Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Har du noen gang sett forskere dra en stor vogn opp og ned bakker eller frem og tilbake på et jorde? Da har du muligens sett moderne arkeologi i aksjon.
Geofysiske metoder er blitt mer og mer vanlig innen arkeologien i Norge.
De gjør det mulig å oppdage ukjente kulturminner uten å ødelegge noe, og finne ut hvor det er best å gjøre utgravningen før spadenn settes i bakken.
Men hvor vanlige er disse geofysike metodene egentlig?
NTNU Vitenskapsmuseet og Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) har laget en database over alle geofysiske undersøkelser som er foretatt med arkeologisk formål i Norge.
– Det viser seg at selv om bruk av geofysiske metoder i arkeologi kan virke som noe nytt, så har geofysiske metoder blitt brukt helt siden 1960-tallet, forteller phd stipendiat og arkeolog Arne Anderson Stamnes ved NTNU Vitenskapsmuseet.
Har blitt mer vanlig
Ved å sette sammen resultater av geofysiske metoder og bilder av hva som ble funnet i en arkeologisk undersøkelse får en et visst bilde av hvor anvendbare geofysiske metoder i arkeologi er. Her demonstrert ved et eksempel fra Alstad på Frosta i Nord-Trøndelag. (Foto: (Illustrasjon: NTNU))
Forskerne gikk gjennom de geofysiske undersøkelsene i tillegg til å analyserte offentlige dokumenter og retningslinjer om metodene. Deretter kunne de evaluere hvilken status og rolle geofysiske metoder har innenfor det norske kulturminnevernet.
Selv om metodene har vært i bruk lenge, er det først de siste tiårene at det har tatt av.
– Geofysiske metoder innen arkeologi ble ikke hyppig brukt før midten av 80-tallet og det er først de siste ti årene at bruken har økt betraktelig, forteller han videre.
Ulike metoder
De to mest brukte geofysiske metodene er magnetometer og georadar. Et magnetometer måler ørsmå variasjoner av magnetismen i bakken. For eksempel kan steiner og bålrester være mer magnetisk enn den omliggende jorda, og fungere som en magnet gravd ned i bakken.
Ved å måle systematisk over et område, vil man kunne lage et kart over alle disse magnetene i et område. Avlesningen fra et magnetometer vil derfor gi et todimensjonalt bilde av hva som befinner seg under bakken.
En georadar fungerer ved at forskerne sender radiobølger ned i bakken, og måler hvor lang tid det tar før disse bølgene reflekteres tilbake, samt styrken på denne refleksjonen.
På mange måter fungerer en georadar som et ekkolodd, som gir avlesninger ut fra hvor langt nede i jorda objektene radaren treffer ligger.
Forskerne får da lange profilbilder av ulike lag og strukturer i bakken, som kan settes sammen til store tredimensjonale datasett av undergrunnen.
Grafen viser i hvor stor grad de forskjellige geofysiske metodene er blitt brukt over tid. (Foto: (Figur: Lars Gustavsen, NIKU og Arne Anderson Stamnes, NTNU Vitenskapsmuseet))
Mens magnetometer tidligere var mest brukt har georadar nå tatt over som den mest populære metoden.
Brukes ennå ikke nok
Annonse
Stamnes forteller at metodene fungerer svært godt i kombinasjon fordi de skaper et mer helhetlig bilde av hva som befinner seg under jorden.
Med det viser seg at det ikke ofte ble brukt flere metoder sammen.
I tillegg viste det seg at bare en tredjedel av geofysiske undersøkelser ble utført i forbindelse med plansaker, arkeologiske utgravningsprosjekt eller formidling.
Resten ble brukt innenfor en eller annen form for forskningsprosjekt.
– Dette tyder på at bruken av geofysiske metoder ikke er en integrert del av kulturminnevernet enn så lenge, sier Stamnes.
– Det virker som folk til en viss grad er klar over potensialet i metodene, men er usikker på bruken av dem.
Feilkilder og begrensninger
De er mange grunner til denne usikkerheten, ifølge Stamnes.
Teknologiske begrensninger og lav oppløsning begrenset den faglige verdien til en del av de tidlige undersøkelsene.
Det har også vært mangel på grunnforskning om hvordan slike inngrepsfrie metoder best kan brukes og tilpasses det naturmiljøet og den arkeologien vi har i Norge.
– I en del områder i Norge er det kraftig magnetiske bergarter, og det gjelder spesielt magmatiske, metamorfe og dypartsbergarter. Den iboende magnetismen du kan finne i slike bergarter kan redusere muligheten for å påvise arkeologiske strukturer med magnetiske målemetoder, forklarer Stamnes.
– Det betyr at vi på visse bergarter bør vurdere alternative geofysiske metoder, som måler andre geofysiske egenskaper enn de magnetiske.
Annonse
Sporene etter aktiviteter i Norge kan også variere mye i størrelse og omfang. Vi har ikke store steinbygde romerske villaer eller innhegnede bosetninger slik de finner lenger sør på kontinentet.
Det gjør at forskerne må måle med mye høyere oppløsning, og dermed bruke lenger tid i felt, for å få den oppløsningen som er nødvendig for å kunne påvise de arkeologiske sporene de leter etter.
Det har også vært en mangel på et faglig miljø innenfor landets grenser, noe som har begrenset informasjonspotensialet til enkelte undersøkelser.
Kunnskaper om de tekniske mulighetene og begrensningene til slike metoder har også vært til dels fraværende i fagmiljøet, men økt fokus og interesse for geofysiske metoder er tolket som et tegn på at dette er i ferd med å endre seg.
