De er bitte små, gullgubbene. Omtrent på størrelse med en negl. De er flate og tynne som papir, ofte firkantet, og stemplet med et motiv. Som regel er det en mann og en kvinne med ulike typer drakter, smykker og håroppsetninger.

De er fra det vi kaller merovingertid i Norge, som starter rundt 550 og går inn i vikingtiden. En tid med turbulent klima og turbulente maktforhold.

Ved tidligere utgravinger har arkeologer funnet 30 slike gullgubber her ved Hov, i tilknytning til det arkeologene mener en gang var et gudehus eller gudehov – altså et slags tempel der folk dyrket og ofret til gudene.

Arkeologene hadde snakket om at de ikke måtte bli skuffet hvis de ikke fant flere gullgubber denne gangen.

Men så var det noe som glinset i jorda.

– Da var det stor jubel, ja.

– Det blir ikke stort mer spektakulært enn dette, sier arkeolog Kathrine Stene.

Hun er prosjektleder for utgravingen, som har pågått langs veien her hele sommeren og utover høsten, på grunn av oppgradering av E6 mellom Mjøsbrua og Lillehammer.

LES OGSÅ

Gullskatt fra 500-tallet funnet i Stavanger: – Dette er et fantastisk flott funn

Et religiøst offer?

Arkeologene har funnet fem gullgubber i løpet av de siste par ukene.

Tre av dem ble funnet der veggen i gudshuset en gang sto. To av dem ble funnet i hvert sitt stolpehull.

Å finne en gullgubbe er spektakulært og sjeldent i seg selv. Men de fem gullgubbene som denne gangen ble funnet ved Hov, byr på noe ekstra: De ble funnet og gravd ut der de mest sannsynlig en gang ble lagt ned. Å vite hvor en ting en gang har blitt plassert, gjør at arkeologene skjønner litt mer.

– Det er ekstra stas at vi kan knytte gullgubbene til de ulike delene av bygningens konstruksjon, sier Stene.

De mange gullgubbene som ble funnet her tidligere, ble funnet i og rundt et annet stolpehull i det gamle gudehuset, på motsatt side av de to som nylig dukket opp.

– Det kan hende at noen av gullgubbene de fant her tidligere også lå i veggen, men det er usikkerhet rundt akkurat hvor de en gang ble funnet. Nå, med disse tre som vi fant i selve veggforløpet, så vet vi at de ble lagt ned der før veggen ble reist, sier Stene.

En av teoriene rundt hva gullgubbene ble brukt til er at de kanskje var en form for inngangsbillett til for eksempel et slikt gudshus som har stått her på Hov.

Men en inngangsbillett ligger ikke under en vegg.

– Moderne utgraving har gitt mer kunnskap om dette, forteller Stene.

– Gullgubbene som lå i stolpehullet her, var ikke synlige for folk. De vi fant i veggen ville heller ikke vært synlige for andre. Så dette ser ikke ut som en inngangsbillett, men heller et offer eller en religiøs handling for å verne bygningen.

Et lite, men ragende hedensk gudshus

Gudehovet på Hov ble oppdaget ved en ren tilfeldighet i 1993. Fylkeskonservator Harald Jacobsen kjørte langs E6 her og la merke til jorda. Han syntes det så ut som det arkeologene kaller kulturlag – det vil si jord der det finnes spor etter mennesker. En mindre undersøkelse viste at han hadde rett, og funn av to gullgubber tydet på at dette ikke var noen vanlig plass.

Mindre utgravinger i løpet av 2000-tallet førte til funn av 28 gullgubber, og det som altså kalles et gudehov, et hus for hedensk religionsutøvelse.

En av grunnene til at arkeologene tenker at dette var et gudehov, foruten gullgubbene, er fraværet av andre funn som ville vært naturlig hvis folk bodde her, kokekar og bryner og den slags.

En skikkelig utgraving av området måtte imidlertid vente til i år, i forbindelse med veiprosjektet E6 Roterud-Storhove. Utover høsten og vinteren vil C14-dateringer endelig kunne slå fast om det stemmer at gudehuset har stått her siden rundt år 600 – og helt opp mot 1000-tallet.

– Ut ifra nedgravingene vi har tolka som stolpehull, så er det ikke urimelig å tenke at det har stått en bygning her som har sett lik ut i flere hundre år. Det er ikke noe problem, det, så lenge du vedlikeholder bygningen med blant annet å bytte ut de takbærende stolpene etter hvert som de råtner.

Med sine 15–16 meter i lengde er huset lite. Datidens bolighus kunne gjerne være 20-30 meter lange.

– Fordi den er relativt liten, så tolker vi den som en ren rituell bygning, forteller Stene.

