Industrivirksomhet kan føre til store omveltninger i småsamfunn i Arktis, som her i Russland. (Foto: Dorothee Ehrich)
Lokalbefolkningen i Arktis ønsker mer innflytelse
Folk som bor i det norske Arktis har stor tillit til myndighetene, men mindre tro på forskere. De mener også at de samiske institusjonene har fått for mye makt på bekostning av de norske.
De tynt befolkede områdene i Arktis står overfor store endringer. Samtidig med at klimaet og økosystemene endrer seg, er mange av stedene under sterkt press for utvinning av olje, gass og mineraler.
Det er åtte land som deler på områdene i Arktis: Norge, Sverige, Finland, Danmark (Grønland), Island, Russland, Canada og USA.
Førsteamanuensis Vera Helene Hausner ved Norges arktiske universitet (UiT) forklarer at folk som bor i de norske områdene, er de de som er mest positive til endringer.
– De er mer nytteorienterte og mindre opptatt av bevaring av naturen enn samfunnene i de andre landene, sier hun.
Arktis har alltid vært et bra sted for fangst, jakt og fiske, men industrien har økt presset på ressursene. Dette påvirker bebyggelse, befolkning og natur i småsamfunnene.
Positive holdninger fører til positive endringer
Forskere har undersøkt hvor godt rustet ulike arktiske samfunn er for å møte endringene, gjennom forskningsprosjektet Tundra. De har sett på utviklingen i 28 arktiske lokalsamfunn i Norge, Russland, Alaska og Canada. De har vurdert hva politiske, sosiale, økonomiske og administrative forhold kan bety for utviklingen i samfunnene.
Forskerne identifiserte viktige naturområder og økosystemtjenester i de 28 småsamfunnene som var med i intervjuundersøkelsen. (Foto: A. Khrushev)
Forskerne har blant annet brukt satellittbilder for å måle vegetasjon og landskap. De har analysert styringssystemer, demografi og sosioøkonomiske forhold.
De har også intervjuet lokalbefolkningen. Der fant de en sammenheng mellom hvor stor nytte folk har av ny aktivitet og hvor positive de er til utviklingen.
En del russiske samfunn har bare opplevd negative konsekvenser av industriutvikling. Dette er de samfunnene som er mest opptatt av å bevare naturen uberørt.
Andre steder i Russland har olje- og gassnæringen gitt noe tilbake til lokalsamfunnet, for eksempel ved å bygge skoler. På disse stedene er folk mer positive til industri.
Arktis er definert som området nord for polarsirkelen. Arktis er delt mellom åtte stater: Norge, Sverige Finland, Danmark (Grønland), Island, Russland, Canada og USA.
Klimaendringene har gitt dobbelt så stor temperaturøkning i Arktis som i resten av verden.
Havisen smelter langt raskere enn klimaforskerne trodde for bare få år siden. Perioden 2005–2010 er den varmeste som noen gang er registrert i området.
Redusert havis kan også åpne nye områder for skipsfart, fiske, gruvedrift og olje- og gassutvinning. Rundt 20 prosent av verdens uoppdagede olje- og gassreserver befinner seg trolig i Arktis, ifølge amerikanske anslag.
Arktisk råd ble etablert i 2008. De åtte arktiske landene og representanter for urfolkene i de arktiske regionene er permanente medlemmer. Fra neste år får rådet et permanent sekretariat plassert i Tromsø.
EU ønsker permanent observatørstatus i Arktisk råd. Kina, Sør-Korea og Japan har også søkt om observatørstatus.
Kilde: NTB
Ulikt forhold til staten
Holdningene til industrien har også sammenheng med forholdet til myndighetene.
I Russland er det liten tradisjon for at lokabefolkningen er med på å bestemme hva som skjer i forvaltningen. Veier og industri dukker opp uten at folk blir hørt. Innbyggerne har liten kontakt med og kjennskap til styringssystemene.
Norge er i motsatt ende av skalaen, med høy tillit til myndighetene. Her samarbeider lokalsamfunnene godt med myndighetene: Over 70 prosent av de som er aktive i lokalsamfunnet, har også tatt del i overordnet offentlig forvaltning.
Finnmarkingene er skeptiske til Sametinget og lunkne overfor Finnmarkseiendommen, forteller prosjektleder Vera Helene Hausner. (Foto: Privat)
– De andre landene er ikke i nærheten av en slik deltakelse, sier Hausner.
Liten tillit til forskere
Annonse
Felles for alle samfunnene er en lav tillit til forskning og ekspertuttalelser. De mener at myndighetene heller bør lytte mer til lokal, erfaringsbasert kunnskap i forvaltningen av arktiske strøk.
– I Norge er det litt paradoksalt at folk fortsatt ikke føler at de blir hørt nok, ettersom lokal deltakelse er framtredende i mange sammenhenger. Det kan skyldes at Finnmark har hatt statlig forvaltning ganske lenge, og at lokalt styre ikke er godt nok forankret ennå, sier Hausner.
Skeptiske til Sametinget
Statskog eide 95 prosent av Finnmark fylke fram til 2005. Da overtok Finnmarkseiendommen (FeFo), som forvalter grunn og ressurser på vegne av befolkningen i Finnmark. Tre av de seks styremedlemmene i FeFo utnevnes av Sametinget, og tre av Finnmark fylkesting.
Det er ikke stor misnøye med sakene FeFo forvalter, men folk er skeptiske til Sametinget og lunkne til FeFo.
– Folk har en følelse av at de samiske institusjonene har fått mye makt på bekostning av de norske, sier Hausner.
De norske og de russiske samfunnene har en del fellestrekk, med isfrie havner og en historie med handel. Dette gjenspeiles i måten folk bruker naturen og landskapet på. Mens mange i Alaska og Canada følger viltbestanden over store områder, bruker folk i de norske og russiske samfunnene mindre områder.
Samtidig er det store forskjeller på arktiske samfunn i Norge og Russland. I Norge er velstanden høyere, kulturtilbudet er langt større, og det er flere arbeidsplasser for høyt utdannede. Satellittbilder viser langt større spor etter mennesker i arktiske områder i Norge enn i de andre landene.
Likevel er jakt og høsting helt avgjørende årsaker til at folk bor i disse områdene, i Norge som i de andre landene.
