I Eikerbygdene er det funnet massevis av arkeologiske funn fra vikingtid. Øverst: Drammenselva mot Mjøndalen, forbi Steinberg og videre mot Hokksund, en mynt i Hoen-skatten, gjort om til smykke, et vikingsverd av en type det er funnet mange av i Eiker. Nederst: Spaden som ble brukt til å grave opp Nordens største gullskatt i 1834, et vikingskip slik de kan ha sett ut og et smykke i gullskatten. (Fotomontasje: forskning.no, med bilder fra Nedre Eiker kommune, Kulturhistorisk museum i Oslo, linsens CC BY-SA 4.0 og Colourbox)
I Eikerbygdene er det funnet massevis av arkeologiske funn fra vikingtid. Øverst: Drammenselva mot Mjøndalen, forbi Steinberg og videre mot Hokksund, en mynt i Hoen-skatten, gjort om til smykke, et vikingsverd av en type det er funnet mange av i Eiker. Nederst: Spaden som ble brukt til å grave opp Nordens største gullskatt i 1834, et vikingskip slik de kan ha sett ut og et smykke i gullskatten. (Fotomontasje: forskning.no, med bilder fra Nedre Eiker kommune, Kulturhistorisk museum i Oslo, linsens CC BY-SA 4.0 og Colourbox)

Vikingene var fra Hokksund

- Det er ikke noe å lure på, det var vikingsamfunn i Hokksund, sier historieprofessor. - Aldri hørt om det, sier folk i Hokksund.

Publisert

– Visste du at vikingene bodde her, spør jeg min nevø, Markus Kristiansen, en kortfattet 22-åring.

– Nei.

– Har du hørt om Hoen-skatten, Nordens største vikingskatt som er funnet i Hokksund, spør jeg rørleggerlærlingen fra Steinberg, noen få kilometer fra der skatten ble funnet.

– Nei.

– Hva lærte du om vikingene på skolen?

– Harald Hårfagre og sånn.

Markus er typisk for folk i Nedre og Øvre Eiker når jeg i de siste ukene har spurt dem om kunnskapen deres om Eikers vikingfortid.

Og jeg har spurt mange.

Markus Kristiansen og Ann Karin Borge Ski er vokst opp på vikinggrunn, men vet det ikke. (Foto: Nina Kristiansen)
Markus Kristiansen og Ann Karin Borge Ski er vokst opp på vikinggrunn, men vet det ikke. (Foto: Nina Kristiansen)

Ann Karin Borge Ski er en av dem, vi gikk i samme klasse på Steinberg skole. Hun har heller aldri hørt om Hoen-skatten, og hun er sikker på at vi ikke lærte om den på skolen.

To andre klassekamerater, Kari Rusten og Marit Hvidsten, kjenner til skatten, men har aldri tenkt på at det kan bety at vikinger har bodd i området.

Dette gjelder også for andre jeg spør. Om de har hørt om skatten, har de aldri koblet den til at Hokksund en gang krydde av vikinger eller at de selv kan være av vikingslekt.

Arkeologer og historikere derimot kjenner godt til skatten fra Hokksund og til Eikers fortid som maktsentrum i vikingtida.

Kjent over hele verden

Skatten er berømt, smykkene har blitt utstilt i London, Berlin, Paris og New York – men aldri i Hokksund.

Opprinnelsen er fascinerende og ukjent. Skatten har blitt skrevet om i hver eneste lærebok om vikingtid siden andre verdenskrig, ifølge den britiske arkeologen og kunsthistorikeren David Wilson i boka The Hoen Hoard fra 2006.

For den er størst og tyngst av alle nordiske gullfunn fra vikingtid. To og en halv kilo med smykker og mynter fra fjerne land.

Mest opptatt av den som spadde opp skatten

Når du treffer på folk i Eiker som kan noe om Hoen-skatten, får du gjerne høre om hvordan den ble funnet.

Også Øvre Eiker kommune framhever oppgravingen av skatten. En nøyaktig kopi av spaden som ble brukt, står plassert i en rundkjøring i Hokksund.

