, som skilte mennesker fra naturen.

– Arktisk morskap, fødsel og jenteskap passer egentlig ikke inn i dette verdensbildet, sier Aarekol.

Beundret moren

Aarekol mener det kan være ment som en kritikk av arktisk, vestlig maskulinitet når Marie Ahnighito Peary skriver at moren hennes «gikk dit ingen hvit kvinne noen gang hadde vært før og hvor mange menn ville ha nølt med å gå».

Marie Peary beundret åpenbart morens besluttsomhet til å overvintre til tross for at hun var gravid:

Just why I should get all the glory for being the most northerly born white person in the world will always be an unsolved mystery to me. It certainly seems as if what admiration there is should go to my mother. It was she who unhesitatingly went to Greenland knowing that her first baby would be born away from home and friends and at the outermost limit of the world. (Peary, 1934, s. 9.)

Fikk ha gutteklær på skipet

Som hovedperson er Marie Ahnighito Peary fremstilt som en kompetent og eventyrlysten jente. Hun deltar på polarekspedisjoner og er svært tilpasningsdyktig til de harde forholdene i arktisk natur.

– Likevel er det åpenbart at samtidens kjønnsnormer har bidratt til hvordan Marie Ahnighito Peary fremstilles. Fokuset i boken The Snow Baby er stort sett på oppførselen hennes som en ordentlig jente fra borgerskapet, som fortsetter utdannelsen til tross for at hun tilbringer ett helt år fanget i isen, sier Aarekol.

I sine egne memoarer vektlegger Marie Ahnighito Peary at hennes ekspedisjoner til Grønland representerer et annet liv enn det hun opplevde i USA.

– Hun fremhever gleden av å ha på seg gutteklær om bord på skipet fordi de var praktiske og hun kunne gjøre hva som helst i dem, slik at ingen egentlig tenkte på henne som en jente. Hun bemerker også at foreldrene hennes var villige til å la henne ha det moro på samme på måte som andre barn i Arktis, så lenge hun husker å «oppføre seg som en dame» når det var nødvendig, sier Aarekol.

Fra boka "The Snow Baby: A true story with true pictures".
Fra boka "The Snow Baby: A true story with true pictures".

Motstridende budskap

Hun mener bøkene er motstridende fra et kjønnsperspektiv.

– På den ene siden demonstrerer de at en kvinne og et barn kunne delta på polarekspedisjoner. På den andre siden hevdes det at Arktis i hovedsak er en maskulin arena, mens kvinner må endres og disiplineres til kvinnelighet etter å ha bodd der, sier Aarekol.

Aarekol mener at barnebøkene bidro til ny kunnskap om land, folk og tradisjoner i Arktis. Samtidig er de problematiske ut fra nåtidens syn på kjønn og urfolk.

– Snow Baby-barnebøkene ga et nytt perspektiv på polare ekspedisjoner for og om barn, gjennom å beskrive hvordan en ung mor og datteren tar del i den amerikanske erobringen av det ikke kartlagte nord. Den eventyrlystne jentas møte med landet og folket i nord danner grunnlaget for å fortelle historien om amerikansk kolonisering av Arktis som samtidens barn også kunne forstå, sier Aarekol.

Referanser:

Aarekol, L. (2020). The Snow Baby Books. I Hansson H., Leavenworth, M. L. & Ryall, A. (Red.), The Arctic in Literature for Children and Young Adults. Routledge. (Summary)

Diebitsch-Peary, Josephine. 1901. The Snow Baby: A True Story with True Pictures. London: Ibister.

Diebitsch-Peary, Josephine. 1903. Children of the Arctic, by the Snow Baby and her Mother. London: Ibister.

Peary, Marie Ahnighito. 1934. The Snowbaby’s Own Story. New York: Frederick A. Stokes Company.

Peary, Robert E. 1904. Snowland Folk: The Eskimo, the Bears, the Dogs, the Musk Oxen, and Other Dwellers in the Frozen North. London: Darton & Co.

Powered by Labrador CMS