Arkeologiske funn fra middelalderen tilsier at det kjøttet folk flest spiste mest av, kom fra kua. På andreplass kommer sau og geit.

Først på tredjeplass finner vi grisen.

Men grisens plass i samfunnet under middelalderen er undervurdert, mener Dolly Jørgensen, professor i historie ved Universitetet i Stavanger.

Da hun skrev masteroppgave for mange år siden om skogbruk rundt år 1100, oppdaget hun at en del av dette var at grisene kom og beitet i skogen. Og da hun jobbet med doktorgraden om renhold i middelalderbyene, så dukket det opp et helt regelverk om hvordan holde gris i byen. 

– Jeg har i mange år tenkt at grisen trenger en fullstendig historie, sier Jørgensen.

Så nå kommer den snart, nærmere bestemt til våren, boka om grisens rolle i middelalderen.

Gris i bakgården

Jørgensen har trålet gjennom historiske lovverk og rettsdokumenter, eiendomstransaksjoner, religiøse tekster, arkeologisk materiale, middelaldermanuskripter og kunst på leting etter grisen.

Historien spenner over hele Europa, for det meste Vest-Europa, fra rundt år 500-1500.

– Det er mange griser i Norge i dag, folk spiser gris hele tiden, skinke og bacon og pølser. Men vi ser dem ikke, og vi tenker ikke på dem, sier Jørgensen.

– Under middelalderen var det ikke sånn. Da var alle godt kjent med grisene. Både som levende dyr og som mat. De var en helt vanlig del av livet, ikke bare på landet, men også i byen.

I flere av byene som Jørgensen har funnet tall for, hadde en tredjedel av innbyggerne griser. De bodde oftest i et grisehus i bakgården.

– Griser er veldig fleksible som dyr, de spiser gjerne matrestene dine, sier Jørgensen.

Både ølbryggere og bakere ville gjerne ha en gris eller to som en slags søppelordning – grisene spiste avfallet fra produksjonen. Flere byer hadde imidlertid lover om at man ikke kunne gi griser rester av andre dyr.

I lovens navn

Mange byer ansatte grisegjetere som fikk betalt for å ta med seg grisene utenfor bymurene og inn i skogen for å spise nøtter og sopp eller ut på jordene for å spise rester etter innhøstingen.  

I byen, derimot, var det ikke lov å slippe grisene løs.

– Griser kan være veldig aggressive hvis de er sultne, da spiser de hva de vil, sier Jørgensen.

En historie fra Frankrike forteller til og med om en gris som spiste et spedbarn.

– Om det faktisk skjedde, vet vi jo ikke. Men det var god grunn til at det ikke var lov å slippe grisene ut i byen. Mesteparten av byene jeg har sett på, hadde regelverk om at grisene måtte være i huset eller i bakgården. Skulle de ut, så måtte det være med en gjeter.

Den som ikke fulgte reglene, fikk bøter.

At grisen var en del av bylivet, forteller også en historie om datidens utedoer.

Under middelalderen kunne en utedo bestå av en stang til å sitte på som stakk ut av veggen. 

Men det var ikke nødvendigvis bare å sette opp en sånn stang hvor som helst. Magnus Erikssons landslov i Sverige anga den riktige høyden på stangen. Hvis stangen var plassert for lavt, kunne gårdseieren bli erstatningspliktig dersom en gris bet av pungen på brukeren.

Dispensasjon til sykehusgrisene

Jørgensen har funnet mange bilder av griser i kalendere over kirkens hellige dager. Oktober hadde gjerne et bilde av grisen ute i skogen for å signalisere at dette var tiden for å ta med dyra ut i skogen for å spise eikenøtter. I desember var det gjerne bilde av griseslakt.

Et annet eksempel fra kunstens verden er malerier av Den hellige Antonius den store. Mannen som ofte regnes som den første munk, er gjerne malt med en gris. Det finnes mange ulike historier om hvorfor St. Antonius har denne grisen med seg. En forklaring er at det henger sammen med Hospitalerne av St. Antonius, godkjent som orden i 1095.

Hospitalerne etablerte kloster og sykehus i hele Europa og fikk dispensasjon av paven til å la grisene sine gå fritt i gatene i middelalderbyene.

– Men grisene måtte da ha bjeller på, akkurat som en sau eller ku som har en bjelle, forteller Jørgensen.

Grisene og grisefettet var viktig som mat og behandling på sykehusene. Og er mest sannsynlig også årsaken til at St. Antonius avbildes med en gris med bjelle rundt halsen, ifølge Jørgensen. St. Antonius ble etter hvert skytshelgen for husdyr, særlig grisen.

En skitten gris

Grisen dukker også opp i tankene og ideenes verden.

– Griser spiser gjerne for mye. Når man prater om en person som har en tendens til å fråtse, da er den personen en gris, sier Jørgensen.

– Grisene liker også å rulle rundt i sølepytter, fordi det faktisk er bra for hodene deres. Men folk flest tenker at dette betyr at de er skitne og at det er et dårlig karaktertrekk.

På den andre siden var det en kvinnelig helgen som var grisegjeter og som symboliserte lojalitet og verdien av å gjøre jobben sin godt.

– Men for det meste er ideene man forbinder med grisene negative, sier Jørgensen.

– De spiser for mye, de har for mye sex og får for mange barn, og de er skitne.

Blir nesten ikke samlet inn

– Det høres helt fantastisk ut at det kommer en bok om grisens rolle i middelalderen! utbryter Tone Bergland, arkeolog ved NIKU Tønsberg på Norsk institutt for kulturminneforskning.

Bergland er ekspert på dyrebein og passer på at relevante rester av dyr ikke bare kastes vekk ved utgravinger.

– Man samler inn så mye spennende funn, krukker og kammer og alle mulige andre gjenstander. Men dyra, som har vært så ekstremt viktige for mennesker, de blir nesten ikke samlet inn, forteller hun.

Selv om dyrebein utgjør en svært stor del av funnmaterialet i middelalderen.

– Vi får superspennende resultater fra det lille vi finner, men det er sjelden rom i budsjettene til å analysere alt.

Griseoppdrett i Oslo?

Da Bergland nylig var med og gravde i Middelalderparken i Oslo, avdekket arkeologene et område der det kan ha vært holdt mer gris enn ellers i byen.

– Det er et lite materiale som ble samlet inn, men vi kan likevel ane visse mønster, sier Bergland.

Mønsteret var annerledes enn for resten av Oslo og de andre store middelalderbyene.

Vanligvis utgjør grisen rundt 10-20 prosent av dyreknoklene som arkeologene finner. Men i Middelalderparken utgjorde grisen opp mot 30 prosent av materialet. Arkeologene fant også mange griseunger.

– Da tenker vi at det antakelig har vært drevet en form for oppdrett på stedet. Dødfødte griseunger har blitt hivd til side, de har ikke blitt spist heller, forteller Bergland.

Arkeologene kan også se at grisene har blitt slaktet før de ble for store. Mange er under halvannet år.

– Det betyr at de har hatt overskudd av gris i området. De måtte ikke spare på grisene og utvide populasjonen stadig vekk, men kunne slakte dem da de fikk perfekt slaktevekt.

———

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

LES OGSÅ

Norsk mat var godt krydret i middelalderen

Hestekjøtt ble forbudt for over 1.000 år siden, men vi sluttet ikke å spise det