En kopi av spaden som ble brukt til å grave opp gullet, er plassert på sokkel i Hokksund. (Foto: Nina Kristiansen)
En kopi av spaden som ble brukt til å grave opp gullet, er plassert på sokkel i Hokksund. (Foto: Nina Kristiansen)

Men det er kanskje ikke noe rart at folk er mer opptatt av den som spadde skatten opp, enn de som gravde den ned.

For det er en ekte Askeladden-fortelling.

Gullmannen

En fattig husmann jobbet for en storbonde. En dag i 1834 da husmannen gravde i en myr, hang en stor gullring fast i spaden.

Den ærlige mannen gikk til arbeidsgiveren sin, og snart var hele skatten gravd opp. De fraktet gullet med hest og kjerre til hovedstaden, og fikk stor finnerlønn av Stortinget.

Storbonden delte pengene med husmannen, som så kjøpte seg egen gård og levde videre på folkemunne som Gullmannen.

Hoen-skatten som ble funnet i en myr i 1834. Det er 50 smykker, 20 mynter og 200 perler og halvedelstener. De kommer fra det som nå er Midtøsten og hele Europa, men noen av smykkene er produsert i Norge. (Foto: Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, lisens CC BY-SA 4.0)
Hoen-skatten som ble funnet i en myr i 1834. Det er 50 smykker, 20 mynter og 200 perler og halvedelstener. De kommer fra det som nå er Midtøsten og hele Europa, men noen av smykkene er produsert i Norge. (Foto: Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, lisens CC BY-SA 4.0)

Stjålet eller kjøpt i Europa

Det var i vikingtid skatten ble gravd ned. Arkeologene har satt tidspunktet til engang mellom år 875 og 890.

Smykkene og myntene ble stjålet eller kjøpt i årene før.

«Dette er den mest aktive perioden i vikingtida. Røvertoktene vest i Europa nådde toppunktet», skriver Wilson i boka om Hoen-skatten.

Så hvordan og hvorfor havnet så mye rikdom akkurat i Hokksund?

Velstand i Eiker i vikingtid

Den brede Drammenselva går gjennom Eiker, der du i dag blant annet finner tettstedene Mjøndalen, Steinberg, Hokksund, Skotselv og Vestfossen – i de to kommunene Nedre og Øvre Eiker.

Eiker har godt jordbruksland og elva gir fiske og transportmuligheter. Slik var det også i vikingtid. Det er rimelig å anta at folk levde godt i Eiker på den tida, skriver Wilson.

Det er vanskelig å vite nøyaktig hvor mange som bodde i Nedre og Øvre Eiker i vikingtida, men arkeolog Øystein Kock Johansen gjør et anslag i Eikers historie, bind I. Han mener det var minst 120 gårder og rundt 3000 innbyggere.

Elva gikk 5-6 meter høyere enn i dag. Det gjorde at utfarten med båt var enkel fra Hokksund, som da lå i bunnen av Drammensfjorden, og videre ut i verden. Hokksund var også nærmeste havn for bygdene lenger inn i landet - i Hallingdal og Numedal.

Ikke viking selv om du levde i vikingtid

Men selv om perioden heter vikingtid, betyr det ikke at alle på den tida var vikinger.

John McNicol er spesialist på vikingtid. Selv vokste han opp i Fredrikstad i Østfold, som antagelig har hatt like mye viking-utfart som Vestfold. Men han lærte aldri om lokale vikinger på skolen. (Foto: UiO)
John McNicol er spesialist på vikingtid. Selv vokste han opp i Fredrikstad i Østfold, som antagelig har hatt like mye viking-utfart som Vestfold. Men han lærte aldri om lokale vikinger på skolen. (Foto: UiO)

John McNicol er professor i historie og leder Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi på UiT.

Han forteller at historikerne definerer vikinger ut fra hva folk faktisk gjorde, ikke når de levde.

– Vikingene var de som reiste ut i skip, enten for å drive handel, for å røve eller som leiesoldater, sier McNicol.

