Denne artikkelen er produsert og finansiert av UiT Norges arktiske universitet - les mer.

Ekspedisjonsmedlemmene padler kajakk på Grønland i 1888 eller 1889. Fridtjof Nansen er nærmest stranden.
Ekspedisjonsmedlemmene padler kajakk på Grønland i 1888 eller 1889. Fridtjof Nansen er nærmest stranden.

Nansen ble en folkehelt. Få trodde han ville lykkes

I 1888 ble Fridtjof Nansen den første til å krysse Grønlandsisen. Men Regjeringen ville ikke gi ham penger til ekspedisjonen.

"Våre lengslers mål". Slik omtaler Fridtjof Nansen innlandsisen i boka På ski over Grønland som kom i 1890, to år etter at han la ut på det som skulle bli historiens første kryssing av Grønland.

En jury av bokkjennere kåret i 2007 boka til en av Norges 25 viktigste bøker. Litteraturprofessor Henning Howlid Wærp ved UiT Norges arktiske universitet var blant jurymedlemmene.

Nansen var altså ikke bare en eventyrer og forsker, men også en god forfatter.

– Nansen var kunnskapsrik, med en god penn. Man kan sammenligne ham med andre gode forfattere som har herredømme over de litterære virkemidlene, sier Henning Howlid Wærp, som forsker på arktisk litteratur og for noen år siden ga ut boka Arktisk litteratur – Fra Fridtjof Nansen til Anne B. Ragde, som nylig ble oversatt til fransk.

Ikke stivt og kjedelig

Han beskriver stilen til Nansen som såkalt naturskriving, eller «nature writing» som er en egen sjanger i USA. Nansen skrev essayistisk og personlig sakprosa, som ikke er diktning, men heller ikke ren fagprosa.

– Han skriver på en måte som absolutt ikke er stiv og kjedelig, men med henvisninger, sitater, kroppsnære opplevelser, møter med mennesker og skildringer.

Dessuten refererer han ofte til annen litteratur, legger Wærp til.

Henning Howlid Wærp med boka "På ski over Grønland". Bildet i boka viser at Nansen brukte seil for å komme seg fortere over isen.
Henning Howlid Wærp med boka "På ski over Grønland". Bildet i boka viser at Nansen brukte seil for å komme seg fortere over isen.

David mot Goliat

Nansen planla ekspedisjonen i 1888 i all hemmelighet. Han hadde hørt at den amerikanske oppdageren Robert Peary også hadde tenkt til å gå over Grønland, og derfor satte han hurtig sammen en ekspedisjon med fem andre og dro.

Nansen, som da var 26 år, hadde med seg skipskaptein Otto Sverdrup (33), premierløytnant Oluf C. Dietrichson (32), bonde Kristian Kristiansen Trana (24) og de to samene Samuel Johannesen Balto (27) og Ole Nielsen Ravna (46).

– Det var lille Norge mot store Amerika. Norge vant, sier Wærp.

I boka siterer Nansen fra Kongespeilet, et verk fra år 1250 som omtaler skiløping som den mest nasjonale idretten i Norge. Nansen mener at Norge er den rette nasjonen til å utføre en slik ekspedisjon. Polarlandskapet er i hans øyne et norsk skiterreng.

Fikk avslag på søknadene

Nansens ekspedisjon handlet både om å krysse Grønland og om å undersøke hvorvidt innlandsisen var et sammenhengende stykke med is. Den svensk-finske eventyreren og vitenskapsmannen Adolf Nordenskiöld, som var den første gjennom nordøstpassasjen i 1878–80, antok at det inn mot midten av Grønland kunne være isfrie områder, der reinsdyrene beitet.

Så da Nansen søkte Universitetet i Oslo og Regjeringen om penger til ekspedisjonen, var ikke begrunnelsen at han ville bli først over Grønland, men at han skulle gjøre vitenskapelige undersøkelser. Han fikk avslag.

– Debattene i forkant viser at mange mente at ekspedisjonen var et dumdristig selvmordsforsøk. Nansen skulle gå fra østkysten, som ikke hadde fast bosetting, til vestkysten. Så det var vestkysten eller døden. Hvis noe gikk galt, var det ikke noe å dra tilbake til, sier Wærp.

