Denne artikkelen er produsert og finansiert av Nord universitet - les mer.
Nils Åge Aune og Silje Kristin Meisal har nylig gjennomført et nybrottsarbeid innen formidling av dødsbudskap. Det har satt presteskapets tyngste rolle på dagsordenen.(Foto: Siv Lyngstad)
– Kirken som organisasjon er kunnskapsløs på dødsbudskap
Prester er ensomme bærere av dystre budskap. – All kunnskap sitter i hver enkelt prest, sier tidligere prost Nils Åge Aune.
SivLyngstadKommunikasjonsmedarbeider
Norduniversitet
Nils Åge Aune (57) er daglig leder i Kirkens Bymisjon i Trondheim, mens Silje Kristin Meisal (40) er sogneprest på Sverresborg.
I en masteroppgave ved Nord universitet har de sammen gått i dybden på et område innenfor kirken de opplever at det er minst innsyn i: Prester som går med dødsbudskap.
– Det ringer på døra, og når den blir åpnet, er det oss folk ser på den andre siden. Bare et fåtall kjenner til hva som foregår når et slikt oppdrag blir utført, og fra vår egen praksis så vi at man ikke snakker om det internt i kirka heller, sier Nils Åge Aune.
Silje Kristin Meisal nikker: – Alt ligger på den enkelte prest. Det er rett og slett en lite kommunisert praksis som vi fant spennende å forske på.
Ensomme bærere av dystre budskap
I oppgaven har Aune og Meisals intervjuet i alt fem prester i alderen 30 til 70 år.
– Prestenes egne fortellinger er bærende i oppgaven, forteller Meisal.
De beskriver en praksis innad i kirken hvor prestene formidler dødsbudskap i år etter år uten verken tilbakemelding eller evaluering.
Underveis i samtalene ble dette understreket som et stort savn.
– Vi kan sammenligne oss med politiet, som går med dødsbudskap i storbyene. De opererer i team, og de debrifer umiddelbart etterpå. Dette har de rutiner på i motsetning til prestene som opererer på egen hånd, sier Meisal.
Hun forteller at prester er på vakt i en uke av gangen.
– I vår krets får vi beskjed om å logge av etter den uken og å ta kontakt med prosten om vi har opplevd noe ubehagelig. Jeg er usikker på i hvor stor grad en slik mulighet blir benyttet, sier hun og ser på kollega Aune.
– Veldig lite, svarer han.
Nils Åge Aune og Silje Kristin Meisal fikk innblikk i de fortettede øyeblikkene som prestene står i når mottakerne av dødsbudskap reagerer på høyst forskjellige måter.(Illustrasjonsfoto: Depositphotos)
Tolkning av situasjonen
Gjennom prosjektet oppdaget de at prestene hadde store likhetstrekk i hvordan de løste den vanskelige oppgaven.
– Alle bruker intuisjon. De tar i bruk erfaring, ryggmargsrefleksen og magefølelsen, og de tolker rommet. Dette hadde vi mistanke om på forhånd, forklarer Meisal.
– Så mange dødsbud blir overlevert per prest, men all kunnskapen de har samlet opp, sitter i hver enkelt prest. Organisasjonen er kunnskapsløs på det, sier Aune.
Intervjuobjektene fikk i oppgave å fortelle om et møte som de opplevde som bra og ett som ikke kjentes bra.
Annonse
– Prestens egen rolleforståelse er sterk. Man omtaler sjelden sin egen rolle som en jobb, men som et kall eller en tjeneste. Det former oppdraget veldig: Man skal være sterk, en hjelper og en trøster, sier Aune.
Et av intervjuobjektene ble avvist da han bar frem dødsbudskapet.
– Han overleverte budskapet, fikk et «takk» og et «nå kan du gå». Det at han ikke fikk være der til vedkommende fikk andre pårørende hjem, at han ikke kunne trøste og tjene, fikk ham til å føle det som at han ikke hadde gjort jobben sin, forteller Meisal.
Voldsomme, fortettede øyeblikk
Tyngden i fortellingene om møter som ikke gikk bra, fester seg veldig hos presten. Nils Åge Aune omtaler dem som så voldsomme opplevelser, så fortettede øyeblikk, at man bærer dem med seg i tiår etter tiår.
– Noen av dødsbudskapene kan komme så brått på og bli så brutale at du kan føle deg alene og hjelpeløs når du møter opp på døra. Du kommer inn i et hus, en familie er samlet og så skal du presentere et sånt budskap.
Han forteller at det er da oppdager du at reaksjonene er veldig forskjellige.
– En person kan gjemme seg i et rom, mens to andre holder rundt hverandre. En fjerde har hodet nedi mobiltelefonen, og en femte hyler og skriker. Kompleksiteten er overveldende, sier prost Aune.
Ifølge studien anses presten i de fleste tilfeller som tillitvekkende. Bare i ett tilfelle ble presten vist bort uten å ha fått levert dødsbudskapet i det hele tatt.
Da Meisal og Aune søkte etter tidligere forskning på området, fant de lite og ingenting.
Hun forteller at de spurte seg for på norske utdanningsinstitusjoner og fikk oppdrevet to mindre dokument: En HMS-undersøkelse og en gammel spesialoppgave. Det samme svaret fikk de overalt: «Dessverre kan vi ikke hjelpe dere, men det er utrolig flott at dere forsker på dette!».
Nils Åge Aune og Silje Kristin Meisal koster på seg et gledens sukk, etter vel overstått muntlig eksamen i master i kunnskapsledelse (MKL) ved Nord universitet.(Foto: Siv Lyngstad)
Behov for kunnskapsdeling
Annonse
De to beskriver en situasjon hvor det ikke fins noen manual til bruk for prester som skal levere dødsbudskap.
– Det fins en how-to liste, men den ser ikke ut til å bli benyttet, sier Aune.
– Hva håper dere at denne studien skal føre til?
– Det er behov for en større analyse av forholdene. Og potensialet rundt kunnskapsdeling innad i organisasjonen er stort. I tillegg kommer dette med sikring, sier Aune, som selv har opplevd sørgende som ikke vet hva de gjør, og plutselig blir voldelige.
– Vi sender unge og nyutdannede kvinnelige prester ut til alle døgnets tider for å overlevere dødsbudskap. Vi trenger å styrke tryggheten rundt denne praksisen, sier han.
Masteroppgaven til de to har allerede vekket oppsikt på flere nivå.
– Prestenes fagforening spurte etter oppgaven med én gang og var veldig ivrige. For det vi oppdaget da vi forsket på dødsbudskap, var at det har et klart arbeidsgiveraspekt i seg, sier Aune.