På slutten av 700-tallet hadde den teknologiske utviklingen av seilene og skipene gjort det mulig for nordmenn å reise ut. Det øvre sjiktet av samfunnet organiserte reisene, men også vanlige folk mønstret på.

– Og de kunne tjene mye på reisene. Vikingferdene skapte sosial mobilitet, forteller McNicol.

Så da blir spørsmålet: reiste folk i Hokksund ut i vikingferd?

– Det er ikke noe å lure på – det var vikingsamfunn i Hokksund, sier McNicol.

Mange arkeologiske funn i Hokksund og de øvrige Eiker-bygdene bekrefter dette.

Krigerske eikværinger

Det er gjort funn på mange gårder i Eiker - ialt 20 graver, 13 enkeltfunn og to skatter. I tillegg til gullskatten, ble det i 1911 funnet en sølvskatt på en annen gård i området, ifølge arkeolog Egil Mikkelsen i boka The Hoen Hoard.

Og disse funnene kom før den siste spennende oppdagelsen – da de i 2014 fant en hel vikinggård under en åker rett utenfor Hokksund sentrum .

Det spesielle med funnene i Eiker er det store antallet våpen. Det er gravd opp mengder av sverd, økser, spyd, skjold og pilspisser. Halvparten av gravene inneholdt våpen. Det kan virke som om eikværingene var glade i å slåss.

I to av gravene ble det funnet skip, men restene var i dårlig forfatning, milevis unna det godt bevarte Osebergskipet. Og i fire graver lå det rideutstyr. Hestene var også gravlagt med eierne.

«Det var et uvanlig stort antall menn med våpen i området, som kunne ri ut til hest eller reise med båt til havs. Det viser funnene. Det var helt klart et grunnlag for å mobilisere en hær som kunne brukes lokalt eller som kunne bemanne skip for vikingtokter», skriver Mikkelsen.

Ledet an på motefronten

Det var ikke bare i våpenbeholdning Hokksund var ledende. Men også på motefronten.

Et av de største smykkene i Hoen-skatten var opprinnelig en beltespenne, der remmene kom sammen i tre korte armer. Den ble laget i Karl den stores rike, dagens Frankrike, Tyskland og Italia. Før det havnet i Hokksund.

– En eller annen gang har det blitt gjort om til et smykke, kanskje et kvinnesmykke, med en nål på baksiden og nytt bruksområde, forteller Katherine Elliott på Kulturhistorisk museum i Oslo, der skatten nå er stilt ut.

Til venstre er beltespenna som ble til smykke. Det var det første med denne utformingen i Norge, men etterpå kom kopiene til høyre. Original og etterligninger er nå utstilt på Kulturhistorisk museum i Oslo. (Foto: Kulturhistorisk museum og Nina Kristiansen)
Til venstre er beltespenna som ble til smykke. Det var det første med denne utformingen i Norge, men etterpå kom kopiene til høyre. Original og etterligninger er nå utstilt på Kulturhistorisk museum i Oslo. (Foto: Kulturhistorisk museum og Nina Kristiansen)

– Dette er det første av sitt slag som er funnet i Norge. Og det falt i smak. Det ble kopiert og var veldig populært som kvinnesmykke båret i halsen. Så denne spennen førte til en helt ny smykkestil, forteller Elliott.

Også de norskproduserte smykkene i Hoen-skatten ser ut til å ha blitt kopiert av andre seinere, men i billigere materiale som bronse.

I vikingtid satte altså Hokksund nye trender.

Men dagens Hokksund-folk har liten fornemmelse av at de går og bor på restene etter et internasjonalt orientert, gullsamlende og trendsettende folk av sjøfarere og røvere.

Kanskje har det noe med hva de ikke lærer på skolen?

Ikke tid til lokal vikinghistorie

Simen Buskerud underviser i historie på Eiker videregående skole. Den ligger i Hokksund, i gangavstand fra myra der Hoen-skatten lå.

Simen Buskerud er historielærer på Eiker videregående skole i Hokksund. Elevene hans er mer interessert i den nære enn den fjerne historien.

