Demokrati på arbeidsplassen i endring

Den norske modellen med stor arbeiderinnflytelse på industriarbeidsplassen er under press, men det betyr ikke nødvendigvis at tradisjonene for industrielt demokrati forvitrer.

Publisert
 (Illustrasjonsfoto: Photos.com)
(Illustrasjonsfoto: Photos.com)

Industriarbeiderne har de siste tiårene hatt til dels stor innflytelse på norske arbeidsplasser, men med økt konkurranse fra utlandet er den norske modellen for organisering under press.

Det betyr derimot ikke at arbeidsplassene blir mindre demokratiske. Innflytelsen utøves bare annerledes.

Jonas A. Ingvaldsen ved NTNU har i sitt doktorgradsarbeid studert den landbaserte delen av industrien. Han foreslår en mellomløsning som en erstatning for organisering, basert på omfattende selvstyre eller en direkte ledelsesstyrt produksjon.

– Dette kan øke produksjonen, samtidig som det bedrer arbeidsmiljøet, sier han.

Vant til å bestemme selv

I Norge er mange i industrien vant til å bestemme selv i stor grad hvordan en jobb skal utføres og hvordan arbeidet koordineres. Fagforeningen er representert i bedriftsstyrene, og ledelsen holder seg ofte unna hvordan en jobb gjøres i praksis, så lenge resultatet blir godt.

Flate strukturer er normen, og helst skal man klare seg uten arbeidsledere og detaljerte rutiner.

Men med mer press på norske arbeidsplasser utenfra, kommer også kravene om standardisering og økt direkte styring fra ledelsen.

Idealet er såkalt lean production, eller slank produksjon, der målet er å redusere sløsing og sette til side slikt som ikke gagner kunden og kundens oppfatning av hva produktet ditt er verdt.

Det resulterer i et regelverk der alt fra organisering til utførelse av en jobb standardiseres.

Mer strømlinjeformet produksjon

Så hvordan skal norske arbeidstakere, ledelse og bedrifter takle dette presset om en mer strømlinjeformet produksjon?

Ingvaldsen tror ikke at en organisasjonsform basert på omfattende selvstyre og frihet for den enkelte er et bærekraftig alternativ. Det fører til problemer med koordinering av ulike stadier av produksjonen, og mindre evne til systematisk å forbedre produksjonsprosessen.

Men Ingvaldsen ser ikke for seg at endringene må bety demokratiets død på norske arbeidsplasser. Snarere kan arbeiderne selv være med på å utforme reglene og rutinene. Dette kan skje på flere måter.

– Et representativt utvalg av arbeidstakerne, kan gå sammen med ledelsen: De kan jobbe sammen om å utforme retningslinjer og skape gode arbeidsplasser, mener Ingvaldsen.

På fabrikkgulvet bør arbeiderne få myndighet til stadig å forbedre standardene man jobber etter, i samspill med mellomledere og ingeniører. Det er uansett lønnsomt for bedriften at de ansatte blir med på råd.

Arbeiderne kjenner praksis best

Jonas A. Ingvaldsen. (Foto: Aleksander Veksler)
Jonas A. Ingvaldsen. (Foto: Aleksander Veksler)

Arbeiderne vet nemlig ofte best hvordan ting fungerer i praksis, og dermed kan medbestemmelse være en fordel for alle.

Det kan gi høyere produktivitet og muligheter for bedriften til å utvikle seg og være fleksibel ved omlegginger.

Vel å merke dersom resultatet blir den best mulige løsningen, ikke den behageligste.

Reglene for «slik gjør vi det her» kan altså bestemmes delvis av arbeiderne selv. Kanskje står du ikke like fritt til å gjøre en jobb nøyaktig som du selv vil, men du har i hvert fall hatt innflytelse på hvordan standardiseringen ble, både direkte og gjennom valgte representanter.

Ingvaldsen ser for seg at det er håp for norsk industri, selv med en global konkurranse som etter alt å dømme bare vil bli stadig sterkere. Men det forutsetter at norske bedrifter ligger i forkant teknologisk og utnytter nisjer i markedet, i tillegg til evne til omlegging og effektiv drift.

Referanser:

Ingvaldsen: Democratic lean? Work Systems in Norwegian Industry, doktorgradsavhandling ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, NTNU 2013.

Ingvaldsen, Rolfsen og Finsrud: Lean organisering i norsk arbeidsliv: slutten på medvirkning? Magma 4/2012.