Minela Kvakic ved Høgskolen i Østfold har forsket på bruk av digitale verktøy i det kommunale barnevernet i fire norske kommuner.
Her har hun intervjuet både saksbehandlere og ledere i barnevernet, samt brukerne som ungdommer og foreldre, om deres erfaringer med digitale verktøy.
Studien viser at barnevernsansatte savner retningslinjer for bruken av digitale verktøy og sosiale medier. Dette skaper et uforholdsmessig stort rom for skjønn for den enkelte ansatte som igjen fører til private praksiser og ulik behandling av brukerne.
Minela Kvakic har forsket på bruk av digitale verktøy i det kommunale barnevernet i fire norske kommuner.(Foto: Nina Skajaa Fredheim)
En kontroversiell praksis
Barnevernsansattes utstrakte bruk av sosiale medier er ett av tre hovedfunn i studien.
– Mange ansatte bruker sosiale medier, men de aller færreste bruker det til å kommunisere med brukerne. De fleste er klar over at det da blir en tredjepart som har tilgang til denne informasjonen og forstår det problematiske i det, understreker Kvakic.
Barnevernsansatte bruker sosiale medier og da særlig Facebook for å se hvordan brukerne ser ut, hvordan de fremstiller seg selv på nettet og som en type bakgrunnsinformasjon og klientinformasjon.
Ansatte bruker i disse sammenhengene enten sine egne, private profiler eller de søker med falske.
Ifølge forskeren er de barnevernsansatte selv klar over at de opererer i en gråsone når de bruker sosiale medier i arbeidet.
– De opplever at det er potensielt viktig informasjon de kan finne på sosiale medier, men de er klar over at det kan bryte med noen yrkesetiske prinsipper, forklarer Kvakic.
Bruker også e-post og SMS
Gjennom forskningsprosjektet kom det også fram at bruk av sosiale medier er et brennhett tema blant de barnevernsansatte.
– Det var knapt noe tema som ble diskutert mer enn dette innad i gruppa blant de ansatte fordi de er veldig usikre hva som er innenfor de juridiske rammene de har å jobbe etter og forholde seg til, forteller forskeren.
Bruken av sosiale medier og usikkerheten ved dette sees i sammenheng med det andre hovedfunnet i studiet som er uregulerte praksiser.
Her kommer det fram at også ansatte i barnevernet kommuniserer med brukere på e-post og SMS for å møte deres behov for enkle, tilgjengelige kommunikasjonsmetoder.
For selv om noen av kommunene kan sende digital post ut, så er det ikke mulig for brukere og privatpersoner å sende samme type post tilbake igjen til barnevernet. Dermed kan e-post eller SMS bli løsningen.
Savner gode kommunikasjonskanaler
– De ansatte er frustrerte over mangelen på trygge, digitale kommunikasjonsmåter, som gjør at de i andre enden er nødt til å bruke de verktøyene de har tilgjengelig for å kommunisere med brukerne, sier Kvakic.
Annonse
Mangelen på standarder, motstridende beskjeder og forventninger setter de ansatte i en skvis. For hva er juridisk, faglig og etisk forsvarlig praksis?
– De står i dilemmaer hvor de på den ene siden potensielt kan bryte brukernes rett på taushetsplikt og personvern, men på den andre siden så må de finne levelige og tilgjengelige måter å kommunisere med brukerne på som er på deres premisser, forklarer forskeren.
Prisgitt den enkelte saksbehandleren
Fremveksten av private praksiser i barnevernet er noe som ifølge Kvakic også gir flere uheldige konsekvenser for tjenestemottakerne:
De blir prisgitt den de møter i barnevernet. De må tilpasse seg den ansatte og ikke omvendt.
Praksisen kan gå på bekostning av både personvern, taushetsplikt og rettssikkerhet.
Bruk av sosiale medier kan gå på bekostning av den tilliten som de bør ha til offentlig ansatte.
Da Kvakic startet på forskningsprosjektet var det mer tradisjonelle, digitale kommunikasjonsmåter som SMS, e-post og verktøy som bærbar pc og nettbrett hun hadde hovedfokus på.