– Det er ofte andre verdenskrig som vekker interesse. Da forteller jeg om Holtefjell og motstandsbevegelsen. Det fenger, sier Buskerud. (Foto: Nina Kristiansen)
Simen Buskerud er historielærer på Eiker videregående skole i Hokksund. Elevene hans er mer interessert i den nære enn den fjerne historien. – Det er ofte andre verdenskrig som vekker interesse. Da forteller jeg om Holtefjell og motstandsbevegelsen. Det fenger, sier Buskerud. (Foto: Nina Kristiansen)

Det er i andre trinn på videregående at elevene skal lære om vikingtida.

– Vi skal gjennom mye det andre året. Det starter med de første sivilisasjonene og ender med 1800-tallet. Og det skal gjøres i løpet av en dobbelttime i uka. Da er det ikke mange timene vi kan bruke på vikingtida, forteller Buskerud.

Lærerplanen legger opp til de lange historiske linjene.

– Fokuset i undervisningen om vikingtid ligger på de lange linjene i historien, der rikssamling og statsbygging er sentralt. Det blir lite lokal historie. Riktignok finnes det spillerom i læreplanene til å ta inn lokal historie, men pensum er stort og vi skal fylle kompetansemålene, sier Buskerud.

Men Hoen-skatten blir nevnt. Og noen av elevene blir nysgjerrige på funnstedet og tar turen dit.

Simen Buskerud er selv oppvokst i Eiker. Som barn hørte han om Hoen-skatten, men ikke noe mer om at det betydde at området var hjemstedet til vikinger.

Også på barneskolen er vikingtida på lærerplanen.

Vikingfortid ukjent på barneskole

Anette Penk er rektor på Steinberg barneskole, få kilometer fra gullmyra.

Også på Steinberg er det gjort funn etter vikingene. Da en kjeller ble gravd ut på 1950-tallet ble det funnet rester etter en vikingbegravelse – brente bein og en rusten øks.

Det var en øks av denne typen som ble funnet på Steinberg stasjon halvannen meter ned i bakken. Den lå sammen med brente bein. Vikingene gravla de døde på mange måter: i hauger, i flate graver, de brente og grov ned. (Illustrasjon hentet fra Jan Petersens De Norske Vikingesverd, øks type H, figur 39).
Det var en øks av denne typen som ble funnet på Steinberg stasjon halvannen meter ned i bakken. Den lå sammen med brente bein. Vikingene gravla de døde på mange måter: i hauger, i flate graver, de brente og grov ned. (Illustrasjon hentet fra Jan Petersens De Norske Vikingesverd, øks type H, figur 39).

– Barna får undervisning i vikingtida på tredje trinn. Da handler det om generelle ting – hvor vikingene reiste og bodde, hvordan de levde, sier Penk til forskning.no.

Annette Penk er rektor på Steinberg skole. Tettstedets betydning for tømmerfløtingen på Drammenselva er tema når de på sjette og sjuende trinn skal knytte undervisningen til lokale forhold. (Foto: Nina Kristiansen)
Annette Penk er rektor på Steinberg skole. Tettstedets betydning for tømmerfløtingen på Drammenselva er tema når de på sjette og sjuende trinn skal knytte undervisningen til lokale forhold. (Foto: Nina Kristiansen)

– Forteller dere barna at vikingene også bodde på Steinberg?

– Nei, sier Penk. – Det er trist, men det handler om at lærere ikke alltid har lokalkunnskap, og at den oppleves som mindre tilgjengelig.

Hun mener det ville øke elevenes interesse for vikinger og historie om de hadde knyttet undervisningen til lokale forhold.

– Relevans er viktig i den nye lærerplanen, og vi satser på tømmerfløtingen, sier Penk.

Ifølge Utdanningsdirektoratet er det viktig å koble inn lokalhistorien.

Skolenes ansvar

«Det er både naturlig og nødvendig for lærerne å ta utgangspunkt i elevenes lokale forhold i mange av fagene - som for eksempel norsk og i samfunnsfag. Det kommer også til uttrykk i kompetansemålene for de ulike trinnene», skriver Doris Amland, som er seniorrådgiver i Utdanningsdirektoratet i en epost til forskning.no.

