Denne artikkelen er produsert og finansiert av OsloMet – storbyuniversitetet - les mer.
Leger blir frustrerte over å måtte bruke mye tid på å forklare sine avgjørelser. En studie viser at kommunikasjonen flyter dårlig.
(Foto: Sasin Tipchai / Pixabay)
Legene savner å bruke mer tid på pasientene
De blir usatt for sterk styring gjennom nye systemer, viser forskning på legers arbeidshverdag.
Leger rapporterer om at de har fått mer papirarbeid. De savner å bruke mer tid på pasientene. Men det er ikke alltid tid til praten før og etter operasjonen, siden legene stadig oftere må løpe tilbake på kontorene sine og fylle ut skjemaer.
Legene opplever også at legekollektivet under press. De har ikke lenger alltid tid til faglige oppdateringer eller morgenmøter, og de treffer kanskje ikke kollegaene sine til lunsj heller.
– De sier at det er vanskelig å finne tid til å prioritere et kollegium og å videreutdanne seg. Sykehusets behov går alltid først, sier Ida Drange, forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet på OsloMet.
Faglig fellesskap under press
Drange er en av forskeren som har undersøkt opplevelsen av medbestemmelse i norsk arbeidsliv.
Hvert år blir dette undersøkt av et forskerteam ved Arbeidsforskningsinstituttet AFI som en del av forskningsprosjektet Medbestemmelsesbarometeret, som er eid av et knippe fagforbund.
Forskerne undersøker hvordan nye styrings- og ledelsesformer virker inn på selve arbeidet og arbeidsutøvelsen til deres medlemmer. Alle forbundene har i år pekt på hvordan målstyring legger et press på mulighetene for å opptre faglig forsvarlig.
Legene opplever at administrasjonen ofte har lite kunnskap om hva som skjer på avdelingene, og liten forståelse for kunnskapen som ligger til grunn for deres vurderinger, ifølge årets barometer.
Legene sier at de må bruke mye tid på å forklare sine prioriteringer, og at administrasjonen ikke alltid har tillit til deres faglige skjønn.
Stort press på unge leger
Kontrollsystemene tilrettelegger for etterprøving og måling av produktivitet. Administrasjonen kan for eksempel følge med på hvor lang tid forskjellige operasjoner eller inngrep tar, og når og hvor lenge operasjonsrom er i bruk.
Dette kontrolleres på individnivå, noe som fører til et press på enkeltleger.
Sykehusene får en basisbevilgning pluss en innsatsstyrt finansiering, som beregnes gjennom et system kalt diagnoserelaterte grupper.
Noen pasientgrupper gir kort sagt mer penger i sykehuskassa, og er altså mer økonomisk lønnsomme. Legene opplever et press på å prioritere lønnsomme operasjoner.
– Det er en grunn til at det er kort ventetid på de operasjonene som gir mest penger, sier Ida Drange.
De tillitsvalgte er bekymret for de yngre legene, som opplever det vanskeligere å hevde og fremme sitt faglige skjønn, og i stedet føyer seg etter systemene i større grad enn legene med mer erfaring.
Standardisering, men med større faglig frihet
Legene uttaler at de er positive til en standardisering for å sikre bedre og likere behandling. Men, de ønsker seg også frihet til selv å avgjøre når de skal følge standarden – og når det er fornuftig å fravike den.
De ønsker seg også tilstrekkelig medvirkning til å kunne påvirke hvordan standarder utformes.
Legene opplever også at det som burde være drøftingsmøter blir rene infomøter, og ikke reell medbestemmelse. Avgjørelsene tas før de slipper til.
– Kartet passer ikke til virkeligheten, sier Drange. Hun viser til et eksempel: Det tar ikke like lang tid å behandle enkle benskader som kompliserte beinskader, men begge behandlinger følger samme standard.
Enda vanskeligere i psykiatrien
Standardisering, mindre vekt på faglig skjønn og en vesentlig styrking av pasienters rettigheter er særlig blitt et problem i psykiatrien, ifølge årets Medbestemmelsesbarometer.
– Psykiatere uttaler at pasientene har fått så sterke rettigheter at det er vanskelig å behandle dem. I hvilken grad er en psykotisk pasient samtykkekompetent? Hvor lenge skal legene vente før de kan behandle? Og hvor mye dårligere må en pasient bli før de kan gripe inn? spør Drange.
Hun forklarer at det er blitt vanskelig å rekruttere psykiatere til de offentlige helseforetakene, der de i sin arbeidshverdag sitter mer på kontoret og deler ut medisiner, og har mindre tid å bruke sammen med pasientene.
– De opplever, som andre leger, at deres faglige skjønn må vike for et standardkart som ikke passer med terrenget, sier Ida Drange.
Referanse:
Tereza Østbø Kuldova mfl.: Faglig skjønn under press. Fire casestudier og en sammenfatning. SVA - Work Research Institute (AFI), 2020.
Fakta om diagnoserelaterte grupper
- Finansieringsmodellen for norske sykehus er et viktig premiss for en mer tydelig mål- og resultatstyring ved norske sykehus. I 1997 ble et finansieringssystem for innsatsstyrt finansiering (ISF) og diagnoserelaterte grupper (DRG) innført ved sykehusene for somatisk spesialisthelsetjeneste.
- Fra og med 2020 skal denne modellen også gjelde polikliniske psykiatriske tjenester og behandling av rusmiddelavhengige. ISF er en aktivitetsbasert finansiering av sykehusene og andre spesialisthelsetjenester. Enkelt sagt får sykehusene bevilgning avhengig av hva de produserer.
- ISF er basert på DRG. DRG er et poengsystem som angir hvor mye en tjeneste krever av ressurser. Sykehusene rapporterer inn hva de har gjort av aktiviteter gjennom et nasjonalt system (norsk pasientregister) og får finansiering deretter. I tillegg får sykehusene en basisbevilgning som er upåvirket av aktivitet. I 2020 er de to finansieringssystemene i somatikken fordelt cirka 50/50 (Helsedirektoratet 2019).
Hva er Medbestemmelsesbarometeret?
- Forskningsprosjektet Medbestemmelsesbarometeret finansieres av seks fagforeninger: Lederne, Den norske legeforening, Politiets fellesforbund, NTL, FLT og Forskerforbundet.
- Siden oppstarten i 2016 har målet vært å fange opp endringer i arbeidstakeres oppfatninger om arbeidet, arbeidsorganiseringen, organisasjon og ledelse, den norske samarbeidsmodellen og særlig medbestemmelse og medvirkning på arbeidsplassene.
Les også disse sakene fra OsloMet:
