– Det ble funnet et fint ornamentert skaft til en kniv eller gaffel her i forbindelse med metallsøk for noen år siden, forteller Christian Løchsen Rødsrud. Han har ledet den nesten tre måneder lange utgravingen på Sem i Eiker i sommer.

Kniven, eller gaffelen forbindes med kong Christian 4. som var konge av Danmark og Norge fra 1588 til 1648. Han oppholdt seg ved kongsgården på Sem et antall ganger.

– Han må ha kost seg lidderlig, vi har funnet så mye rester av bein og blåskjell og østers og alt en adelsmann må ha likt å meske seg med, forteller arkeolog  Rødsrud.

– Her har det bodd viktige folk og en hærskare av tjenere.

At det var en kongsgård her, var for så vidt kjent fra før. Men at dette har vært et maktsenter også under vikingtid og helt tilbake til yngre bronsealder var mindre kjent. 

Dette er et område som ligger ganske langt inn i landet. Men den gangen var vannstanden mye høyere. Store vikingskip seilte helt inn hit fra det vi i dag kjenner som Drammensfjorden. 

Men på 1700-tallet mistet dette stedet sin betydning, og historien ble glemt.

Helt til en dag i 2014.

Fra enkeltfunn til den store historien

Denne dagen var de to detektoristene Steffen Hansen og Daniel Ødegård ute og gjorde det metalldetektorister gjør. Leter etter og finner ting.

Og de fant: mynter fra vikingtid og middelalder, to fragmenter av et irsk relikvieskrin, og biter av en særegen nål som er datert til bronsealderen, rundt 600 år før vår tidsregning.

Plutselig var det ikke så rart at Hoenskatten, den største gullskatten fra norsk vikingtid ble funnet 2,5 kilometer unna Sem. Og at Solberg-vasen, en helt enestående vase fra romertiden, ble funnet i en myr i nærheten. Begge disse unike funnene ble gjort på 1800-tallet.

– Det som har vært enkeltfunn for oss frem til nå inngår plutselig i en større historie, sier Løchsen Rødsrud.

– Det gjør at vi kan begynne å fortelle historien om regionen på en annen måte. Vi er i et maktsete her.

Et usedvanlig stort hus

Et av de mest spennende funnene kom typisk nok på tampen av utgravingen – et gedigent langhus. Bygningen viser seg med en rekke stolpehull der husets stolper en gang sto. Dette er vanlig arkeologisk kost.

– Men proporsjonene skiller seg veldig ut, sier Løchsen Rødsrud.

I vanlige bygninger fra forhistorien bæres taket av takbærende stolper plassert inne i bygningen. I bygningen på Sem virker det som det er veggene som bærer taket. Det er hele ni meter mellom de to veggene. Dette er et stort spenn, selv i moderne byggeri.

Langs begge langsidene, 3,5 meter utenfor stolpene som har båret taket, ble det funnet enda flere stolper, til nye vegger. Arkeologene tror de kan ha vært skråstilt for å styrke veggene som holdt taket. Disse sideskipene kan også ha vært svalganger.

Det store spørsmålet er hvilken tid huset tilhører.

– Vi er superspente på hvilken del av forhistorisk eller historisk tid den tilhører, sier Løchsen Rødsrud.

– Det er en usedvanlig bygning, og vi har ikke gravd ut hele, forteller han.

Huset fortsetter nemlig antakelig ut i veien og inn i jordet på andre siden, der det ikke graves i sommer.

– Jeg regner med at huset er ganske mye lengre. Dobbelt eller tre ganger så lang som den er bred, sier Løchsen Rødsrud.

Er det fra vikingtiden? Eller enda eldre?

Måten huset er konstruert på kan minne om noe som dukker opp under vikingtiden og er kjent fra de danske vikingborgene. Konstruksjonsformen tillot at man kunne bygge bredt – og høyt. Dette forteller Jes Martens, arkeolog ved Kulturhistorisk museum og prosjektleder for utgravingen på Sem.

– Flere av disse bygningene har nok vært i to etasjer slik som man ser det avbildet på Bayeux-tapetet som forteller om Normannernes erobring av England, sier Martens.

Men arkeologene har også funnet keramikk som ser ut som det kommer fra eldre jernalder i stolpehullene.

– Hvis disse skårene ikke er tilfeldig innblanding så er huset mye eldre enn de nevnte husene fra vikingtiden. I så fall er det litt av en sensasjon, sier Martens.