Og det er skolenes ansvar å finne rom og å tilpasse undervisningen, både i grunnskolen og i videregående opplæring, ifølge Amland.

Leif Sletvold underviser i samfunnsfag for lærerstudenter i Drammen, på Universitetet i Sørøst-Norge.

Om lærere ikke tar i bruk den lokale historien i historiefaget, har det to mulige forklaringer, mener universitetslektoren.

– Det ene er at lærerne ikke har så mye kunnskap om lokale forhold og historie. Den andre er at samfunnsfaget er ganske fullt fra før. Lærerne må ivareta så mange læringsmål.

Sletvold mener lærerne dermed går glipp av en glimrende mulighet til å motivere elevene sine.

Selv om elevene i Nedre og Øvre Eiker ikke lærer om de lokale vikingene, så har fagfolk gransket og grublet for å finne fram til en av dem.

Hvem gravde ned skatten?

For hvem var vikingen som gravde to og en halv kilo gull ned i en myr – og aldri hentet verdisakene opp igjen?

Myra var eid av Nedre Hoen gård, derav navnet Hoen-skatten. Når arkeologer og historikere spekulerer, går de fleste teoriene ut på at det var bonden på gården som sto for gjemmingen av gullet.

Og han må ha vært en rik og mektig høvding, skriver arkeolog Egil Mikkelsen i boka om Hoen-skatten fra 2006. Hoen-gården var en av de største, beste og mest sentralt beliggende gårdene i Eiker.

Rikdommen kom fra en kombinasjon av jordbruk, skogsdrift, husdyr og laksefiske, kanskje også sagbruk og møller, ifølge Mikkelsen. Og antagelig røvertokter sør og vest i Europa. Både sverd og økser fra vikingtida er funnet på gården.

Men hvem denne høvdingen var, er skjult av historien, ifølge Mikkelsen.

Bødmund fra Skot eller Hilda fra Hoen

På biblioteket i Hokksund finner jeg en liten bok om Eikerbygdene, skrevet av den historieinteresserte forfatteren Ingvar Austad i 1974.

Austad har en teori om hvem høvdingen er. For den som tok skatten hjem, var ikke noen vanlig soldat. Det må ha vært en mann med stor makt, kanskje sjefen for en mengde vikingskip.

Skotselv er nabobygda til Hokksund, mens Skotsmoen ligger mellom. Og det er her i traktene at gården til Bødmund Skot lå, ifølge en historiker. (Foto: Nina Kristiansen)
Skotselv er nabobygda til Hokksund, mens Skotsmoen ligger mellom. Og det er her i traktene at gården til Bødmund Skot lå, ifølge en historiker. (Foto: Nina Kristiansen)

Og en slik mann fantes på nabogården til Hoen, der skatten ble funnet.

Bødmund Skot var en stor og vill viking, ifølge islandske kilder, og en av forfedrene til selveste Snorre Sturlason, den store sagaskriveren.

Sønnen til Bødmund dro til Island for å skaffe seg land, og Austad mener at det var fra Hokksund ferden startet. Finansieringen av turen skjedde ved røvertokt i Europa.

Men det må ha vært flust med penger igjen, om det var Bødmund som eide skatten. Hvordan den havnet i ei myr på nabogården, er vanskeligere å forklare. Kanskje var skatten medgift, foreslår Austad.

De fleste som har skrevet om Hoen-gullet, går ut fra at eieren var en mann. Professor Signe Horn Fuglesang, som ledet tretten forskere gjennom en femårig studie av Hoen-skatten, pekte på det åpenbare: det er i all hovedsak kvinnesmykker.

Derfor kan eieren like gjerne ha vært en mektig kvinne, for eksempel en Hilda fra Hoen.

«Kanskje har de europeiske gullsmykkene vært del av en framstående kvinnes utbytte på kapital hun satset ved å utstyre skip som dro i viking,» sa Fuglesang i et intervju med Apollon, UiOs forskningsmagasin i 2001.

