«En venn fortalte i et middagsselskap om et fenomen som kalles nominativ determinisme. Noen velger yrke ut fra navnet sitt. Sprinteren Usain Bolt eller den amerikanske tennisstjernen Tennys Sandgren er eksempler på det. Men er det noen vitenskap bak den påstanden? Kan navn virkelig styre hva vi velger å bruke livet på?» skriver Anette i en e-post.

Hun sender også en lenke til en dansk Facebook-side som heter «Det man hedder, er man selv» der brukere deler sære sammenfall.

Anna og Roger Brillman er for eksempel optikerpar i Göteborg. Eivind Trædal er medlem av Oslos bystyre for Miljøpartiet de Grønne. Tove Due er dyrlege.

Det høres mest ut som pseudovitenskap.

Vi ringer likevel til et par forskere. Og det viser seg at de er dypt uenige om saken.

Oppblåst ego skjermer mot livet

– Det er på ingen måte tilfeldig hvilket yrke vi ender med. Det er bestemt av en rekke personlighetstrekk og sosialpsykologiske faktorer, og nominativ determinisme er en av dem.

Det sier Jesper Dammeyer. Han er førsteamanuensis i sosialpsykologi ved Københavns Universitet og forsker blant annet på hvordan språk og identitet påvirker oss.

Lingvistikkprofessor Ocke-Schwen Bohn er helt uenig. Han mener teorien er «nesten åndssvak». Men mer om det senere.

– Dette er grunnleggende sosialpsykologiske effekter, sier Jesper Dammeyer.

– Vi fokuserer på det vi er flinke til fordi det styrker selvtilliten.

Det viser seg nemlig at personer som har et realistisk bilde av seg selv, er langt mer utsatt for depresjon. Det kalles depressiv realisme, sier Dammeyer. Og det er ikke noe behagelig.

– Derfor er de fleste overbevist om at vi er over gjennomsnittet både på jobben og i det vi gjør for familien, utdyper Dammeyer.

Skjuler realiteten

Det finnes heldigvis flere mekanismer som skjuler den deprimerende virkeligheten.

Den første gjør at ting som har med oss selv å gjøre, virker litt bedre. Det kalles implisitt egoisme.

Folk mener for eksempel at bokstaver som opptrer i sitt eget navn, er de vakreste.

– Når Georg sitter på utdanningsportalen og skrolle gjennom utdannelser, vil han stoppe ved geologi fordi han liker bokstavene og ordlyden. Dermed en større sannsynlighet for at det er det han velger å studere, sier Dammeyer.

Hjernen er kanskje litt rasistisk

Den andre forklaringen på Georgs kjærlighet til geografien er koblet til all den informasjonen som må bearbeides i hodene våre.

– Hjernen vil helt automatisk finne snarveier for å sortere vekk ubrukelig informasjon, sier Jesper Dammeyer.

Blir man bedt om å vurdere en rekke tilfeldige tegn, vil man ha en tendens til å like det man har sett før, viser studier. Det er blant annet derfor vi velger sjokoladen vi kjenner fra reklame, selv om den ikke er den billigste, påpeker Dammeyer.

Det ville ta en evighet å forholde seg til alle alternativene.

Det kalles eksponeringseffekten.

– Det man kjenner, har man tillit til, påpeker Dammeyer.

Det lyder kanskje uskyldig, men det er også med på å forklare fremmedhat og rasisme.

– Man liker det som ligner det man kjenner. Hjernen trenger enkle og raske måter å kategorisere andre mennesker.

Det er innebygget, men kunnskap om det kan gjøre at vi unngår de verste fellene. Vi kan motarbeide fordommer, sier Dammeyer.

Farvel til den frie viljen?

Det er altså flere effekter som kan koble navn og profesjon, mener forskeren.

Men effektene er svake, så man trenger store datasett for å påvise det.

– Navnet bestemmer veldig lite. Det er mange andre faktorer, og heldigvis har vi en fri vilje, sier Dammeyer.

Han legger til at det ikke er ensbetydende med at vi skal bestemme alt.

– Det er andre faktorer som styrer utdanningsvalg, blant annet hva som oppfattes som kvinnelig og mannlig. Sosial bakgrunn har også betydning, sier han.

– Selv om effekten er minimal for den enkelte, er det interessant å utforske nominativ determinisme. Det kan gi oss noen ideer om hvordan menneskers psyke fungrer. Da kan vi motarbeide de negative effektene. Det skal ikke være navn, kjønn og sosial status som styrer utdanningsvalgene, hva man oppriktig er interessert i.

– Det er bare en tilfeldighet

– Jeg er svært kritisk. Det høres virkelig merkelig ut. Jeg vil ikke si idiotisk, men det er tett på.

Det sier Ocke-Schwen Bohn. Han er professor i lingvistikk ved Aarhus Universitet. Her forsker han på språktilegnelse og psykolingvistikk, altså hvordan vi lærer og prosesserer språk.

– Jeg kjenner selv en psykolog som heter Braine. Det er noe man legger merke til. Men det er en ren tilfeldighet.

– Du kan godt finne korrelasjoner mellom navn og profesjoner, men jeg tror ikke det er noen årsakssammenheng. Det er anekdotisk evidens. Det er for mange moteksempler, sier Bohn.

«Anekdotisk evidens» er å basere et faktum på enkelthendelser. Det er ikke populært i vitenskapen.

Forskjell på korrelasjon og kausalitet

Professorens poeng er basert på begrepene korrelasjon og kausalitet. Man kan finne en overrepresentasjon av navn som George eller Geoffrey i de som forsker på geologi i Storbritannia, viser en studie publisert i tidsskriftet Journal of Personality and Social Psychology i 2002. Men det er ikke et bevis for teorien om nominativ determinisme, mener Ocke-Schwen Bohn.

Det kan ha mange ulike forklaringer. Blant annet at mange menn i en bestemt aldersgruppe heter George og Geoffrey. Eller at det kan være en tilfeldighet.

Professoren nevner som eksempel nettsiden Spurious Correlations.

En Harvard-jurist har samlet store datasett og vist helt absurde sammenfall. Mellom antallet filmer Nicolas Cage er med i og antall drukingsulykker i svømmebasseng, for eksempel. Det nasjonale margarinsalget i USA og antallet skilsmisser i Maine. Osteforbruk per innbygger i USA og antallet mennesker som dør ved å bli fanget i sengetøyet sitt.

Men det betyr på ingen måte at svømmebassengeiere bør følge med på utviklingen i filmkarrieren til Nicolas Cage. For det er ingen årsakssammenhenger – også kalt kausalitet – her.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.