Kronikk: Fattigdomsmål må inkludere folk i gråsonen

Nøkkelen til å løse problemet med «falske fattige» er ikke å senke fattigdomsgrensen, men å forbedre den praktiske målingen av folks reelle tilgang på økonomiske ressurser.

I et innlegg i Aftenposten 18. desember reiser Lars Fr. H. Svendsen en høyst betimelig debatt om hvordan fattigdom skal defineres og måles i Norge. Han kritiserer de konvensjonelle fattigdomsindikatorene til OECD og EU, som setter grensen ved henholdsvis 50 og 60 prosent av middelinntekten i samfunnet, og hevder at de fanger inn «en for stor gruppe av mennesker, og at vi følgelig får urimelig høye fattigdomstall».

Påstanden belegges med henvisning til spørreundersøkelser som viser at mange av de som klassifiseres som fattige etter slike indikatorer rapporterer at de ikke opplever sin økonomi som spesielt problematisk. 

Svendsen har åpenbart rett i at inntektsgrensene ved 50 eller 60 prosent er vilkårlig satt, men det betyr ikke nødvendigvis at de er uhensiktsmessig høye, og at en lavere inntektsgrense ville gitt et større samsvar med den subjektive opplevelsen av dårlig økonomi.

Hva er fattigdom?

Diskusjonen om valg av fattigdomsindikator må starte med et forsøk på å definere selve begrepet fattigdom. Her vil nok de fleste filosofer, inklusive Lars, være enige om at fattigdom handler om den objektive situasjonen til et individ og ikke om en subjektiv følelse. Millionærer som føler at de sliter med økonomien, er ikke fattige.

Svendsen snakker derfor om at personer som «ikke har det de behøver», er fattige. Her kunne han gjerne vært mer presis og sagt at fattigdom i sin kjerne handler om mangel på økonomiske ressurser og derav manglende muligheter til oppnå et tilfredsstillende forbruk.

Fattigdom er altså verken en subjektiv følelse eller manglende forbruk, men manglende muligheter til forbruk.

Nødvendig forbruk i dag

Det store spørsmålet er nå hvordan man skal fastsette hva som er et tilfredsstillende forbruk og derfra trekke konklusjoner om hva som er en akseptabel minstegrense for inntekt. Her foreslår Svendsen at man lar eksperter – som forbruksforskerne ved SIFO – sette sammen en pakke med forbruksgoder som de anser for nødvendige i dagens samfunn, og å bruke det tilhørende forbruksbudsjettet til å trekke grensen for fattigdom.

Akkurat det er ikke noen dårlig ide i og for seg. En slik tilnærming er åpenbart mindre vilkårlig enn å trekke grensen ved 50 eller 60 prosent av middelinntekten, men helt fri for vilkårlighet er den jo ikke.

Det er prinsipielt mulig å tenke seg at man med støtte i forskning kan sette sammen en forbrukspakke som avspeiler et normalt forbruksnivå i dagens Norge, men forbruksforskerne vil slite med å finne solid forskningsmessig støtte for å trekke grensen for hva som er en akseptabel minimumspakke. Det blir uvegerlig en subjektiv vurdering, og Svendsen vil lett risikere at forbruksforskerne kommer opp med en forbrukspakke som er like dyr eller dyrere enn 50 eller 60 prosent av middelinntekten i samfunnet.  

Problemer med forbrukspakken

La oss likevel anta at Svendsen finner forbruksforskere som er villige til å sette sammen en «tilfredsstillende» forbrukspakke som koster vesentlig mindre enn 50 prosent av middelinntekten slik at han får den mer snevre fattigdomsgrensen som han ønsker. Er problemet da løst, slik at vi kan være sikre på at alle de som klassifiseres som fattige, også er det i realiteten? Neppe.

Saken er nemlig at den viktigste årsaken til at det er et svakt overlapp mellom lavinntekt og subjektiv opplevelse av egen økonomi, er at den registrerte inntekten ofte er et dårlig mål på husholdet reelle tilgang på økonomiske ressurser. SSB-forsker Arne Andersen har ved hjelp av analyser av forbruksundersøkelsen vist at en stor andel av de husholdene som står registrert med svært lave inntekter, for eksempel inntekter under 40 prosent av middelinntekten, har et forbausende høyt forbruk.

Det er også slik at andelen høyt utdannede som ellers faller jevn og trutt når en beveger seg nedover på inntektsstigen, plutselig begynner å stige igjen ved de aller laveste inntektsnivåene. I denne gruppen er det blant annet mange selvstendig næringsdrivende med store fradragsmuligheter.

Antakelige er det også en ikke ubetydelig gruppe individer og hushold med svært lave registrerte inntekter, som trekker ulike typer av formuesverdier, mottar udeklarerte familieoverføringer, har inntekter fra svart arbeid med mer. Vi kan kalle dette for «falske fattige» som i statistikken gjerne fremstår med ekstremt lave inntekter.

Større innslag av falske fattige

Hvis Svendsen får gjennomslag for å sette inntektsfattigdomsgrensen lavere enn EUs og OECDs indikatorer, vil fattigdomstallene åpenbart bli lavere. Men samtidig vil trolig andelen falske fattige blir høyere enn den blir med de mer konvensjonelle målene. Nøkkelen til å løse problemet med falske fattige er ikke å senke fattigdomsgrensen, men å forbedre den praktiske målingen av individers og husholds reelle tilgang på økonomiske ressurser.

Svendsen og andre som etterspør en snevrere fattigdomsindikator legger til grunn at fattigdom er et genuint todelt fenomen; enten er du fattig eller så er du det ikke. (enten er du fattig eller også er du det ikke), og de mener at begrepet skal forbeholdes tilstander som er helt åpenbart politisk og sosialt uakseptable. Her er det mulig å tenke annerledes.

Det er antakelig mer fruktbart å se på fattigdom som et gradsspørsmål og like gjerne først som sist gi opp ambisjonen om å trekke en klar grense mellom det (relativt) uønskede og det (absolutt) uakseptable.

Viktig å få med  fattige i gråsonen

Det kan i forlengelse av dette være grunn til å reflektere nærmere over hva som er formålet med en fattigdomsindikator. Svendsen antyder at den skal hjelpe oss til å «iverksette mer målrettede tiltak for å bekjempe fattigdom». Fattigdomsmålet skal altså brukes som rettesnor for tiltak: Hvem har krav på hjelp her og nå, og hvor mye skal de få? Det er imidlertid ikke dette som er formålet med verken OECDs eller EUs fattigdomsindikatorer.

Når EUs indikator trekker grensen ved 60 prosent av middelinntekten, så innebærer det ikke en antakelse om at alle med inntekter under denne grensen har det så ille at de automatisk har krav på umiddelbar hjelp fra samfunnet. EU er klare på at dette bare er en grov indikator på et underliggende problem, og den offisielle betegnelsen på denne indikatoren er derfor «under risiko for fattigdom».

Formålet med OECDs og EUs indikatorer er å være et hjelpemiddel til å diagnostisere samfunnsutviklingen. Å følge utviklingen i disse indikatorene har omtrent samme funksjon som å følge arbeidsløshetstallene. Går ratene opp er det et dårlig tegn, går de ned er det bra, men ingen drømmer om at de skal gå helt i null, og ingen forlanger at en drastisk reduksjon i disse indikatorene uten videre skal prioriteres foran alle andre samfunnsmessige hensyn.

EUs og OECDs fattigdomsmål er ment som diagnostiske verktøy, og da kan det være fornuftig å ta i slik at ikke individer i gråsonen forsvinner fra radaren.

Powered by Labrador CMS