I dagens moderne verden er det å kunne sette fyr på noe en luksus vi ofte tar for gitt. Med lighter og fyrstikker er flammer bare en rask håndbevegelse unna. Men evnen til å gjøre opp ild med lite annet enn naturens rusk og to hender, er i dag noe vi forbinder med barske friluftsfolk som Lars Monsen.
Nå har forskere fra amerikanske University of Connecticut saumfart en hule i Armenia og funnet tydelige tegn på at tidlige menneskearter som neandertalere, også hadde evnen til å tenne sine egne bål.
Forskere har tidligere antatt at de kun klarte å høste av skog- og krattbranner i naturen, og at de derfor var begrenset av hvor ofte landskapet rundt dem sto i fyr. Det ble også antatt at ildtenning var begrenset til moderne mennesker.
Forskningsgruppen har sett på både arkeologiske og kjemiske spor i den armenske hulejorda, rester av både mennesker og flammer. Konklusjonen er at neandertalere klarte å gjøre opp ild, uavhengig av naturlige kilder. Forskerne oppdaget også at datidens klima gjorde at landskapet sto sjeldnere i brann, enn nå.
Neandertalerne levde i hundretusener av år, og de siste sikre restene etter dem er 30 000 år gamle. De levde i både Europa og Asia og forsvant omtrent samtidig som forfedrene til moderne mennesker – Homo sapiens – begynte å vandre inn i Europa.
Sot og skrot
– Det er en veldig spennende metode de har brukt.
Det sier Torfinn Ørmen om den nye studien. Han er zoolog ved OsloMet, og har skrevet bøker om utviklingen til forhistoriske mennesker. Han forklarer at forskerne har sett på sot-stoffer i jorda, rester etter ild.
– Det de ser på er sot-stoffer, og det er snakk om benzen-ringer, forklarer han.
Sot-stoffene Ørmen snakker om dannes når organisk materiale ikke blir fullstendig forbrent. Disse kalles på fagspråket for – hold dere fast – polysykliske aromatiske hydrokarboner. Dette forkortes heldigvis ofte bare til PAH.
Når organisk materiale brenner, spyr flammene ut disse molekylene, som består av flere ringer. Jo flere ringer stoffene har, desto «tyngre» er de.
– Jo varmere bålet har vært, jo flere ringer kan du få i et sånt molekyl. De lette får vi fra all ild, og de tyngre får vi nesten bare fra bål.
Der de lette PAH-ene spres for alle vinder i skog- og krattbranner, forbli tunge PAH-er nærmere ildkilden.
Forskerne så deretter på hvordan forekomsten av sot-stoffene samsvarte med menneskelige rester. Det de oppdaget var at kun de «tunge» sot-stoffene – de forbundet med små bål – samsvarte med hvor mange menneskelige rester det fantes. Samtidig så forskerne også at verdiene av lette PAH-er, ikke hadde noe sammenheng hvor mye rask fortidsmenneskene hadde lagt fra seg.
– I de periodene folk bruker stedene, tenner de også bål, forklarer Ørmen.
Ørmen forklarer at man i lang tid har visst at neandertalere har brukt ild. Det finnes gode bevis på at menneskenes forfedre brukte ild allerede for 1,5 millioner år siden.
Striden har stått om når vi klarte å tenne vår egen ild. Både Ørmen og forskerne bak den nye studien viser til hvordan tidligere fransk forskning har antydet at neandertalsk bål-bruk hang sammen med naturskapte branner. Den nye studien motbeviser dette, mener Ørmen.
– Det er veldig godt argumentert. Jeg støtter dette her, sier han.
Klima og kampen mot kulden
For å utelukke at området rundt hulen i Armenia hadde rikelig med naturskapte branner det kunne høstes av, måtte forskerne finne ut hva slags klima neandertalerne i området kjente på kroppen. Ved å undersøke voksrester fra gamle planter, oppdaget forskerne at det ikke var noe bevis for at disse huleboerne levde i tørrere og mer skogbrann-utsatte tider.
Doktorgradsstudenten Alex Brittingham sier i en pressemelding fra University of Connecticut at det tvert imot virker som at det var færre skogbranner i området på den tiden da tunge sot-stoffer fylte luften i hulen.
Det at neandertalerne mestret ildkunsten i det kalde nord, hjalp dem med å overleve kampen mot kulden. Ørmen forteller at neandertalerne var kraftige og kompakte, og at de dermed ikke ville ha vanskeligheter for å holde varmen ute på jakt, da de var i bevegelse.
– Men det er jo noe med å holde varmen på bo-plassen. Når det er veldig mange kuldegrader ute, så er det veldig fint å ha varmegrader inne.
Lusakert-hulen i Armenia har antageligvis vært brukt som en slik bo-plass, forteller Ørmen.
– Kanskje ikke permanent, men her har det vært mange bål opp gjennom.
Gnisten som revolusjonerte menneskeheten
Nettopp hvor viktig evnen til å kontrollere flammene er, er vanskelig å overvurdere. Mestringen av flammene førte til en teknologisk revolusjon blant tidlige mennesker. Flammene kunne gi varme der det var kaldt, de lot oss utvinne mer næring fra kjøtt, skape nye materialer og jaget unna rovdyr.
Lyset fra flammene lot oss være aktive og produktive til sene nattetimer, og med flokken samlet rundt bålet ble vi sosiale på en helt ny måte. Det antas at den forhistoriske bålkosen spilte en viktig rolle i utviklingen av språk hos mennesker, og menneskesamfunn med ilden på sin side kan ha fått et fortrinn sammenlignet med de flammeløse.
Ørmen forteller at et eksempel på steinalder-teknologi som neandertalerne mestret, er hvordan de klarte å lage tjære. Dette svarte, tykkflytende stoffet brukte neandertalerne som et slags lim, som festet spydspissene til spydene. Måten de gjorde dette på, var å varme treverk uten å brenne det.
– Det å lage tjære er ikke enkelt. Det krever teknologi, og det krever forståelse av ting. Det krever håndtering av ild, uten at det brenner opp treverket. Det er ikke noe du gjør uten videre. Dette krever at du har planlagt ting.
Sapiens-sjåvinisme
Det har lenge vært populært å fremstilling neandertalere som primitive huleboere. Nyere forskning har derimot vist at våre utdødde, nære slektninger slettes ikke var så mye dårligere enn oss.
– Vi kanskje ikke skal se oss blinde på hvor fantastiske Homo sapiens er. Det er noe som fortsatt kalles sapiens-sjåvinisme. «Homo sapiens er kjempeflinke og får til alt mulig, mens neandertalere var hakket over det å være sjimpanser». Det er nok veldig, veldig feil. De har lagd avanserte redskaper, de har klart å overleve i Europa i en vanskelig periode med kaldt klima, og mye annet. Så de har nok vært flinkere enn andre har ønsket å gi dem ære for.
Ørmen tror også at funnene kan være en øyenåpner, og tyder på at vi moderne mennesker ikke er så unike som vi kanskje tror vi er.
– Det er ingenting i fossilene som tilsier at de nødvendigvis var så mye dårligere enn det menneskene var.
Referanse:
Alex Brittingham m.fl: Geochemical Evidence for the Control of Fire by Middle Palaeolithic Hominins, Scientific Reports, oktober 2019
