Myten om nazistenes avlsprogram har versert siden krigen, sier historiker.

I Norge ble det nazistiske programmet Lebensborn opprettet allerede i 1941.

Lebensborn tilhørte SS, som opprinnelig var en halvmilitær nazi-gruppe som på 20-tallet var Adolf Hitlers livvaktstyrke. De fikk senere mer og mer ansvar i nazistenes okkuperte områder.

Lebensborn tok seg av familievelferd for medlemmene sine, og da tyskerne så en sterk nedgang i barnefødsler, i tillegg til at mange ugifte kvinner tok abort, vekket det bekymring hos rasepolitikerne.

Løsningen ble opprettelsen av Lebensborn 12. desember 1935, med det formål å gi omsorg og hjelp til vordende mødre av den ariske rasen.

Villa avlive myte

Under okkupasjonen av Norge anså tyskerne velferdstilbudet som sterkt nødvendig ettersom stadig flere norske kvinner ble gravide med tyske soldater. Dessuten var det knyttet stort stigma rundt det å få barn med en tysk soldat.

Lebensborn ønsket å gi såkalte rasemessige, verdifulle barn og mødre gode sosiale og økonomiske vilkår.

Men nazistene satte ikke i gang tilsvarende hjelpetiltak i Øst- eller Sør-Europa. Der ble ikke barna sett på som rasemessige betydningsfulle.

På 1990-tallet jobbet historiker Kåre Olsen som saksbehandler på Riksarkivet og hjalp krigsbarna, de som var født under krigen med tysk far og norsk mor, med å finne informasjon om opphavet deres og den tidlige barndommen.

– Jeg hadde fått mange brev fra krigsbarn som trodde at mødrene deres hadde meldt seg til et avlsprosjekt, og gitt et barn til Adolf Hitler, som én skrev.

– Jeg skjønte at mange levde med myten om at Lebensborn var en kynisk avlsinstitusjon. Det synes jeg var ille, og bestemte meg for å ta ut et forskningsprosjekt i håp om å avlive myten.

Mellom 1987 og 1995 behandlet Olsen 600 saker fra barna med norsk mor og tysk soldatfar.

– Myte siden krigen

Han mener avlsmyten har versert helt siden krigen, helt til i dag. I 2015 hevdet den nå avdøde professoren Frank Aarebrot i NRK-programmet Krig på 200 minutter at Lebensborn opprettet «avlsfjøs» i Norge under krigen, ifølge denne kronikken i VG. I 2016 hevdet Fredrik Skavlan i sitt eget talkshow at krigsbarna var et resultat av Adolf Hitlers kyniske avlsprogram, skriver Journalisten.

På vegne av Krigsbarnforbundet i Norge krevde den nå avdøde lederen, Thorleif Blatt, en offentlig unnskyldning fra NRK, skrev Romerikes Blad. Han uttalte at det var som «å få hakekorset stemplet i pannen».

I ettertid skrev Kåre Olsen og historiker Lars Borgersrud et leserinnlegg i avisen der de tilbakeviste påstandene.

– Hva er bakgrunnen for myten om at Lebensborn var et avlsprosjekt?

– Lebensborn var en SS-institusjon, og når man vet de utrolige tingene som SS holdt på med, for eksempel jødeutryddelsen, så er det ikke utenkelig at de kunne drive på med avl av raserene barn.

Olsen sier at myten også ble til på grunn av hemmelighetskremmeri og rykter.

– Lebensbornhjemmene lå gjerne litt bortgjemt og utenfor byene. Og når unge, gravide kvinner gikk inn og ut av bygningene, samtidig som SS-kledde leger gjorde det samme, appellerte nok det til spekulasjoner om hva som faktisk foregikk hos både naboer og presse.

– Det var SS, sex og krim, her lå det noe i lufta som lett kunne brukes, sier Olsen.

Historiene fikk ben å gå på. Det ble skrevet både romaner og laget filmer om det påståtte avlsprosjektet. Etterhvert nådde vrangforestillingen de tysknorske barna som trodde de var en del av et kynisk avlsprogram. For mange av krigsbarna kom avlsmyten på toppen av utstøtelse, mobbing og overgrep.

Fransk bok vekket myten

Etter krigens slutt var det mye aggresjon mot mødrene, kvinnene og til dels mot krigsbarna. Lenge var det et tema det ikke ble snakket om i offentligheten. Men i 1976 ga to franske journalister ut en bok om Lebensborn, der de påsto at det hele handlet om et avlsprosjekt. Boken fikk store oppslag, verden over.

