Blant alle grupper ansatte økte sykmeldingene i en periode etter fusjonene. Men ikke veldig mye.

I den delen av helsevesenet som helsebyråkrater kaller spesialisthelsetjenesten – det vil først og fremst si sykehusene våre – jobber det over 100 000 personer.

Nå har en forskergruppe, finansiert av Forskningsrådets program for sykefravær, arbeid og helse, sett på hvordan det gikk med sykefraværet da mange av disse arbeidsplassene ble omorganisert i årene 2000–2009. I denne perioden ble en rekke sykehus ble slått sammen til færre store.

Sykefravær er også en kostnad

– Organisasjonsendringer blir ofte igangsatt fordi man ønsker å hente ut en gevinst. Ofte handler det om effektivisering, sier forsker Vilde Hoff Bernstrøm ved Arbeidsforskningsinstituttet på Høgskolen i Oslo og Akershus.

– Men da er det viktig også å ta hensyn til de ansatte og mulige konsekvenser for dem. Øker sykefraværet blant de ansatte som et resultat av omorganiseringen, så er det også en kostnad.

Forskerne har studert langtidssykefraværet til over 100 000 ansatte ved i alt 57 sykehus. Disse deltok i til sammen 23 ulike sammenslåinger.

Kvinner ble mer sykmeldt

De fire første årene etter at en omorganisering skjedde, fant forskerne en økning i langtidssykefraværet på mellom fire og åtte prosent.

Selv om økningen ikke var veldig stor, så var den det forskerne kaller statistisk signifikant. Det vil si at det er lite sannsynlig at den skyldtes tilfeldigheter.

For menn førte omorganiseringen av sykehusene ikke til den samme økningen i sykefraværet som blant kvinner. I bare ett av de fire årene forskerne studerte etter fusjonen, var økningen i sykefravær for de mannlige ansatte så høy at den neppe kan skyldes tilfeldigheter.

Det hører med at det jobber en god del flere kvinner en menn ved norske sykehus.

Også mindre endringer påvirker

Forskerne så i denne studien også på mindre endringer innad ved sykehusene – endringer som skjer mer kontinuerlig.

Denne typen endringer har forskere internasjonalt ikke sett mye på tidligere. Denne norske studien viste at også disse endringene førte til høyere sykefravær blant de ansatte. 

– Det som tilsynelatende kan være mindre endringer, som sammenslåing eller oppsplitting av enkeltavdelinger ved et sykehus, kan oppfattes som dramatiske endringer av den enkelte ansatte, sier Bernstrøm.

Dette er noe de fleste sykehus holder på med hvert eneste år. Og slike endringer kan altså slite like mye på en ansatts helse og velvære som store sykehusfusjoner.

Endring også positivt

Det er kjent fra flere studier internasjonalt at store endringer i organisasjoner ofte fører til redusert helse – og til økt sykefravær blant de ansatte. Funnene fra de fusjonerte sykehusene i Norge bekrefter altså dette.

På tross av økningen i sykefraværet, mener Vilde Hoff Bernstrøm denne studien også viser at ansatte er i stand til å tolerere store endringer.

Arbeidslivsforskeren minner om at endring ikke bare behøver å være noe negativt. Det kan også stimulere til flere positive opplevelser. Slik kan endring både være gunstig for helsen og faktisk føre til redusert fravær for en god del ansatte.

– Dette så vi blant mange ansatte som byttet jobb ved sykehusene, forteller hun.

Pasientarbeid påvirket ikke

Forskerne kikket også nærmere på hva som skjer når norske sykehus endrer på rutiner i de ansattes arbeid med pasientene.

– Vi så ikke noen økning i sykefraværet i sammenheng med slike endringer, forteller Bernstrøm.

Hun antar derfor at hva en endrer på, og hvor meningsfylt dette oppleves av de ansatte, er avgjørende for om langtidssykefraværet øker.

Lavt utdannede uføretrygdes

Mari Holm Ingelsrud har som Vilde Hoff Bernstrøm, skrevet doktorgraden sin som en del av dette forskningsprosjektet.

Ingelsrud hadde en hypotese om at det først og fremst var ansatte med lavere utdannelse som fikk økt langtidssykefravær etter omorganiseringene i sykehusene i Norge.

– Dette stemte ikke. Omorganiseringene førte til økt sykefravær blant alle grupper ansatte, også blant legene.

Ingelsrud fant ikke noe tilsvarende da hun så på endringer i uføretrygd. Bare de med utdannelse på nivå med videregående skole eller lavere, ble oftere uføretrygdet etter omorganiseringene på 2000-tallet.

– Det er interessant at alle grupper fikk økt sykefravær, mens bare de lavere utdannede ble mer uføretrygdet, mener Ingelsrud.

Ingelsrud forklarer dette med at høyt utdannede ofte har ansvar for gjennomføringen av reformer og kan oppleve dette som en belastning. Noe som igjen har ført til økt sykefravær blant høyt utdannede.

– Når det gjelder uføretrygding, så vet vi at arbeidstakere med lavere utdanning, ofte er mer utsatt for dette. Lavt utdannede har stort sett dårligere helse enn høyt utdannede. Om de blir overflødige i sammenheng med en omorganisering, har de gjerne dårligere muligheter på arbeidsmarkedet.

– De har også et lønnsnivå som gjør det mindre dramatisk å bli uføretrygdet. Sammen kan disse faktorene føre til at lavt utdannede oftere blir uføretrygdet etter omorganiseringer, forklarer Ingelsrud.

Ledere påvirker mye

Forskerne ser også at ansattes nærmeste leder har stor betydning for sykefravær under omstillingsprosesser. I alt drøye tusen sykehusansatte ble spurt om dette.

Lederen påvirker trolig både den ansattes helse og den ansattes motivasjon for å gå på jobb. Slik kan ledere spille en viktig rolle for de ansattes fravær, både i positiv og negativ retning.

Innvandrere er ekstra sårbare

Mange innvandrere jobber i norsk helsevesen. Innvandrere kan være en spesielt sårbar gruppe under omorganisering i helsevesenet, konkluderer forskerne.

Innvandrere mottar mindre informasjon om omstillingsprosesser enn andre. De har høyere frustrasjonsnivå og opplever at de har mindre kontroll over sitt eget arbeid, sammenlignet med norske kolleger.

Innvandrerne med dårligst norskferdigheter kommer dårligst ut, ifølge forskerne.

Referanse:

Kjekshus, Bernstrøm, Dahl og Lorentzen: The effect of hospital mergers on long-term sickness absence among hospital employees: a fixed effects multivariate regression analysis using panel data», BMC Health Services Research, februar 2014, doi: 10.1186/1472-6963-14-50.