Arkeologene må vente på radiokarbondateringer av trekull og frø som de har pakket med seg fra utgravingen før de kan få avklart dette.

– Hvis det er en bygning fra vikingtid har den nok minst vært 40 meter lang og ni meter høy, vurdert ut fra det vi har avdekket, sier Martens.

Fest og fyll

I nærheten av den digre bygningen er det funnet spor etter noen mindre hus som arkeologene er sikre på at er fra 300-500-tallet. Disse er i størrelsen 100-120 kvm per hus, og er antageligvis tilknyttet en rekke kokegroper i nærheten. Vi snakker altså romertid/folkevandringstid.

– De sier nok noe om gårdsbebyggelsen på den tiden, og nærhet til kokegropene der de har festet og holdt på, sier Løchsen Rødsrud.

Kokegroper der det ble laget mat er noe arkeologene finner overalt. Det er et litt kjedelig funn. Christian Løchsen Rødsrud kaller det ‘arkeologisk massemateriale’. Disse kokegropene derimot er mer spennende. For her har det vært fest.

Hverdagsmaten på denne tida var grøt og kornprodukter. Det ble laget på ildsteder inne i husene.

I kokegropene er det beinrester og tenner fra dyr, blant annet fra hest, småfe og storfe, men også fiskebein. Det er også mye keramikk i kokegropene.

– Og sannelig min hatt så dukka det opp et par perler i en av gropene, sier Rødsrud.

– Det er ikke hverdagskost i en kokegrop, det gir en assosiasjon til fest og fyll, sier arkeologen.

– Iblant lagde man større fester, og da slakta man dyr. Og man drakk, og det ble fatta politiske beslutninger. Sannsynligvis tok man med seg maten inn i langhusene og spiste og drakk der. Så kanskje det røyk et perlekjede mens man holdt på.

Perlene kan så klart også ha havnet der etter selve festen, i forbindelse med hverdagsaktivitet på boplassen.

I dag er kokegropene å finne på et svært jorde.

Da det var fest her for over 1500 år siden lå de på et nes, og var synlig for dem som kom forbi på Drammensfjorden, som på den tiden strakte seg helt opp til Hokksund, som lå under vann, med en arm inn i Vestfossen-elven.

Sem kommer fra ordet Sjøheim – huset eller plassen ved sjøen. Kanskje er den spesielle plasseringen forklaringen på de spesielle funnene som er gjort her.

Metalldetektoristenes verdifulle bidrag

Jes Martens er altså prosjektleder for utgravingen på Sem. Han har vært påkoblet stedet helt siden de første funnene av metaldetektorister i 2014, og har sammen med arkeologene fra Viken fylkeskommune sørget for et solid samarbeid med detektoristene siden da. Sommerens utgraving startet da også med at det ble gjennomført et organisert søk med deltakelse av 14 medlemmer fra Rygene detektorklubb.

Dette betyr at området deles opp i felter som gjennomsøkes på helt lik måte. Det motsatte er et sosialt søk – der risikerer man at noen finner en mynt på et sted, og at alle løper til dette stedet for å finne flere mynter. På den måten ville man ikke fått gjennomsøkt alle områder like godt.

– Vi har et godt samarbeid med bestemte foreninger som forstår hvordan vi arbeider, forteller Martens.

Fra at det tidligere har vært mer steile fronter mellom metalldetektorister og arkeologer, har det de siste årene svingt i mer positiv retning, forteller han.

– De er en ressurs som stiller seg til rådighet for oss, og bruker man dem riktig så blir kunnskapen om forhistorien i stor grad bedre, sier arkeologen.

Med dagens metalldetektorer gjøres det dessuten funn som ikke ville blitt fanget opp for 10-15 år siden.

– Min ekspertperiode er de siste 500 år før Kristi fødsel, og det var tidligere kjent svært få metallfunn fra denne tiden i Norge, forteller Martens.

– Men på grunn av metallsøkerne så har vi nå funn fra perioden. Metallet er nesten oppløst og ville tidligere ikke blitt fanget opp.

Under Vikingtiden for eksempel, klippet de opp mynter i biter fordi det var vekten av metallet som var betalingen. Disse små fragmentene som er klippet av, de ville heller ikke bli funnet for 20 år siden, forteller Martens.

Toppsjiktet under merovingertiden

Et av de flotte funnene fra sommerens utgraving ble funnet nettopp med en metalldetektor.