– I Norge grep journalister fatt i det. Det ble oppslag over flere sider, i flere dager, om at Lebensborn i Norge også hadde drevet med avl.

Men, ifølge historieforsker Lars Borgersud fra Universitetet i Oslo, var boken svært mangelfull.

– I realiteten var boken og oppslagene sterkt misvisende og basert på rene spekulasjoner, skriver Borgersrud i 2004 i studien Staten og Krigsbarna, som er del av forskningsprosjektet Oppvekstvilkårene for Krigsbarna.

Til tross for korreksjoner har det vist seg vanskelig å få fullstendig bukt med forestillingen.

Arkivene viser ingen avl

Her i Norge oppbevarer Riksarkivet de sentrale delene av arkivet etter tyskernes Abteilung Lebensborn med opplysninger om de om lag 8000 av krigsbarnsakene som under krigen ble håndtert av Lebensborn.

– Etter gjennomgang av dokumenter i en stor del av disse sakene er det ikke påvist noe tilfelle som kan tyde på forekomst av noen form for «avl». Norske kvinner hadde ikke kontakt med Lebensborn før etter at det var påvist at de var gravide, og der det var oppgitt at barnefedrene var tyske, skrev riksarkivar Inga Bolstad i VG i 2015.

– Lebensborn var et instrument i en rasebasert befolkningspolitikk, men de drev ikke med avl. De jobbet for at gravide kvinner utenfor ekteskap i Tyskland og andre steder ikke skulle ta abort. Det gjaldt å bevare det verdifulle blodet fra barna, hvis foreldrene var raserene, sier Kåre Olsen.

– Så derfor innførte de støtteordninger for enslige mødre, og etablerte hjem der de kunne få bistand. Da de kom til Norge så de på den norske befolkningen stort sett som verdifull. Her ga de i prinsippet støtte til alle slike saker, mens i Frankrike, Belgia for ikke å snakke om Øst-Europa, der var de skeptiske.

Tvunget inn i Lebensbornsystemet

– Hvilke kvinner kom til Lebensborn i Norge?

– Det første hjemmet i Norge ble etablert i 1941 som et resultat av at det ble flere og flere tysknorske forhold, og flere fikk barn. Samtidig gikk okkupanten ut med rundskriv til samtlige leger i Norge om plikt til å henvise til Lebensborn hvis kvinnen var gravid med en tysk barnefar, sier Olsen.

Etableringen av Heim Hurdalverk i 1941 var det første Lebensbornhjemmet som ble opprettet utenfor Tyskland. Totalt var det 9 hjem i Norge. Til sammenligning var det ett i Danmark, to i Frankrike og tre i Østerrike.

Drøyt 1000 av de mellom 10 000 og 12 000 krigsbarna ble født på Lebensbornhjem i Norge. Flere mødre bortadopterte barna, og 250 ble sendt til Tyskland.

Hjelp eller tvang?

Gravide kvinner som tok kontakt med Lebensborn registrerte seg ved å fylle ut informasjon om seg selv og navnet på barnefaren. Organisasjonen kontaktet den militære enheten der den tyske soldaten tjenestegjorde, og overtok bidragsansvaret på vegne av fedrene så lenge de var i militærtjeneste.

Men ofte tok tyske myndigheter selv kontakt med mødrene, og det er ikke forsket på hva som skjedde med de som prøvde å takke nei til støtten, ifølge Olsen. For å unngå innblanding fra de tyske myndighetene måtte hun skjule at barnefaren var tysk.

Lebensborn ga kvinnene barnetøy, barnevogn og andre ting de trengte til seg og barnet. Da det nærmet seg fødsel fikk mange tilbud om å føde på et Lebensbornhjem. De kunne også tilby adopsjon og barnehjemsplasser for større barn.

– Lebensborn stilte opp som en veldferdsetat, og for kvinnene artet det seg nok som et velferdstilbud, men det inngikk i en rasebasert befolkningspolitikk. Dette var politikken i Norge, mens i Frankrike plukket Lebensborn ut enkeltbarn etter nærmere analyse av hvordan de stod rasemessig.

Les også

Hvordan kunne det norske samfunnet tillate at «tyskerjentene» ble så stygt behandlet?