Smykkene i Hoen-skatten er i størrelse og form laget for kvinner. Eieren kan ha vært en mektig kvinne, og skatten var inntekter fra vikingtokter, ifølge professor Signe Horn Fuglesang. Gullmyntene var gjort om til smykker og mer enn to hundre perler lå sammen med gullet. - Perler var lettkjøpt luksus. Det var litt juggel, men veldig populært. Vi finner masse glassperler i kvinnegravene, forteller Katherine Elliott på Kulturhistorisk museum. 
 (Foto: Kulturhistorisk museum, UiO, lisens CC BY-SA 4.0)
Smykkene i Hoen-skatten er i størrelse og form laget for kvinner. Eieren kan ha vært en mektig kvinne, og skatten var inntekter fra vikingtokter, ifølge professor Signe Horn Fuglesang. Gullmyntene var gjort om til smykker og mer enn to hundre perler lå sammen med gullet. - Perler var lettkjøpt luksus. Det var litt juggel, men veldig populært. Vi finner masse glassperler i kvinnegravene, forteller Katherine Elliott på Kulturhistorisk museum. (Foto: Kulturhistorisk museum, UiO, lisens CC BY-SA 4.0)

Oppsparte midler eller en stor gevinst

Hvor i verden smykkene og myntene kom fra, vet arkeologene mer om. Noe er laget i Norge, mens mesteparten har sin opprinnelse i dagens Frankrike, Italia, Spania, Storbritannia, Ungarn, Tyrkia og Irak.

Gullsakene kan ha blitt røvet og handlet inn gjennom flere år og samlet til en skatt i Hokksund.

Arkeolog Øystein Kock Johansen mener derimot at Hoen-skatten kom i én omgang til Hokksund og han har en teori om akkurat når og hvorfra:

I år 858 angrep vikinger et kloster utenfor Paris og tok abbeden til fange. Franskmennene måtte betale en kjempestor løsesum i sølv og gulv for å få satt fri stakkars Ludwig av St. Denis. Og det er fra denne løsesummen Hoen-skatten kommer, mener Johansen.

Det er miksen av verdisaker, samt alderen på myntene og smykkene som styrker denne teorien, mener Johansen.

At folk fra Hokksund var med på å plyndre klostre og kidnappe prester kan virke sannsynlig ut fra våpnene og krigerutstyret som er funnet i området.

Men vi får antagelig aldri svar på hvem eieren var eller om skatten kom samlet eller i flere omganger til Hokksund.

Men hvordan havnet den i myra?

Tre teorier om hvorfor

– Det finnes tre teorier om hvorfor noen gravde ned en så stor mengde gull, forteller universitetslektor Katherine Elliott på Kulturhistorisk museum i Oslo.

Katherine Elliott med boka fra det store forskningsprosjektet på Hoen-skatten. (Foto: Nina Kristiansen)
Katherine Elliott med boka fra det store forskningsprosjektet på Hoen-skatten. (Foto: Nina Kristiansen)

En av teoriene går ut på at skatten ble ofret til gudene. Folk ga gaver til de egenrådige gudene, for at de skulle bli blidere. Slik ble vennskapet mellom guder og mennesker styrket.

– Skatten lå i en myr. Og vi vet at myrvann gjerne var knyttet til ofring. Det er et pluss for denne teorien, sier Elliott.

Den andre teorien handler om Odins lov. Alt du gravde ned i jorda før du døde, kunne du hente opp igjen i det hinsidige.

Men ikke alle er enige i at skatten ble gravd ned av religiøse årsaker.

De som er uenige i de to teoriene, hevder at vikingene var så glad i gull og verdier at de aldri ville gravd ned en så stor skatt.

– Den tredje teorien er at gullet ble gravd ned fordi det var urolige tider og de ville beskytte verdiene sine, sier Elliott.

Men hvorfor den i så fall ikke ble gravd opp igjen, er et stort mysterium.

Hvis skatten ble gjemt før et angrep, kan det ha gått voldsomt for seg. Særlig om angriperne ikke fant verdisakene på gården. Kanskje den eneste som visste om gjemmestedet, ble drept, kanskje alle på gården falt, kanskje rømte de, kanskje glemte de.

