Faren min var i Tysklandsbrigaden rett etter krigen. Han tilhørte generasjonen som ikke snakket om følelser, men jeg ble foret på bøker om andre verdenskrig gjennom hele oppveksten. De handlet mest om krigen her til lands, og det var lett å tro at nordmenn hadde det verst, at det var Norge som vant krigen og at det var våre motstandsfolk som var de største heltene.

De var helter, og det var mange som ofret mye, også livet, i Norge. 773 norske jøder ble deportert til dødsleirene, bare rundt 30 overlevde.

Over hele Europa var forfølgelsen av og drapene på jøder brutale og hjerteløse. Det som skjedde mot jødene i ghettoen i Warszawa var umenneskelig. Kronikken jeg anbefaler i dag, handler om deres krigshistorie, men også forunderlig, glemt og viktig vitenskapshistorie.

184 kalorier om dagen

En halv million jøder ble tvunget sammen på et område i byen. De kunne ikke forlate ghettoen uten nazistenes tillatelse og det var forbudt å bringe inn mat.

Den daglige rasjonen for tyskerne var på 2613 kalorier, mens for jødene var det 184 kalorier. Det holdt til litt brød og suppe. Sulten rammet hardt.

I denne situasjonen, med vold, forfølgelse, deportasjoner, fortvilelse, usikkerhet og død, startet en gruppe jødiske leger i ghettoen en vitenskapelig studie. De forsket på sult.

70 voksne og 40 barn ble undersøkt, veid og målt. Forskerne noterte ned de fysiske forandringene etter som deltakerne ble sykere og svakere. De loggførte fysiske og psykiske symptomer. Når pasientene døde, ble de obdusert. Alle døde.

Ga mening

Deler av studien var ikke innenfor forskningsetiske standarder. Forskerne ba de sultende om å gjøre øvelser, for å sjekke blodtrykk og kroppslige reaksjoner. Det må ha vært en påkjenning for utmattede forsøkspersoner.

Men det kan ha gitt mening til det meningsløse, skriver kronikkforfatter Andrew Kroglund.

En av forskerne, Israel Milejkowski, skrev at de som var deltagere i studien aldri kom til å dø. De skulle leve videre gjennom det vitenskapelige arbeidet de hadde vært del av.

Resultatene fra undersøkelsene ble skrevet ned og smuglet ut av ghettoen. Studien ble først publisert mange år senere.

Også forskerne døde. Også for dem kan forskningen ha gitt mening i en tid som ikke var til å fatte. Sultstudien står igjen etter dem, som kunnskap om menneskekroppens reaksjoner på ekstrem påkjenning, som et vitnesbyrd om nazistenes grusomhet og som advarsel mot krig og ekstremisme.

Historien Andrew Kroglund forteller i kronikken er sterk lesing:

En studie i sult

Kronikk: Nazistenes ugjerninger ga vitenskapen historiens eneste sultstudie under helt reelle forhold.