Det siste året har det for alvor gått opp for mange hvor avhengige vi er av arbeidsinnvandrere.
Men hvordan har de det egentlig her i Norge? Og vil de bli her?
Dette er spørsmål har forskningsstiftelsen Fafo forsøkt å få svar på.
De presentert nylig den største undersøkelsen som er gjort på arbeidsinnvandrere fra det sentrale Øst-Europa i Norge.
Må klare seg selv
Vi har en omfattende integreringspolitikk rettet mot innvandrere utenfor EØS-området her i Norge. Men når det gjelder arbeidsinnvandrerne som kom hit etter EU-utvidelsen for 17 år siden, finnes det ingen politikk.
De skal klare seg selv.
Og vi har i stor grad tatt dem som en selvfølge.
I den grad vi har vært opptatt av dem, har det mest dreid seg om frykten for at de skal undergrave norske arbeids- og lønnsvilkår.
En ny bekymring
Men for et par år siden meldte det seg en ny bekymring.
I 2019 var det nesten like mange polakker som reiste ut av Norge som det var som kom hit.
Mange begynte da å spørre seg: Klarer vi oss uten dem?
Under koronakrisen har mange av oss fått opp øynene for hvor avhengige vi er av utenlandsk arbeidskraft. Ikke bare i bygg- og anleggsbransjen, hvor de fleste arbeider.
Også industrien, jordbruket og fiskeriene er helt avhengige av arbeidsinnvandrere.
Det er også mange fra Øst-Europa som jobber innen transport-, rengjøring og hotell- og restauranter og helse.
Intervjuet 1000 fra Polen og Litauen
Men hvordan er arbeidsvilkårene og levekårene for bosatte innvandrere fra Polen og Litauen i Norge?
Fafo har intervjuet 1000 personer fra de to landene om dette. De har bodd i Norge i mer enn seks måneder. De som reiser fram og tilbake, er ikke med i undersøkelsen.
De som er intervjuet har vært her en god stund. 43 prosent av de polske kom i 2009 eller før og 26 prosent av de litauiske.
Intervjuene er gjort på morsmål, polsk og litauisk.
Vil de å reise hjem?
Pandemien har gjort det vanskelig for folk fra Polen og Litauen å reise fritt fram og tilbake mellom Norge og hjemlandet, slik mange har vært vant med å gjøre.
Forskerne var derfor spent på om mange nå vil flytte hjem igjen. Undersøkelsen ble gjennomført i andre halvår i fjor, midt under pandemien.
Undersøkelsen viser at det er få som har konkrete planer om å reise tilbake på kort sikt. Kun mellom 4 og 5 prosent sier at de tenker på dette.
Dette fortalte Fafo-forsker Rolf Andersen da rapporten nylig ble lansert på et webinar.
Drøyt 65 prosent sier at de vil fortsette å jobbe i Norge hvis de fortsatt har en jobb her.
– Vi bør føle takknemlighet
Rådgiver i LO, Jonas Bals, var til stede under lanseringen av rapporten.
Han mener det er grunn til å bekymre seg for at hver fjerde litauer og hver femte polakk vurderer å dra hjem igjen.
– Året vi har lagt bak oss viste at oss at det er masse jobber her i landet som ikke gjøres av «viktigpettere». Og mange gjøres av folk som er født i andre land. Vi kan føle skam og irritasjon over at vi er blitt ute av stand til å løse oppgaver med egne krefter.
Men hvem er egentlig «vi»? spurte han.
– Denne undersøkelsen viser at også de 165 000 bosatte arbeidsinnvandrerne som har kommet hit fra Polen og Litauen er en del av oss.
Derfor bør vi føle mer på takknemlighet, mener han.
Når arbeidsinnvandrerne peker på hva som skal til for at de skal bli her i Norge, er det to ting som skiller seg ut: De må behandles godt på jobb og de må ha gode boforhold.
Ble norske lønninger presset ned?
Mange østeuropeiske arbeidsinnvandrerne som bor her i landet jobber nå i faste stillinger på heltid.
Forskeren har også sett på lønna de får.
Det var store bekymringer da arbeidsinnvandringen startet i 2004 om at dette ville føre til en lavlønnskonkurranse som ville presse ned norske lønninger.
I forskernes materiale er det ganske mange som har en årslønn på over 450 000 kroner.