Fattig kommune med rik fortid

Glemt og gjemt er vikingfortida også på Øvre Eiker kommunes nettsider. Der er det lite som minner Hokksund-folk på vikingfortida deres.

Øvre Eiker har ikke turistsjef, men det nærmeste jeg kommer er kommunalsjefen for kultur og livskraft, Christer Best Gulbrandsen.

– Hva gjør kommunen for å gjøre vikingfortida kjent for folk i og utenfor Eiker?

– Øvre Eiker er en av kommunene i Norge som har minst å rutte med per innbygger. Vi har hverken kompetanse eller økonomi til større løft på egenhånd. Derfor er vi helt avhengig av staten og fylket for å gjøre noe. Og det har vi ikke fått til så langt.

– Vi ønsker å gjøre mer, blant annet jobber vi for tiden sammen med Riksantikvaren og andre aktører om et funn av en stor gård fra vikingtida, sier Gulbrandsen.

– Hva med informasjonen til egne innbyggere om at Hokksund var et viktig senter i vikingtid? Her kunne jo kommunen gjøre en innsats?

– Vi har vedtatt en plan for kulturminner og kulturmiljøer i kommunen. Den vil vi følge opp framover, men det koker ned til et spørsmål om ressurser og drahjelp. Vi er avhengige av ildsjeler, sier Gulbrandsen.

Og det finnes ildsjeler i Eiker, som brenner for formidling av lokalhistorien. Og noen av dem brenner ekstra for vikingtida.

Dagens vikinger

Astri Sørensen i selvsydde vikingklær. På vikingmarkeder over hele landet møtes vikinginteresserte for å spise vikingmat, kle seg som vikinger, konkurrere i de gamle lekene og idrettene og lage smykker og verktøy. (Foto: Eli Wium)
Astri Sørensen i selvsydde vikingklær. På vikingmarkeder over hele landet møtes vikinginteresserte for å spise vikingmat, kle seg som vikinger, konkurrere i de gamle lekene og idrettene og lage smykker og verktøy. (Foto: Eli Wium)

Astri Sørensen ble smittet av sønnens vikinginteresse for ti år siden. Han var opptatt av kampsport fra vikingtid, hun ble fascinert av håndverket. Siden har hun håndsydd kjoler og kapper og besøkt vikingmarkeder over hele landet.

Eikers egen historie ble viktig for henne.

En del av interessen min ligger i å fremme lokal historie, sier Sørensen.

På en alternativmesse der Sørensen var for å fremme vikinglaget sitt, møtte hun Eli Wium, spåkone med master i spesialpedagogikk fra Universitetet i Sørøst-Norge.

Etter det har de to utforsket vikinghistorien i Eiker og inviterer meg med på biltur gjennom noen av vikingenes etterlatenskaper.

I en skog utenfor Hokksund viser Wium fram en ring av store steiner. Noen har hengt opp markeringstape, men det er ikke så lett å forstå hva som blir sikret på stedet.

Historikerne og arkeologene er ikke sikre på hva vikingtidas steinringer ble brukt til. Noen foreslår at de holdt ting der, andre mener det kan være markering av graver, eller begge deler.

Wiums vikinginteresse handler om hva det ville si å være menneske på den tiden. Hun spår i håndlagde norrøne tarotkort, og hun ser etter religiøse betydninger av funnene. Derfor tror hun at ringen av steiner kan ha blitt brukt til ofring eller seremonier.

Steinene ligger i dag hulter i bulter, men det er en en tydelig ring. Eli Wium mener steinringen ble brukt til ofring eller seremonier. (Foto: Nina Kristiansen)
Steinene ligger i dag hulter i bulter, men det er en en tydelig ring. Eli Wium mener steinringen ble brukt til ofring eller seremonier. (Foto: Nina Kristiansen)

De to er misfornøyde med hvordan kommunen tar vare på fortida. Derfor har de startet gruppa Den norrøne kulturarven, for å gjøre historia kjent.

