Til Forsvarets kvinner ble det utviklet en liten borrelås på utsiden av jakken. Ved å stramme den kunne man få innsving i livet.

Denne lille funksjonen mottok ulike reaksjoner, særlig fra kvinnene.

En av dem nektet å bruke borrelåsen. «Jeg vil ikke være noen utstillingsdukke», erklærte hun.

Med dette eksempelet illustrerer stipendiat Mari Bjerck hva forskningen på kvinneklær ved mannsdominerte arbeidsplasser har handlet om.

Klær som symbolske tegn

Arbeidsklærne er designet ut fra funksjonalitet og sikkerhet, og er i hovedsak laget for menns kropper. Men både kvinnene, mennene og arbeidsgiverne ønsker nå å gjøre klærne bedre tilpasset kvinnekroppen.

Dette arbeidet er i gang, blant annet som ved Forsvarets borrelås.

– Den uønskede borrelåsen demonstrerer også hvordan vi har jobbet med arbeidstøy i dette forskningsprosjektet, både som tøy og som symbolske tegn, forklarer Bjerck.

Bjerck, som er stipendiat ved SIFO og Copenhagen Business School, har i forskningsprosjektet arbeidet tett med sosialantropolog Mari Rysst, forskningsleder ved SIFO og kriminolog Cecilie Basberg Neumann, seniorforsker ved AFI.

Forsvaret og Helly Hansen er også involvert i prosjektet, sistnevnte som prosjektleder.

– For oppdragsgivernes del har nok det viktigste vært at vi skulle finne fram til konkrete løsninger på arbeidstøy for kvinner. For oss som forskere er det like interessant å se på dette i et kjønnsperspektiv.

Kvinner må vokte seg

I 2009 og 2010 gjorde de tre forskerne intervjuer og deltagende observasjon ved 15 ulike arbeidsplasser i Norge. Noen av dem ble fulgt opp flere ganger, blant annet i forbindelse med testing av arbeidsklær.

– I utgangspunktet trodde vi kvinnene var misfornøyde med arbeidstøyet sitt, og at de ønsket seg mer kvinnelige klær. Men det gjør de ikke. De ønsker seg derimot mer behagelige klær, som ellers er like guttas, forteller Rysst.

På den ene siden ønsker kvinnene å ikke stikke seg fram, samtidig som de vet at de er synlige i kraft av å være kvinner.

Passe (u)anstendig

På arbeidsplassene, som er alt fra oljerigg, fiske og bygg- og anlegg, til veiarbeid, gartnervirksomhet og bilverksted, ser forskerne at det foregår kontinuerlige forhandlinger om kjønn. Forhandlingene skjer både på og utenfor arbeidsplassen, og både kvinnene og mennene deltar.

– Mennenes reaksjoner betyr mye. For kvinnenes del er det like lite ønskelig å få negative reaksjoner på at de er for tøffe, som på at de er altfor kvinnelige, med sminke, lange negler og lignende, forklarer Bjerck.

– Kvinnene forsøker å finne en balansegang mellom det å være akkurat passe kvinne, og være akkurat passe ikke-kvinne. Det er et toegget sverd. Mange overveielser må gjøres, og man må vokte seg, utdyper Bjerck.

– De må passe på at de er innenfor det som anses som passende anstendig for en kvinne. Men blir de for maskuline kan de mistenkes for å være lesbiske, og det vil de ikke, forklarer Rysst.

Mister konsentrasjonen

– Men mennene har stor forståelse for at kvinnene ønsker en annen bekledning. De vil bare ikke at den skal skille seg så mye fra deres tøy, utover at den passer deres kropp bedre, sier stipendiaten, og legger til;

– Mennene i undersøkelsen sier at de ikke synes kvinnene skal vise for mye at de er kvinner. Begrunnelsen deres er at kvinnene da vil ta bort konsentrasjon deres i jobben.

Det betyr at kvinnene må være på en helt bestemt måte ved disse arbeidsplassene.

– Ikke være redd for å bli skitten på henda, og å kunne ta i et tak, er begreper som går igjen, forteller Bjerck.

– Og de må ikke være avhengige av hjelp fra gutta, skyter Rysst inn.

Forskerne trodde likestillingen hadde kommet lenger, også i arbeiderklasseyrkene, men de så markante kjønnsstereotypier.

– Et eksempel er at gutta sier de blir distrahert fordi jentene går feminint kledd. Vi tviler på om vi ville hørt det samme i mannsdominerte middelklasseyrker, sier sosialantropologen.

Vil være den eneste

Det kom også fram at kvinnene ikke ønsker seg flere kvinnelige kolleger.

– De fleste synes det er deilig å jobbe på en mannlig arbeidsplass, og ønsker ikke at det kommer flere kvinner dit. Da blir det så mye intriger, sier de, og understreker at de heller vil delta i det de oppfatter som en real mannskultur, forteller Bjerck.

Å være den eneste kvinnen kan ha fordeler, ifølge forskerne.

– I kraft av å være kvinne er du attraktiv når du er den eneste. Selv om du ikke får mye oppmerksomhet rundt din kvinnelighet på arbeidsplassen, sier kvinnene at de får mye oppmerksomhet for sin kvinnelighet når de omgås utenfor arbeidstiden, på en fredagspils for eksempel, når kollegaene pynter seg og går ut.

– Og disse kvinnene vet å pynte seg når de får sjansen, sier Rysst.

– Kanskje vil de kompensere for at de ikke gjør det på jobben, undrer hun.

Jekker ned det maskuline

– For guttas del er det fint med jenter på arbeidsplassen. De vil gjerne ha flere,  fordi de opplever at jentene toner ned det grove mannsspråket. De må beherske seg litt, sier Rysst.

– Flere av mennene føler seg komfortable med at det kommer kvinner inn, for da må de tone ned det tøffe og seksualiserte, bekrefter Bjerck.

Samtidig forventer ikke kvinnene ved disse arbeidsplassene at mennene skal være så mye annet enn tradisjonelt maskuline.

– Slike syn bekreftes i tidligere studier av arbeiderklassekvinner. Det viser at de har et syn på mennene som skiller seg fra et mer likestillingspolitisk korrekt syn. De synes for eksempel at menn ikke passer til omsorgsarbeid, forteller Rysst.

Referanse:

Neumann, Rysst & Bjerck: En av gutta: Kvinner og klær i mannsdominerte arbeiderklasseyrker, Tidsskrift for kjønnsforskning 3-4, 2012, s.240-254.