Støtte fra kaffegrossist

Ekspedisjonen fikk imidlertid støtte fra den danske kaffegrossisten August Gamél.

– Da Nansen lyktes med turen, var det litt pinlig for de i Norge som ikke hadde trodd på ham. Det var en nasjonal begivenhet da han kom hjem. Da ventet 150 seilbåter i Oslofjorden for å ta ham imot. Han reiste som en privatperson og kom tilbake som nasjonal helt, forteller Wærp.

Heller ikke den første forleggeren Nansen hadde avtale med, hadde noen tro på ham da han ville gi ut På ski over Grønland.

– Forleggeren mente at det ikke gikk an både å skrive om vitenskapelige resultater og samtidig skildre på den måten Nansen gjorde i samme bok. Aschehoug skjønte derimot at det var snakk om en ny sjanger, noe helt nytt i Norge, med Charles Darwin som et internasjonalt forbilde, sier Wærp.

Gikk fra vest til øst

De fleste ekspedisjonene over Grønland etter Nansens ferd har gått fra vest til øst. Et unntak er da Asle Johansen gikk i Nansens fotspor i 1988. I likhet med mange andre som har krysset isen, skrev Johansen bok om det: På ski over Grønland 100 år etter.

Andre eksempler på bøker er Bjørn Staibs Nanok. Over Grønland i Nansens spor og Marit Sørensens Jentenes tur! Nuliaq-ekspedisjonen over Grønland 1990.

Men få av de nyere bøkene har med den etnografiske dimensjonen som man finner i Nansens bok. Det nærmeste man kommer er, ifølge Wærp, Karl Emil Petersens Over den store bre. Petersen gikk alene i 1988 og skildrer sine møter med befolkningen underveis.

Han lærte av inuittene

– De fleste forfatterne skriver om selve ferden. Nansen, derimot, var veldig interessert i å møte inuittene. Han tilbrakte mye tid med dem både på østkysten før han krysset isen og da han kom fram til vestkysten, forteller Wærp.

Nansen kom for sent fram til Nuuk på vestkysten. Han rakk ikke båten han hadde avtalt skyss med, og derfor overvintret han. Det resulterte i boka Et eskimoliv, som kom året etter På ski over Grønland.

– Nansen var genuint interessert i folkene som bodde der. Man kan kalle hans metoder deltakende observasjon, han blir for eksempel med inuittene til ulike leirplasser, og han lærer å padle kajakk på deres måte. Dette er også noe som kjennetegner Roald Amundsen: Han lærte sin arktiske kompetanse av urfolk, noe som var grunnen til suksessen han hadde, sier Wærp.

Nansen og følget hans krysset Grønlandsisen i august og september 1888.
Nansen og følget hans krysset Grønlandsisen i august og september 1888.

Moderne og annerledes

Ifølge Wærp holdt Nansen et foredrag om inuittene før han dro til Grønland, der han avslørte at han ikke vurderte dem så høyt. Dette synet revurderte han imidlertid etter å ha truffet dem og tilbrakt en vinter sammen med dem.

– Da får han et helt annet blikk, og i boka omtaler han det ikke som at en overordnet eller høyere kultur møter en lavere. Han viser en respekt for dem, for måten de lever på og hvordan de kan leve av landet. Alle andre må få skipet inn forsyninger.

Her viser Nansen et moderne og annerledes syn enn tidligere ekspedisjoner, mener Wærp.

– Det er noe av det som gjør boka morsom å lese.

Ingen polarimperialist

I boka vier Nansen mye plass forberedelser og skiløpingens historie og utvikling. Han vektlegger at nordmennene har de beste forutsetninger for en slik ekspedisjon.

– Nansen legitimerer at det er dette de skal gjøre, men han er ikke på en ekspedisjon der han skal kartlegge for å hevde territoriale rettigheter. Tvert imot, hans standpunkt er at verken Danmark eller Norge bør ha Grønland. Han mener at det er Grønland som bør ha Grønland.

Dette er i motsetning til Otto Sverdrup, som noen år etter var på en vitenskapelig ekspedisjon og kartla Ellesemere Island for å hevde rettigheter der.

– Nansen var ikke polarimperialist. Han var vitenskapsmann.

Blant annet uttrykker Nansen at de danske prestenes virke på Grønlands vestkyst var en ulykke, fordi de ønsket å samle menigheten. Dette innbar at inuittene måtte bosette seg på et fast sted, i stedet for å kunne leve som nomader.

