Det var sannsynligvis ikke mange som migrerte til Finnmark etter istiden for 12 000 år siden.

– Man kan forsiktig anta at det ikke er snakk om mye mer enn 500 mennesker. Dette er et genetisk minstemål for å kunne holde en populasjon ved like, forteller professor Hans Peter Blankholm.

Han leder den arkeologiske delen av SciencePub-prosjektet (se faktaboks) og ser på pionerbosetninger i Øst-Finnmark etter den siste istiden. Det er snakk om bosetninger som er 10 000 år eller eldre.

– Det er utgravinger i Tana og Varanger som blir grunnlaget for våre analyser av de første bosetningene i Øst-Finnmark. Vi ser på hvordan mennesker tilpasset sine bosetningsmønster til variasjonen i isdekket.

– Men ikke minst er vi interessert i å finne ut hvordan de tilpasset seg endringer i temperatur og havnivå etter siste istid, sier Blankholm.

Tre utvalgte plasser

I fjor dro arkeologene på felttur og fant hele 27 lokaliteter som kunne være av interesse. Av disse ble tre valgt ut til videre arbeid: Lahponokaivi i Tana, Løkvika ved Berlevåg og Klubbvik ved Nesseby.

Til sammen forsynte disse tre stedene forskere med rundt regnet 4500 gjenstander av stein – både redskaper og avfall etter redskapsproduksjon.

– Vi mener at disse stedene gir oss muligheten til å tolke bosetningsmønstre som endres over tid. Både Løkvika og Lahponokaivi kan relateres til mulige effekter av klimaendringer.

– Den sistnevnte lokaliteten gir større innblikk i langvarige effekter av klimaforandringer, forteller stipendiat Jan Ingolf Kleppe.

Stormfulle liv

I Løkvika finner de tydelige tegn på hvor harde kår mennesker etter istiden levde i. Her er tydelige bevis på at bosetningen ble vasket vekk av en stor storm, men at bosetterne kom tilbake og gjenskapte sine liv.

Forskerne fant nemlig et ildsted som lå oppå et annet ildsted med et lag sand imellom. Arkeologene mener at sanda er tilført av stormen og ikke av bosetterne selv fordi det ligger i et ujevnt lag på området.

– Det kan hende at stedet var så godt at overvasking av storm ikke betød noe særlig, sier Kleppe.

– Vi tror at Løkvika kan ha vært i bruk større deler av året. Boplassen er stor, og funn av varmepåvirket stein i større mengder peker mot at folk kan ha vært her på vinteren, mens funn av reinsdyrbein kan være tegn på bruk om sommeren.

– Området er den dag i dag sommerbeite for rein, og det er kjente kulturminner etter reinfangst i fjellene ovenfor boplassen.

Utforsker Indre Finnmark

Det har lenge vært antatt at Indre Finnmark først ble bebodd for 7000 år siden. Bryan Hood tror at det er feil. Han forteller om funn i Nord-Finland som indikerer en mye eldre bebyggelse i området. Noen av dem er datert hele 9200 år tilbake.

Så hvorfor har man ikke funnet lignende i Indre Finnmark?

– Arkeologene har lenge fokusert på kystområdene. Man tror at innlandslandskap har vært statisk.

– Vi vet at granskogen kom og trakk seg tilbake, men man antar at landskapet ikke har forandret seg mye i forhold til kysten, som hadde store endringer i landskapet, forteller professor Bryan Hood.

Arkeologene bruker geologien når de skal beregne hvor bosetningene var. Særlig ser man på strandlinjene som ble dannet av havet når isen forsvant etter siste istid.

Når trykket fra isen lettet, oppstod en landheving. Ved hjelp av såkalte strandlinjedateringer kan man se at steinalderens strandlinjer lå seksti meter høyere enn dagens. Altså leter man etter lokaliteter på den såkalte 60-meterskoten.

Ser på elveløpene

Men hva skal man gjøre på innlandet der det ikke finnes strandlinjer?

– Jeg har lyst til å se nærmere på elveløp på vestsiden av Karaśjohka. Der kan man se elveterrasser som har et bratt fall ned mot elva. Dette er et tydelig relieff som er vanlig å se i Karasjokdalen, forteller Hood.

Elveterrassene er spor etter en gammel innsjø som eksisterte i området mens isen smeltet. Det er her han mener folk kan ha bosatt seg etter siste istid.

– Selv om disse terrassene nå kan være langt fra vannet, var det ikke slik rett etter siste istid. Folk ville bo nært vannet da som nå, og det er min hypotese at folk bosatte seg på disse terrassene i Indre Finnmark så langt som 9000 år tilbake, forteller Hood.