Resultatene fra intervjuene førte imidlertid til et større fokus på sosiale medier.
– Resultatene viser at sosiale medier brukes i mer utstrakt grad enn det jeg kanskje antok til å begynne med. Samtidig tenker jeg at det kanskje ikke bør være så overraskende. Noen av ungdommene jeg også snakket med sa at alle søker opp alle på sosiale medier, så dette er veldig utbredt, sier hun.
Forskeren tror heller ikke bruk av sosiale medier og utfordringene ved dette, er spesifikt for barnevernet, men noe mange offentlige ansatte kan kjenne seg igjen i.
Barnevernet som digitalt bakpå
Parallelt med Kvakics forskning løper DigiBarnevern, et nasjonalt samarbeidsprosjekt mellom det kommunale barnevernet og KS på den ene siden og Staten og Bufdir på den andre siden.
De har fått i oppdrag å levere ulike digitale løsninger for det kommunale barnevernet, som ifølge forskeren blant annet skal gjøre det enklere å kommunisere på en trygg måte ut til både brukere, andre offentlige aktører og statlig barnevern.
Annonse
I mellomtiden fortsetter barnevernsansatte å manøvrere seg i et landskap de ifølge Kvakic, opplever som utydelig og der de savner felles retningslinjer og regler. Ifølge forskeren gir mange av de barnevernsansatte uttrykk for at digitaliseringene i egen etat ikke er kommet særlig langt.
– Kanskje er bakgrunnen at de sammenligner seg med andre offentlige tjenester eller at de venter på disse nye digitale løsningene fra Digibarnevern, sier Kvakic.
Kommunene hun har forsket på, er også pilotkommuner i prosjektet DigiBarnevern.
I møte med disse kommunene ble forskeren overrasket over at nettopp pilotkommunene ikke lå lenger fremme i den digitale utviklingen. Variasjonene mellom kommunene er store, helt fra det ene ytterpunktet med manuelle arbeidsmetoder som penn, papir og fysisk postgang, til det andre med mobile løsninger på pc, nettbrett og digital post.
Skillet mellom jobb og fritid viskes ut
Blant de ansatte knytter det seg også stor frustrasjon til det som er det tredje hovedfunnet i studien: grenseløs tilgjengelighet.
– Ansatte kan i praksis være tilgjengelig for brukerne 24–7. Det er på grunn av de digitale løsningene som er tilgjengelige, og som de kan ha med seg hjem, forteller Kvakic.
Hun mener dette er problematisk for de ansattes behov for fritid, men også for personvern og taushetsplikt ved bruk av digitale verktøy.
Når retningslinjene uteblir, ender det ifølge forskeren opp med at brukerne er prisgitt den saksbehandleren de møter på og dens foretrukne kommunikasjonsmåte for å få den hjelpen de har krav på.
Bruken av kommunikasjonskanaler som SMS og e-post er også krevende å håndtere for de ansatte fordi de ikke er integrert i journalsystemet. I disse tilfellene blir det opptil den enkelte ansatte hvordan dialogen dokumenteres og merarbeidet håndteres ulikt, ifølge Kvakic.
– De må gjøre vurderinger som for eksempel hvilke verktøy de skal bruke og hvordan, vurderinger som går på hva skal dokumenteres og hva skal ikke. Det er det som skaper private praksiser, fastslår hun.
Kvakic understreker at ansatte innenfor barnevernet har behov for et stort skjønnsrom for å kunne tilpasse tjenestene etter den individuelle brukerens behov.
Annonse
– Men her er det kanskje snakk om et for stort handlingsrom. Det er usikkerhet rundt det juridiske, hva som er sikker og usikker kommunikasjon og hvilken info som kan brukes fra sosiale medier eller annet man finner på nettet, understreker hun.
Hør Minela Kvakic fortelle om den nye forskningen i denne podcast-episoden:
Referanse:
Minela Kvakic mfl.: Navigering med ustø kurs: Om bruk av digitale og sosiale medier i barnevernet. Tidsskriftet Norges Barnevern 03 / 2021, 2021. Sammendrag. Doi.org/10.18261/ISSN1891-1838-2021-03-02
