Denne artikkelen er produsert og finansiert av OsloMet – storbyuniversitetet - les mer.

Innad i hvert fødselskull er det tydelig at den enkeltes utdanningsnivå henger sterkt sammen med risikoen for økonomisk marginalisering.
Innad i hvert fødselskull er det tydelig at den enkeltes utdanningsnivå henger sterkt sammen med risikoen for økonomisk marginalisering.

Folk utdanner seg mer, men blir fattige likevel

Forsker advarer både politikere og folk flest mot en overdreven tro på at utdanning – og enda mer utdanning – vil føre til at problemene i samfunnet overvinnes.

Dagens unge har jevnt over mye mer utdanning enn tidligere generasjoner. Likevel er risikoen deres for å bli arbeidsledig, sosialhjelpsmottaker eller uføretrygdet omtrent den samme som i tidligere generasjoner hvor utdanningsnivået var lavere. Det viser fersk forskning fra OsloMet.

– Det er på mange måter paradoksalt, for mange vil nok tenke at det økte utdanningsnivået fører til lavere risiko for dette, sier Jon Ivar Elstad.

Han er forsker ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA og omtaler det som «økonomisk marginalisering».

Beskytter ikke hele kullet

Elstad har sammenlignet seks fødselskull. Det første ble født rundt 1955 og det siste rundt 1980.

Han har funnet ut at risikoen for å bli arbeidsløs, uføretrygdet eller mottaker av sosialhjelp ved 35 års alder var omtrent den samme i alle fødselskullene.

Utdanningsnivået var betydelig høyere i 1980-kullet enn blant dem som ble født tidligere.

– Det betyr selvsagt ikke at utdanning er uten betydning, sier han og legger til at utdanning ofte regnes som en solid garanti mot arbeidsløshet og fattigdom.

Statistikkene peker på at det er de lavt utdannede som har størst vansker på arbeidsmarkedet.

Men det NOVA-studien viser, er at det gjennomsnittlige utdanningsnivået i et fødselskull ikke har betydd mye for hvor ofte kullet har opplevd arbeidsledighet eller andre typer for økonomisk marginalisering.

Et kollektivt høyere utdanningsnivå vil ikke beskytte en generasjon eller et årskull mot økonomisk marginalisering, understreker Elstad.

Oftere med bare grunnskole

Innad i hvert fødselskull er det likevel tydelig at den enkeltes utdanningsnivå henger sterkt sammen med risikoen for økonomisk marginalisering.

De som hadde bare grunnskole, for eksempel, ble oftere arbeidsløse, sosialhjelpsmottakere og uføretrygdede enn de med mer utdanning, sier han og forteller at disse forskjellene har blitt større over tid.

– Etter hvert som de lavt utdannede har blitt færre, har gapet opp til resten av befolkningen økt på flere områder, presiserer han.

– De økonomisk marginaliserte består i økende grad av folk med mer enn grunnskole, sier Jon Ivar Elstad.
– De økonomisk marginaliserte består i økende grad av folk med mer enn grunnskole, sier Jon Ivar Elstad.

Videregående og ledighet

Et annet funn fra studien, som Elstad også beskriver i en fagartikkel i boken «Generational tensions and solidarity within advanced welfare states», er hvordan sammensetningen av de økonomisk marginaliserte har endret seg de siste tiårene.

– Et påfallende trekk er at de økonomisk marginaliserte i økende grad består av folk med mer enn grunnskole, sier han.

I 1990 hadde for eksempel få av 35-åringene som mottok sosialhjelp, utdanning. 90 prosent av dem hadde ingen utdanning etter grunnskolen. I 2015, til sammenligning, hadde minst 30 prosent av dem minimum videregående.

Lignende funn gjorde forskeren når det gjaldt arbeidsledighet.

I 1990 hadde tre av fire arbeidsledige grunnskole som høyeste utdanning. I 2015 var antallet krympet til en fjerdedel. Tre av fire arbeidsledige hadde da enten videregående eller enda høyere utdanning, ifølge studien.

– Tidligere dominerte de grunnskoleutdannede blant de økonomisk marginaliserte. Etter hvert som utdanningsnivået har økt, er det blitt et stadig økende innslag av godt utdannede blant de økonomisk marginaliserte, kommenterer Elstad.

Hard konkurranse

En forklaring er at utdanningseksplosjonen de siste årene har ført til at høyskole- eller universitetsutdanning ikke er noe unikt. Derfor er det heller ikke noen umiddelbar billett til en trygg og solid posisjon i dagens arbeidsliv.

– I mange bransjer som sysselsetter kvalifisert arbeidskraft, er det hard konkurranse. Det betyr at enkelte med høy utdanning må slite med usikre jobber, korttidskontrakter og ustabile inntekter. Noen skyves også nedover i yrkeshierarkiet, sier han og fortsetter:

– Utdanningspapirene gir altså ingen garanti for fine yrkeskarrierer. For en del kan til og med økonomisk marginalisering bli utfallet.

Overdreven tro på utdanning

Elstad forteller at andre studier i utlandet har pekt på tendenser som ligner dem han selv har funnet. Altså at mer utdanning i befolkningen i seg selv ikke fører til lavere arbeidsløshet, mindre utstøting fra arbeidslivet, redusert økonomisk marginalisering eller til større sosial likhet.

Han poengterer samtidig at det utvilsomt er mange positive sider som følger med et høyere utdanningsnivå, blant annet høyere materiell levestandard og bedre folkehelse.

– Det er selvsagt lett å forstå jaget etter mer utdanning. Foreldre vet at barnas muligheter bedres med en høyskole- eller universitetseksamen. Ansatte vet at eksamenspapirer og kurs og tilleggsutdanning er fint å vise til i lønnsforhandlinger.

Likevel advarer han altså både politikere og folk flest mot en overdreven tro på at utdanning – og enda mer utdanning – vil føre til at problemene i samfunnet overvinnes.

Når politikerne ser at den økonomiske marginaliseringen spesielt rammer dem som ikke har tatt videregående utdanning, er det lett å tenke at løsningen må være at alle må fullføre videregående.

– Selv om jaget etter mer utdanning kan være smart for den enkelte, er det ikke nødvendigvis smart for samfunnet som helhet, ifølge Elstad.

– Ikke bra for samfunnet

For om jaget etter utdanning først og fremst dreier seg om å bedre individets sjanser i konkurransen med andre, kan det være dysfunksjonelt for samfunnet, hevder han og illustrerer poenget sitt:

– Tenk deg en fotballtribune der tilskuerne sitter og alle ser noenlunde bra. Om én tilskuer reiser seg for å se ekstra bra, vil snart flere og flere reise seg. Til slutt er alle tilskuerne tvunget til å stå oppreist, samtidig som ingen ser bedre enn de gjorde da de satt.

Elstad legger samtidig til at det han sier ikke må tas som en generell kritikk av utdanningsvesenet eller som en advarsel mot å bruke utdanningsmulighetene.

– Men det er viktig at mulige uheldige sider av utdanningseksplosjonen ikke blir oversett.

Referanse:

Jon Ivar Elstad: Will more education work? Economic marginalization and educational inequalities across birth cohorts 1955–1980. Falch-Eriksen, A., Takle, M. & Slagsvold, B. (red.): Generational Tensions and Solidarity Within Advanced Welfare States, 2021.

Powered by Labrador CMS