Vi kjører videre til funnstedet for Hoenskatten. Det er det slett ikke lett å finne. Vi kjører fram og tilbake. Men så i et anonymt veikryss står skiltet: Privat vei, gjennomkjøring forbudt.

Ikke lett å finne stedet der Hoen-skatten lå. Det eneste skiltet lyder Privat veg, gjennomkjøring forbudt. (Foto: Nina Kristiansen)
Ikke lett å finne stedet der Hoen-skatten lå. Det eneste skiltet lyder Privat veg, gjennomkjøring forbudt. (Foto: Nina Kristiansen)

Det må være her, blir vi enig om. Så går vi innover veien , under en jernbaneovergang og der står en ganske anonym oppslagstavle for funnet av Nordens største gullskatt fra vikingtid.

Nå er funnstedet delvis dekket av jernbanelinjen, men en oppslagstavle viser hvor gullet lå. (Foto: Nina Kristiansen)
Nå er funnstedet delvis dekket av jernbanelinjen, men en oppslagstavle viser hvor gullet lå. (Foto: Nina Kristiansen)

Tilbake i sentrum av Hokksund beundrer vi spaden som gravde opp skatten.

Men så får jeg tips om at ting er på gang i Øvre Eiker kommune.

Nytt stort funn

Bernt-Egil Tafjord er rådgiver i Planavdelingen, og der har de vært på studietur.

For fem år siden fant nemlig to amatører med metalldetektorer noen eldgamle arabiske mynter og deler av et irsk skrin på en åker i Hokksund. De kontaktet arkeologer i Buskerud fylkeskommune.

Ny teknologi har gjort oppdagelse av funn fra fortida enklere. Som da et stort vikingskip ble oppdaget med georadar under jorda i Østfold.

Slik ser en georadar ut. Forskerne sender radiobølger ned i bakken, og måler hvor lang tid det tar før disse bølgene reflekteres tilbake, samt styrken på denne refleksjonen. Nesten som et ekkolodd. Slik kan de finne ut hvor fornminnene er, uten å spa opp jordet. (Foto: Lars Gustavsen)
Slik ser en georadar ut. Forskerne sender radiobølger ned i bakken, og måler hvor lang tid det tar før disse bølgene reflekteres tilbake, samt styrken på denne refleksjonen. Nesten som et ekkolodd. Slik kan de finne ut hvor fornminnene er, uten å spa opp jordet. (Foto: Lars Gustavsen)

Georadar ble tatt i bruk på jordet i Hokksund i 2015, og da kom det store, nye funnet. De fant rester etter 15-20 gravhauger, to store bygninger og et felt med det som ser ut til å være verksteder.

Dermed ble det året etter satt i gang nye søk med metalldetektorer, i et samarbeid mellom amatører og fagfolk, ifølge Norark. En mengde nye gjenstander kom opp av jorda: våpen, verktøy og hjemmeproduserte og utenlandske smykker og mynter som peker mot vikingtokt i Europa.

Fikk råd i Vestfold

– Funnet av en stor vikinggård på Sem har aktualisert spørsmålet om å synliggjøre Eikers fortid som maktsentrum i vikingtid, sier Tafjord.

Og derfor reiste de på studietur til Vestfold, som har lang erfaring i å løfte fram sin vikinghistorie.

– Der fikk vi gode råd, forteller Tafjord. – Og vi planlegger å lage utstillinger om funnene på Sem gård.

Denne gangen skal gjenstandene fra vikingtida vises fram i kommunen, i motsetning til Hoen-skatten som aldri er brakt hjem for utstilling.

I søknaden til Buskerud fylkeskommune om finansiering av utstillingene heter det at «funnene kan endre vår oppfatning av områdets forhistorie».

Men søknaden på kr 400.000 ble avslått. Dermed må Øvre Eiker kommune selv finne pengene. Og det blir ikke lett, ifølge Tafjord.

Dermed vil vikinghistoria fortsatt forbli skjult for folk i Eiker, bak pengemangel, bak en anonym vei under en jernbaneovergang og liggende i magasiner på museum i Oslo. I alle fall inntil videre.