Under et metallsøk i 2019 ble det funnet fragmenter av et sverdgrepsbeslag – altså håndtaket til et sverd, av en type som er sjelden. Under årets utgraving ble et fragment av samme sverd funnet, bare åtte meter unna der den første biten lå.

Sverdet er datert til merovingertid, som starter rundt 550 og går opp til starten av vikingtiden rundt 800. Det var en periode med mye endring, og en periode vi vet lite om i Norge.

«Litt av en skjønnhet må det ha vært i sin samtid,» skrev Kulturhistorisk museum om funnet på facebook. Selv om plogen har kuttet den opp i mange biter; «ser man nærmere på stykket er likevel deler av fordums prakt å spore.»

– Skandinaven som lå begravet i den veldig rike graven i Sutton Ho i England hadde et sånt sverd. Andre sverd av samme type er funnet i båtgraver i området omkring Uppsala i Sverige, og noen som ligner på Gotland, forteller Martens.

– Nå har vi altså funnet samme type sverd på Sem. Da er vi på et høyt og eksklusivt nivå.

Arkeologene håpet at de kanskje kunne finne noe under bakken som kunne knytte sverdet til en grav eller en annen struktur, men her var det ikke noe igjen.

Under metallsøk ble det også funnet 9-10 spenner fra denne tiden.

– Det er en betydelig mengde på et sånt lite sted, sier Christian Løchsen Rødsrud.

Det ble blant annet funnet en agraffknapp, en pyntespenne som satt i ermet på drakten.

– Knappen var både dekorert med dyrestil som kjennetegner perioden og forgylt, så vi vet at vi er høyt oppe i hierarkiet, forteller Løchsen Rødsrud.

Overlater Kongens hus til plogen

Å grave ut flere tusen år med maktsenter kan være utfordrende.

– Kongsgården fra 1600-tallet ligger oppå et middelaldertun, som igjen ligger oppå det som var her under merovingertiden. Hendelser er bygget oppå hverandre, og det kan være vanskelig å skille ut hva som er hva, sier Løchsen Rødsrud.

Og her melder enda en utfordring seg: Kulturminneloven i Norge trekker en grense ved reformasjonen, i år 1537. Alt som er yngre enn dette er ifølge loven ikke automatisk fredet.

– Siden vi ikke har lovhjemmel til å undersøke rennesanselevningene, så har dette sorteringsarbeidet blitt nedprioritert.

Det betyr også at levningene etter Kongens hus på Sem ligger igjen udokumentert.

Det vil si – arkeologene og fylkeskommunen har gjort sitt beste for å dokumentere så mye som mulig. Men det er langt fra nok, synes de som graver.

– Det er med sorg i sinne at jeg nå må overlate Kongens hus til plogen og den endelige utslettelse av historien, sier prosjektleder Jes Martens.

– Jeg synes personlig at det er en skamplett på Norges ry at man ikke betrakter arkeologiske levninger etter 1537 som verneverdige. Norge er det eneste landet i Europa som har denne grensen. De fleste andre land har en betydelig yngre grense.

Fortsettelse følger

Bonden som eier det utgravde jordet kan nå omsider starte med dreneringen. Det er på grunn av dreneringen at utgravingen har funnet sted.

Men egentlig er det på jordet noen hundre meter lenger sør, på den andre siden av veien, at de mest spennende funnene har blitt gjort tidligere – med metalldetektorer og georadar. 

– Vi har egentlig gravd litt i periferien av der de mest spennende metallsøkerfunnene på Sem har blitt gjort, sier Løchsen Rødsrud.

– Hvis vi hadde fått velge fritt hadde vi nok flytta oss noen hundre meter i retning Berg. Et annet hovedområde kan ha vært der det store huset strekker seg over veien. Der er det foreløpig ikke søkt med detektor og Norsk institutt for kulturminneforsknning har planer om å undersøke mer der i høst.

«Nå skal stedets hemmeligheter graves frem», skrev Kulturhistorisk museum i en pressemelding om utgravningen på Sem. Og arkeologene reiser tilbake til museet med mengder av funn.

Men et helt jorde fullt av hemmeligheter ligger altså fremdeles urørt.

------

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

LES OGSÅ:

Skulle bare bygge ut huset: Fant våpengrav fra vikingtiden i hagen

Dette fant arkeologene i vikinggraven familien Heiland hadde i hagen