– Østkysten var ikke kristnet ennå da Nansen kom dit, og derfor var deres opprinnelige levesett beholdt. Nansen uttrykker at han verdsetter det høyere.

Oppbrudd fra leiren på Grønland i 1988. Samuel Balto, Ole Ravna og Otto Sverdrup står klare til avmarsj. Kjelkene er spent til kroppen med tau.
Oppbrudd fra leiren på Grønland i 1988. Samuel Balto, Ole Ravna og Otto Sverdrup står klare til avmarsj. Kjelkene er spent til kroppen med tau.

Ville få med seg selfangsten

Mye av boka På ski over Grønland handler om reisen fra Norge til Grønlands kyst. Nansen og følget hans reiste fra Kristiania 2. mai 1888, via København, Edinburgh, Færøyene og Island, hvor de haiket med en selfangerskute.

Da de ankom østkysten av Grønland og trodde de skulle av, fikk de beskjed om at mannskapet skulle drive med selfangst, og de ble derfor værende om bord i to måneder til.Også dette resulterer i etnografiske skildringer.

Nansen gir dessuten en historisk oversikt over tidligere forsøk på å krysse Grønland.

– Boka er også en lærebok i ekspedisjonsutrustning og utstyrshistorikk. Nansen forteller om hvordan han tester ut og prøver ski og kjelker og drøfter vekt og pakking, sier Wærp.

Ikke før på side 327 begynner Nansen å skildre selve skituren over isen.

– De mest spennende partiene er når de settes i land på østkysten, driver med strømmen og ikke kommer seg i land, og må padle nordover igjen. De slår opp telt på isflak som brekker opp, og på et tidspunkt frykter de at turen ryker. Selve kryssingen gir ikke de store naturopplevelsene å skrive om, sier Wærp.

I slutten av september når ekspedisjonen Nuuk. Da har de vært på reise i fem måneder, men bare 42 av dagene har gått til selve kryssingen av isen.

At innlandsisen er «våre lengslers mål» er en beskrivelse de to samene på turen ikke kjenner seg igjen i.Balto skrev sin egen beretning fra ekspedisjonen, som ble gitt ut først på 1970-tallet, men som Nansen også har flettet deler av inn i sin bok. Der kommer det fram at østkysten, som er det mest sublime og vakre Nansen har sett, er noe av det styggeste Balto har sett.

– Østkysten kunne i Baltos øyne ikke brukes til noe, mens man kan drive med reinsdyr på vestkysten. Når de kommer dit, har Nansen imidlertid mistet skildringsinteressen.

Nansens skildring er dermed bymannens skildring av den sublime naturen og ikke en praktisk tilnærming til et sted det går an å leve, ifølge Wærp.

Henning Howlid Wærp har forsket mye på arktisk litteratur.
Henning Howlid Wærp har forsket mye på arktisk litteratur.

Solgte mer enn Hamsun

På ski over Grønland ble en kjempesuksess da den kom ut i 1890. Den solgte mange tusen eksemplarer. Knut Hamsuns Sult ut samtidig, og den solgte bare noen hundre.

Ifølge Wærp er markedet for villmarksbøker i Norge stort også i dag.

– Vi går mye mer på tur enn i de fleste andre land og har også hatt en del viktige naturskribenter, sier Wærp og nevner Helge Ingstads Et pelsjegerliv som en annen klassiker innenfor sjangeren.

– Likevel er verken Nansen eller Ingstad nevnt i litteraturhistorien.

I dag gir det en symbolsk makt å ha krysset Grønlandsisen, mener forskeren.

– Det å gjenskape Nansens tur over isen på ski, er en norsk greie. Samtidig er det en tur som det lar seg gjøre å gjenta. Å gå til Sydpolen er logistikkmessig mye mer komplisert, det samme er det å gå til Nordpolen, som ikke en gang er et fast punkt. Men å gå over Grønland går det an å gjøre, det er til og med reiseselskaper som tilbyr det.

Referanse:

Henning Howlid Wærp: Arktisk litteratur: fra Fridtjof Nansen til Anne B. Ragde. Orkana akademisk, 2017. DOI:10.18261/issn.1500-1989-2018-03-09

Powered by Labrador CMS