– Det var kanskje ikke her de hadde festmåltidene. De var nok knyttet til en større hall, men kanskje de hadde drikkeseremonier her. Kanskje var det bare den utvalgte kretsen i samfunnet, eliten, som fikk komme inn.

Samtidig tror arkeologene at huset var en ganske høy bygning.

– Den raget nok i landskapet. Kom du med båt på Mjøsa, så var den nok godt synlig, sier Stene.

Ut og lete etter gullgubber?

I Norge er funn av gullgubber sjeldent. De 35 fra gudehovet i Vingrom er den største samlingen vi har funnet her i landet.

I et lignende gudehov i Uppåkra i Skåne fant arkeologer 100 gullgubber.

På den danske øya Bornholm ble det funnet over 2.500 gullgubber på en åker.

Var det ikke så mange gullgubber i Norge på den tida, eller har vi bare ikke funnet dem?

– Det må jo finnes flere av dem her, tror Stene.

Men de fleste arkeologiske utgravninger i dag er oppdragsstyrte.

– Vi graver når det skal bygges nye veier og nye bygninger, så det er begrensa hvor vi kan undersøke. Det er det å treffe og få muligheten. Det er mye tilfeldigheter som spiller inn her. De er så små, men de skinner når du finner dem. Det er nok flere der ute.

les også

Gjenoppdaget historisk maktsenter: Arkeologene kan ha funnet et 40 meter langt viking-hus

Gullgubber i bygninger

Ingunn Marit Røstad, arkeolog ved kulturhistorisk museum, er ekspert på blant annet norsk merovingertid og gullgubber. Hun tror også det er flere gullgubber der ute.

– Nå er Bornholm veldig spesielt, også i Danmark. Det er ikke så mange andre funnsteder der, påpeker Røstad.

Det er også andre regionale forskjeller: Det er flere enkeltgubber i Danmark, i Norge og Sverige er det stort sett par som er avbildet.

– Men det dukker stadig vekk opp flere. Enten ved at de blir gravd ut eller med metallsøkere. Så det kan nok dukke opp en del flere steder i Norge også, sier hun.

På grunn av stadig nye funn må tallene på gullgubber stadig oppdateres, men de siste tallene Røstad har fra 2019 oppgir at det totalt er funnet 3.243 gullgubber i Skandinavia – 2.708 av dem på Bornholm.

Også Røstad trekker frem at det ekstra spesielle med de nye gullgubbene fra Hov er at de ble funnet i bakken, der de lå. Arkeologene kaller det kontekst – stedet noe blir funnet er en del av historien.

– Av alle de tusen gullgubbene vi har, så er det få som er funnet på stedet og gravd ut, forteller Røstad.

– Så det er kjempeverdifullt at vi får god kontekst på funnene fra Hov.

Det som peker seg ut når gullgubber faktisk graves ut – i motsetning til når noen bare finner dem tilfeldig på en åker – er at arkeologene finner dem i forbindelse med bygninger.

Bilder av eliten

Røstad har ikke noen særlig tro på teorien om at gullgubbene var inngangsbilletter til tempelet.

De har ikke hull som tyder på at de har vært sydd på klær, og bortsett fra enkelte unntak fra Bornholm så har de ikke fester som antyder at de er smykker.

De er datert til merovingertid på grunn av stilen til klærne og smykkene til mennene og kvinnene som er avbildet.

– Man tenker seg at de viser elitens klesdrakt i denne perioden, forteller Røstad.

– En slags idealisert fremstilling av elitedrakten, med den flotte hårstilen som kvinnene har med en karakteristisk knute. Man ser også perler, spesielle spennetyper, drikkebeger og drikkehorn som gjør at det dateres til merovingertid.

En vanlig tolkning av gullgubbene er at de har en slags rituell betydning. Mange mener at paret som er avbildet, er guden Frøy og jotundatteren Gerd. Kanskje inngikk gullgubbene i en symbolsk handling når folk feiret bryllup?

Av gudeslekt?

En annen tolkning handler om at de mektigste familiene på denne tida hevdet at de kunne føre slekta si tilbake til gudene, og at gullgubbene på et vis signaliserte at de var av gudeslekt.

– Dette ble brukt for å legitimere at man styrte, man var en ledende slekt fordi man stammet fra gudene, forteller Røstad.

– Selv om de er bitte små, så kan gullgubbene ha vært veldig betydningsfulle. Ikke som smykker som man bærer synlig for å vise status, men kanskje det inngikk i en slags rituell nedleggelse ved høysetet der kongen eller jarlen satt.

De første gullgubbene ble funnet i 1725. I en tekst fra 1791 ble de omtalt som gullgubber og så ble det bare sånn at de ble hetende det. Selv om de aller fleste av dem altså viser både en mann og en kvinne.

———

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no