Sensasjonen på Stiklestad

Evangelisk-luthersk kristendom har aldri innført nye relikvier. Men nå kan Olavssteinen ha blitt den første, uten at det nødvendigvis var planen...

Publisert
Prosesjon i regi av Den norske kirke. Legg merke til korsbæreren først i prosesjonen. (Foto: Leif Arne Holme)
Prosesjon i regi av Den norske kirke. Legg merke til korsbæreren først i prosesjonen. (Foto: Leif Arne Holme)

Slaget ved Stiklestad

Slaget ved Stiklestad den 29.juli 1030 er det kanskje mest berømte slaget i Norgeshistorien.

Slaget sto mellom en bondehær fra Trøndelag og kong Olav Haraldsson. Kongen falt, men ble helgenerklært som “rex perpetuus Norvegiae” (Norges evige konge) den 3.august året etter.

Slaget sto der Stiklestad kirke i Verdal kommune nå står, og representerer innføringen av både rikskongedømmet og kristendommen i Norge.

(Kilde: www.stiklestad.no)

Idar Kjølsvik

Har doktorgrad i systematisk teologi.

Satte nordtrøndersk forskningsrekord i 2008 – med hele 10 av totalt 39 forskningspoeng ved HiNT.

Er også ordinert vikarprest i Nidaros bispedømme.

Etter en lang og svært omflakkende tilværelse til stein å være, ble Olavssteinen, som åpning av olsokdagene i 2007, overført fra Stiklestad Nasjonale Kultursenter tilbake til Stiklestad kirke.

Og det i regi av Den norske kirke og det statlige kultursenteret, i form av en prosesjon med all den pomp og prakt du kan tenke deg.

Men en ting hadde de glemt å ta høyde for; nemlig konsekvensene av denne handlingen…

Første evangelisk-lutherske relikvie?

– I ettertid har nok konsekvensene av denne seremonien gitt de involverte mer å tenke på enn først planlagt, kanskje mest for kirka og teologien, sier forsker Idar Kjølsvik ved Høgskolen i Nord-Trøndelag.

– For i og med at de valgte å markere Olavssteinens hjemkomst nettopp i form av en slik prosesjon, må Olavssteinen nå, etter alle kunstens regler, anses som en relikvie.

En relikvie er helgenlevning, eller en ting som helgener eller martyrer sies å ha eid eller stått i berøring med, og som antas å ha undergjørende kraft og derfor blir dyrket.

Og her er det heller ikke hvilken som helst relikvie; sannsynligvis er det den aller første offisielle evangelisk-lutherske relikvie!

– For evangelisk-luthersk kristendom har aldri innført nye relikvier. Og det er så fjernt fra denne kristendomsforståelsen å gjøre det, at den heller ikke har reflektert teologisk rundt relikvier.

– Følgelig har Nidaros bispedømme, Sør-Innherad prosti og Stiklestad menighet skrevet seg inn i historiebøkene, og dette kan man ikke overse, sier Kjølsvik.

Relikvieprosesjonen

– Man kunne overført steinen til kirka ved hjelp av en vaktmester og ei trillebåre, sier Kjølsvik.

– I stedet ble det arrangert en overdådig prosesjon, i regi av Den norske kirke, i samarbeid med et statlig kultursenter. Dette gjør det hele meget spesielt, og man er nødt til å ta konsekvensene av det, fortsetter forskeren.

Til stede i prosesjonen er blant annet fungerende biskop, tre bispekandidater, prost og pilegrimsprest, i tillegg til kommunens ordfører, kultursenterets direktør og “bygdens beste menn”, nemlig Olsokkoret.

(Foto: Leif Arne Holme)
(Foto: Leif Arne Holme)

- Og det mest avgjørende er at Det guddommelige nærvær her er representert ved en trøndersk kuppelstein! Følgelig må dette anses som en relikvieprosesjon, sier Kjølsvik.

I så fall den første evangelisk-lutherske relikvieprosesjon han kjenner til.

Prostens kalde føtter

Idar Kjølsvik er doktor i systematisk teologi, og ble våren 2008 kontaktet av prosten i Stiklestad, som da så smått hadde begynt å få kalde føtter.

I tida etter prosesjonen strømmet nemlig folk fra alle himmelretninger til kirka, for å gnikke og gnu på og kjenne kraften av Olavssteinen.

