Mulighet for variert arbeidspraksis i skoletiden, tidlig involvering av foreldre og mer strømlinjeformet koordinering fra det offentlige.
Slik oppsummerer forsker Veerle Garrels ved Institutt for yrkesfaglærerutdanning på OsloMet de viktigste tiltakene hun mener kan lette overgangen fra skole til arbeidsliv for unge mennesker med utviklingshemming.
Bare tre prosent som er i jobb
Det anslås at omtrent halvannen prosent av befolkningen i Norge har en utviklingshemming. Av disse har 85 prosent en såkalt lett utviklingshemming.
Disse har ifølge Garrels ofte gode forutsetninger for å delta i arbeidslivet. Likevel er det bare rundt tre prosent av dem som er i arbeid.
– Det er snakk om en nokså stor gruppe mennesker. Vi kan ikke la dem stå utenfor arbeidslivet. Dette er det bred enighet om, sier Garrels.
Sammen med professor Hanne Marie Høybråten Sigstad ved Universitetet i Oslo har hun forsket på hvordan foreldre opplever overgangen fra skole til arbeidsliv for sine barn med utviklingshemming.
I studie intervjuet de ti unge voksne i alderen 20–25 år, deres foreldre eller foresatte og andre personer i nettverket rundt dem. Det var folk som lærere, rådgivere og jobbspesialister.
Ungdommene i studien hadde det som kalles lett utviklingshemming, og de var i jobb.
Hva er utviklingshemming?
Utviklingshemming er en tilstand med mangelfull utvikling på flere områder. Det gir forskjellige konsekvenser fra person til person, men det innebærer alltid en grad av varig nedsatt kognitiv funksjon og vansker med å fungere i hverdagen.
Man skiller mellom lett, moderat, alvorlig og dyp utviklingshemming.
Barn og unge med lett utviklingshemming har vanligvis lærevansker i skolen. Mange blir som voksen i stand til å arbeide og ha gode sosiale relasjoner. Noe tilrettelegging og tilpassing av trening og opplæring vil ofte være nødvendig.
Denne gruppen unge mennesker er i mye større grad enn andre avhengige av støtte og hjelp fra foreldre. Det gjelder også i overgangen til arbeidslivet.
De klare ambisjonene som foreldrene i studien hadde på vegne av barna sine, gledet forskerne.
– Det var fint å se hvordan foreldrene så mulighetene framfor funksjonsnedsettelsen. De hadde klare og realistiske forventninger til hva barna deres kunne bidra med i arbeidslivet, sier Garrels.
De klare ambisjonene som foreldrene i studien hadde på vegne av barna sine, gledet forsker Veerle Garrels.(Foto: Oslomet)
Flere var misfornøyde med skolens innsats
Det var veldig varierende hvor fornøyde foreldrene i studien var med skolens innsats.
– Vi traff dessverre flere som var nokså skuffet over støtten fra skolen. En tilbakemelding fra flere foreldre var at tiltak som så fine ut på papiret, ikke ble utført i praksis.
For enkelte hadde derimot alt gått på skinner. Der hadde ansatte ved skolen lagt planer som faktisk ble fulgt opp.
Rådgivere, spesialpedagoger og pedagoger var i kontakt med lokale arbeidsplasser og sikret at elevene fikk arbeidslivstrening i løpet av skoletiden.
Annonse
– Den store variasjon illustrerer litt av tilfeldighetene som rår, og at det ikke finnes noe program som skal følges. Ofte vet ikke ansatte på skolen hvilke tilbud som finnes i kommunene og fylkeskommunene eller hvor man skal henvende seg, forteller Garrels.
Uheldig når det blir et opphold i aktivitet
Mange ungdommer har en liten pause mellom videregående skole og høyere utdanning hvor de for eksempel jobber eller reiser. Men de som har en utviklingshemming, kan oppleve at det ikke er noe å gå til etter at de ferdige med videregående.
Verken folkehøgskole, arbeid eller høyere utdanning er tilgjengelige muligheter. Dette kan bli en fortvilende situasjon for foreldrene, som ofte er nødt til å dra på jobb selv.
– Hvis en ungdom med utviklingshemming blir sittende hjemme i flere måneder uten noe tilbud, er det veldig uheldig, sier Garrels.
– De er avhengige av struktur, rutiner og å ha noe å gå til. De trenger også å vedlikeholde ferdighetene sine.
Vanskelig å navigere i systemet
Ettersom unge voksne med utviklingshemming i mange tilfeller ikke har noen fast oppfølging fra det offentlige, må foreldre i stor grad finne informasjonen de trenger selv.
Dette kan by på betydelige utfordringer, noe foreldrene i studien også rapporterte om.
– Informasjonen de trenger, er ikke samlet på ett sted. Foreldre opplever også at forskjellige instanser som er involvert, ikke kommuniserer med hverandre. De må selv fungere som mellomledd.
Foreldrene opplever det som litt vilkårlig hvilken informasjon de får. Det kan gjøre dem utrygge, forteller Garrels.
– Foreldre etterlyser en tydelig oppskrift. De trenger å vite hvilken hjelp som finnes, hvor de skal søke, hvem som har ansvar for hva, hvem som skal følge opp og hvilke klagemuligheter som finnes.
Annonse
Viktige enkeltpersoner
Til tross for flere utfordringer var det også noe positivt som gikk igjen blant deltakerne i studien.
Mange av dem hadde opplevd uvurderlig hjelp fra enkeltpersoner i skole, arbeidsliv eller offentlige instanser.
– Slike ildsjeler, som gjør det lille ekstra, kan utgjøre en stor forskjell for disse familiene, forteller Garrels.
Samtidig tenker hun at dette i seg selv ikke tilstrekkelig.
– Det kan ikke være slik at hvis én enkeltperson i systemet rundt den unge med utviklingshemming forsvinner, risikerer man at oppfølgingen stopper eller at det ikke blir noe kontinuitet i overgangen fra skole til arbeidsliv.
Hun mener vi trenger tydelige retningslinjer for hvem som har ansvar for alle de forskjellige fasene i overgangen.
