Forbindelsen er dårlig. Sjefens bilde er frosset, og vinkelen på det litt for store ansiktet til en kollega er ikke akkurat flatterende. Det er visst din tur til å unmute.

«Ja, altså … Åh, OK. Var du ferdig? Nei, øh, OK. Nei, bare fortsett.»

Videomøter kan være en enkel løsning for arbeidsplassen og kan for noen gjøre det mulig å jobbe hjemmefra.

Men det kan være ganske slitsomt. Det er det mange som synes, også førsteamanuensis i psykologi Jesper Aagaard.

Han står bak en ny studie som belyser fem grunner til «Zoom-utmattethet» – og den er nettopp publisert i tidsskriftet Convergence.

les også

Kan vi stole på Wikipedia?

Fem grunner

Under koronapandemien gjorde videomøter med kolleger i bitte små digitale vinduer virkelig sin inntredenen på arbeidsplasser verden over.

Selv om vi kanskje har blitt flinkere til å mute oss selv når vi ikke skal snakke, eller stille oss i kø med en ✋, er det fortsatt teknologiske vilkår vi ikke kommer utenom, konkluderer Aagaard.

1. Selv små forsinkelser i forbindelsen gir unaturlige pauser eller overlapper når den neste personen vil ta ordet.
2. Det er vanskelig å snakke samtidig, så man må eksplisitt vente på tur, noe som kan føles veldig formelt.
3. Ettersom deltakerne må sitte helt stille foran skjermen, blir møtet relativt statisk.
4. Siden kamera og skjerm er skjevt plassert i forhold til hverandre, kan ikke deltakerne ha øyenkontakt.
5. Å se et bilde av vårt eget ansikt på skjermen gjør oss forfengelige og fjerner fokus fra selve samtalen.

Videomøter gjør at viktig sosial dynamikk forsvinner, forklarer Aagaard.

– Det kommer for eksempel en lengre pause mellom talere, noe som gjør samtalen mindre flytende. Det gjør den kunstig og unaturlig. Spontaniteten forsvinner, og vi blir mye mer forfengelige.

– Det betyr at vi ikke kan bli like oppslukt av samtalen, og det gjør oss både mer fraværende og mer slitne etter et møte, sier Aagaard.

For mye eller for lite øyenkontakt?

Etter pandemien har etterspørselen etter løsninger for hjemmekontor steget.

Derfor har tidligere studier, som blant annet denne, fra Stanford University i 2021, undersøkt hvorfor møtene på skjermen kan være så anstrengende – i det minste for noen.

Aagaard nikker gjenkjennende til flere av poengene. Men det er spesielt ett punkt der den danske studien skiller seg ut.

De amerikanske forskerne mener deltakere i et videomøte sitter så tett på skjermen at de ser ut til å befinne seg innenfor hverandres intimsfære. For mye, og for tett, øyenkontakt blir dermed skremmende.

Aagaard er uenig.

– Det er nettopp mangelen på øyekontakt som tapper oss for energi, mener han.

For å se de andre deltakerne i øynene må vi se rett inn i kameraet. Men det hindrer oss samtidig i å se de andre deltakere i øynene, mener Aagaard.

– Det betyr at forbindelsen vi får ved å se hverandre i øynene, forsvinner. Det kan føles merkelig og unaturlig, for det føles ikke som når vi møtes i virkeligheten. Øyenkontakt er så viktig i sosiale sammenhenger at vi mister det naturlige i en samtale når det forsvinner, sier Aagaard.

Forskeren melder at han bygger konklusjonene sine på en blanding av teori, erfaringer, samtaler med andre, samt empiri fra feltet Human-Computer Interaction (HCI).

Et mer digitalt arbeidsliv

Vi blir slitne etter videomøter. Vi opplever «Zoom-utmattethet», forteller Jesper Aagaard.

Claus Rosenstand er professor ved Institut for Kommunikation og Psykologi ved Aalborg universitet og forsker på digital innovasjon.

Han påpeker at selv om visse teknologiske vilkår, som å snakke etter tur, gjør videomøtet mer unaturlige, har de vilkårene sine fordeler.

– Møtene blir mer strukturert, og folk får snakke ferdig. Man kan ikke snakke med sidemannen, men samtidig kan man chatte fortrolig med andre under videomøtet, og det gir helt andre muligheter, sier Rosenstand.

Han understreker at den digitale arbeidsplassen og videomøtene bare vil bli vanligere.

Hvis arbeidsmarkedet blir mer hybrid, kan forskningen kanskje hjelpe til med å bruke videomøtene der de fungerer best.

Det er for eksempel stor forskjell på om videomøtet er for to eller flere personer, påpeker Annette Kamp, som er professor ved Roskilde Universitet og forsker på blant annet utvikling i det moderne arbeidslivet.

– Det er ingen tvil om at videomøtene endrer den sosiale dynamikken. Man startet med en voldsom optimisme om at man kunne gjøre alt med videomøter. Nå begynner man å revurdere det, sier Kamp.

– Videomøter fungerer i noen sammenhenger, men er vanskelig når det er mange deltakere. Videomøter er mer formelle og mer hierarkiske.

– Det blir vanskeligere å komme med spontane innspill, og du må ha forberedt deg bedre til når det blir din tur, påpeker Kamp, som er redaktør for Tidsskriftet for Arbejdsliv.

Jesper Aagaard understreker at videomøter kan ha gode sider, og at forskningen bør fortsette.

– De fem trekkene jeg har beskrevet, er ikke nødvendigvis uttømmende. Men poenget er at vi må diskutere hva videomøter gjør med oss, og ha en kritisk bevissthet om begrensninger og utfordringer. Bør vi for eksempel være flinkere til å bruke telefon i stedet? Eller å skru av bildet av oss selv? Det kunne være noe å vurdere, sier Aagaard.

Referanse:

Jesper Aagaard: On the dynamics of Zoom fatigue. Convergence. 2022. (Sammendrag) DOI: 10.1177/1354856522109971

Jeremy N. Bailenson: Nonverbal Overload: A Theoretical Argument for the Causes of Zoom Fatigue. Technology, Mind, and Behavior, 2021. DOI: 10.1037/tmb0000030

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.

les også

Slik kan sjefen holde de ansattes motivasjon oppe på hjemme­kontoret