Og ikke bare det; en vikarprest i kirka fortalte i ettertid at da han skulle vie et usedvanlig nervøst brudepar, fikk han ekteparet til å knele ved steinen for å finne roen.

– Med andre ord arrangerte han en helbredelsesgudstjeneste med en relikvie, nemlig Olavssteinen. Dette er nøkternt sagt litt spesielt i en luthersk kirke, sier Kjølsvik, som ble utfordret til å gjøre en teologisk betenkning av det hele.

Kuppelstein med omflakkende tilværelse

Slaget på Stiklestad i 1030 skulle bli et symbolsk vendepunkt både for kristendom og kongedømme, og Olav Haraldson får æren for å ha innført kristendommen i Norge.

Etter tradisjonen døde Olav av tre sår. Først fikk han en alvorlig skade av et øksehogg, hvorpå han lente seg mot en stein og kasta fra seg sverdet.

Olav den Helliges fall på Stiklestad, slik Halvdan Egedius illustrerte det i Snorre.
Olav den Helliges fall på Stiklestad, slik Halvdan Egedius illustrerte det i Snorre.

– Steinens historisitet kan imidlertid verken bevises eller motbevises, sier Kjølsvik.

– De eldste kildene nevner ingen stein, ikke en gang Olavssaga gjør det. Olavssteinen kommer inn i fortellingene først på 1200-tallet.

Når det gjelder den fysiske steinen som nå ligger i alteret i Stiklestad kirke, så dukket den opp under kirkegulvet foran alteret like før 1930, i forbindelse med restaureringsarbeidet til 900-årsjubileet.

Steinen havnet via omveier hos Riksantikvaren, før den i 1985 ble overført til Verdal Museum. Her ble den på ny gjenstand for hyppige flytteprosesser, før den i 2007 altså ble ført tilbake til Stiklestad kirke.

– Også her er det umulig å verken bevise eller motbevise om det dreier seg om middelalderens stein. Det mest interessante er uansett at steinen nå ligger i kirka igjen, sier Kjølsvik.

Positivt eller negativt?

Selv om de involverte ser ut til å ha blitt tatt på senga i denne saken, har Kjølsvik tro på at det meget gjerne kan komme noe positivt ut av det hele.

– Steinen vekker spørsmålet om det er det på tide å utvide teologien, sier Kjølsvik.

– Tro forandrer seg hele tiden, noe den også skal gjøre. Det er vår oppgave som forskere å utvikle ny tro for neste generasjon, noe det er for lite refleksjon rundt i Norge i dag.

– Steinen materialiserer tanken om et hellig sted på Stiklestad. Men den viser med det også svakheter ved evangelsk-luthersk tro, som er for svak når det gjelder å gi kjøtt og blod på trua, sier Kjølsvik, og legger til at man her har noe å lære av både katolikker og ortodokse.

– Og finner man ut at steinen kan vise at Gud forstås som nærværende på Stiklestad, kan den komme til å bli meget viktig, også i forhold til hvordan Olavssteinen kan og skal brukes, men også avgjørende for Kirkens og pilegrimenes forhold til Stiklestad overhode, fortsetter Kjølsvik.

Spiritualpresentisk relikvielære

Førsteamanuensis ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. (Foto: Bjørnar Leknes)
Førsteamanuensis ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. (Foto: Bjørnar Leknes)

Kjølsviks avgjørende poeng så langt i analysene av Olavssteinen som relikvie, er at man kan utvikle en såkalt spiritualpresentisk relikvielære; en lære om Åndens nærvær, som ligner på en bestemt lære om nattverdens brød og vin i reformasjonstiden.

Calvin og Zwingli sa da at Gud er nærværende i våre hjerter gjennom Den Hellige Ånd, og at Ånden kan ta i bruk gjenstander som brød og vin til å skape tro.

– På samme måte kan vi si at Den Hellige Ånd i våre hjerter kan ta i bruk Olavssteinen for å minne oss om Jesus og det han gjorde for oss. Klarer man det, ja da har Olavssteinen sin berettigelse også i en evangelisk-luthersk sammenheng, avslutter Kjølsvik.

Saken er produsert og finansiert av Høgskolen i Nord-Trøndelag - Les mer