Det gjelder 42 prosent av de polske og 38 prosent av de litauiske.
Denne lønnsstatistikken er fra 2018.
God over minstelønn i byggebransjen
Et av de viktigste virkemidlene for å sikre lønn etter norske vilkår har vært allmenngjøring av tariffavtaler. Allmenngjøring betyr at deler av de landsomfattende tariffavtalen gjelder alle som er omfattet av avtalen.
Den allmenngjorte minstelønna i byggebransjen i 2018 var på 347 000 kroner i året.
Blant de polske arbeiderne som forskerne har intervjuet er gjennomsnittslønna 421 000 kroner og 418 000 for de litauiske. Altså godt over minstesatsen.
Men en god del, særlig blant de polske, opplever at de tjener mindre enn sine norske kolleger, viser intervjuene.
Hva mener de om skatt og trygdemisbruk?
Blant litauerne sier neste alle, 99 prosent, at de betaler skatt.
Forskerne er derimot mer overrasket over svaret de får fra polakkene.
Hele 12 prosent sier at de ikke betaler skatt, verken til Norge eller Polen.
Forskerne har ingen forklaring på hvorfor det er så store forskjeller mellom litauere og polakker.
De har også spurt også om holdninger til det å motta trygdeytelser man ikke har krav på.
I hovedsak er det liten aksept for dette.
Det er imidlertid 17 prosent av litauerne som svarer at det i enkelte tilfeller kan aksepteres at arbeidstakerne mottar trygdeytelser man ikke har krav på.
38 prosent av de polske svarer at de ikke er sikker.
– Dette tolker vi som om at de trolig ikke ønsker å svare på dette spørsmålet, sier forsker Anne Mette Ødegård.
Må grave mer i dette
Erik Nilsen, avdelingsdirektør for skattekrimavdelingen i Skatteetaten, var også til stede under lanseringen av rapporten.
Han er bekymret for at det er hele 12 prosent av polakken som sier at de ikke betaler skatt.
– Dette må vi grave mer i, sier han.
– Vi ser at polakker og litauere integreres godt i arbeidslivet når de bor her over tid. Men vi sitter på andre undersøkelser som viser at de som har vært kort tid i landet har større risiko for arbeidslivskriminalitet.
Mange snakker ikke norsk
EØS-borgere har verken en rett eller en plikt til å lære norsk.
I år er det for første gang bevilget penger over statsbudsjettet til norskopplæring for arbeidsinnvandrere.
Under halvparten sier at de snakker mest norsk på jobb.
Hele 30 prosent snakker lite norsk.
8 prosent snakker ikke norsk i det hele tatt.
Lang botid i Norge har ingen effekt for de polske arbeiderne. De litauiske får imidlertid bedre norskkunnskaper av å være her lenge.
Må ta en diskusjon om integrering
Anne Mette Ødegård mener det er på tide å ta en ordentlig diskusjon om de langsiktige virkningen av den store arbeidsinnvandringen.
– Vi har ikke hatt en integreringspolitikk på dette området.
Det kreves fortsatt innsats for å oppnå mer likeverdige vilkår og unngå en mer permanente inndeling i A- og B-lag, mener Fafo-forskeren.
Mye gjenstår
Jonas Bals, rådgiver i LO, mener også at det fortsatt er en del som gjenstår.
– Det er verdt å merke seg at det er 25 prosent som mener at de tjener mindre enn nordmenn for å gjøre den samme jobben. Selv i denne gruppa som har lang botid i Norge.
– I tillegg er det én av ti menn som sier at du har utført farlig arbeid mot sin vilje. Det er faktisk snakk om flere tusen arbeidere, minner han om.
– Dette tyder på at det er en stor jobb med integrering som fortsatt gjenstår.
Likevel innrømmer han at han ble litt lettet da han leste denne rapporten.
– Endelig kom det en rapport som viser en del gode nyheter. Den viser at mange arbeidsinnvandrere har fått gode liv her, ved hjelp av egen innsats og et kollektivt løft.
Kilde:
Anne Mette Ødegård og Rolf K. Andersen: Arbeids- og levekår for bosatte arbeidsinnvandrere fra Polen og Litauen, Fafo-rapport 2021:14
Vi vil gjerne høre fra deg!
TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?
