Krigsheltinner og fredsforkjempere

Fra livsfarlig motstandsarbeid og radikal kvinnekamp til barnefødsler og trangboddhet. KILDENs nye nettutstilling Uhørte stemmer gir deg uvanlige historier om vanlige kvinner - og omvendt.

Publisert
"Unni Rustad"
"Unni Rustad"

- Her får vi dokumentert til nå ukjente sider både ved krigs- og kvinnehistorien, sier forsker Beatrice Halsaa om utstillingen.

- Uhørte stemmer forteller historien om ni kvinner som på ulikt vis har bidratt til at norske kvinner og menn lever det livet vi lever i dag. De hadde en drøm om et annet og bedre samfunn, ikke minst for kvinner, og har viet livet sitt til kampen for dette samfunnet.

Det sier Unni Rustad, som står bak KILDENs nylanserte nettutstilling Uhørte stemmer.

Rustad har intervjuet ni norske kvinner født mellom 1914 og 1939, som hun mener til sammen og på hver sin måte synliggjør til nå lite kjente sider ved vår nære Norgeshistorie.

Hån og utskjelling

I Uhørte stemmer møter du for eksempel Gerd Stub Andersen, som risikerte livet da hun ble med i en sabotørgruppe under krigen.

 

Du treffer også Gunvor Slaatten, som ble arrestert mistenkt for spionasje under den kalde krigen og Gunhild Emanuelsen, en pioner i likelønnskampen.

Flere av de ni kvinnene var også aktive i Norsk kvinneforbund, som ble startet opp rett etter 2. verdenskrig, som del av Verdens demokratiske kvinneforbund.

Kvinneforbundet skulle slåss for fred og forsoning mellom øst og vest, men tok etter hvert opp andre kvinnesaker.

Et av bildene i utstillingen viser et 8. marstog fra 1962 - noen få kvinner etter hverandre med plakater der de krevde daghjem, fred, og likelønn. For disse kravene måtte kvinnene tåle sterke reaksjoner - de ble spyttet på, hånet og utskjelt.

- Kvinneforbundet og andre fredsaktivister ble ofte beskyldt for å være klakkører for Sovjet, og anklagen om sovjetsympatier satt generelt løst, forteller Rustad.

Da Kvinneforbundet for eksempel foreslo en ordning for tilsyn med skolebarn som lignet på vår tids SFO, ble det sagt at de ville innføre kollektiv, sovjetisk barneoppdragelse.

Flere av kvinnene drev viktig motstandsarbeid under 2. verdenskrig. Men fordi de hadde tilknytning til Norges kommunistiske parti, fikk de ingen hyllest da krigen var over.

- Gerd, som var sabotør under krigen, burde ha vært utropt til krigshelt for innsatsen. I stedet opplevde hun å bli behandlet som en fiende av landet etter at krigen var over. Mange kommunister opplevde dette, forteller Rustad.

Ihjeltidde historier

Frykten for og hatet mot kommunister og andre opposisjonelle satte et sterkt preg på etterkrigstidas Norge. Dette gikk for alvor opp for Rustad da hun ble kjent med fredsaktivisten Tulle Elster, den yngste av de portretterte kvinnene.

"Beatrice Halsaa er professor på Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Universitetet i Oslo. (Foto: Beret Bråten)."
"Beatrice Halsaa er professor på Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Universitetet i Oslo. (Foto: Beret Bråten)."

- Tulle fortalte sjokkerende og utrolige historier om overvåkingen og trakasseringen fredsbevegelsen ble utsatt for.

- Disse hendelsene hadde verken hun eller de andre fredskvinnene snakket så mye om tidligere, de regnet overvåkingen som en del av livet som fredsaktivister.

- Det gikk etter hvert opp for meg at noen måtte samle inn og skrive ned disse kvinnenes fortellinger, hvis ikke ville en viktig del av Norgeshistorien gå tapt når de gikk bort, forteller Rustad.

Og slik ble ideen til nettutstillingen Uhørte stemmer født. De ni kvinnene som har bidratt med sine livshistorier ble funnet ved hjelp av Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet, historikeren Lars Borgersrud, og det Rustad kaller «askeladd-metoden»:

De dukket opp, mer eller mindre tilfeldig, i hverandres fortellinger, på bilder og i arkiver.

Fritt ord og Stiftelsen Ruth og Ronald Møller Larsen bidro med finansiering, mens Unni Rustad altså har intervjuet kvinnene og bearbeidet materialet.

Historieskriving

De ni kvinnenes fortellinger handler ikke bare om dramatiske hendelser som krig og overvåking.

De snakker også om hverdagsliv, om oppvekst, yrkeskarriere og familie. Om hindringene de møtte som kvinner, men også om modige mødre og fedre, som oppmuntret døtrene sine til å ta sjanser og sprenge grenser.

- Det er inspirerende å se disse kvinnenes mot og motstand. Å vite at fortellingene deres finnes på internett og kan nå mange, er en stor glede.

Å fortelle historier har vært en viktig motivasjon bak arbeidet, forteller Rustad, som opplever at tradisjonen for historiefortelling er på retur i vårt samfunn.

- Historier gjør verden til et mer spennende sted. Jeg håper barn som vokser opp på Grünerløkka i dag leser om familien med mange barn som bodde på ett rom og kjøkken, men som måtte leie ut kjøkkenet til en annen familie for å overleve.

- Å vite slikt gir perspektiv på vår egen tilværelse og på oss selv. Hvordan ville vi taklet en slik situasjon?

- Ny kunnskap

Forsker Beatrice Halsaa, som selv har arbeidet med kvinnebevegelsens historie, mener Uhørte stemmers kombinasjon av det helt spesielle og det ganske alminnelige er en av kvalitetene som gjør utstillingen til et spennende og viktig kvinnehistorisk prosjekt og til en verdifull kilde for forskere på området.

- Uhørte stemmer dokumenterer til nå ukjente sider ved kvinnehistorien. Ikke minst er kvinnebevegelsens historie lite utforsket her i landet.

- Her får vi et unikt og nært møte med det Harriet Holter kalte et offensivt kvinnefellesskap, og slikt finnes det altfor lite av, sier Halsaa, som også mener krigshistorien får et viktig supplement med Uhørte stemmer.

- Fortellingene fra krigen har vært dominert av menns perspektiv. At vi nå får ikke bare kvinners - men nokså marginaliserte kvinners - fortellinger, er veldig verdifull utvidelse av vår kunnskap om denne epoken, sier Halsaa.

Flere av kvinnene snakker svært åpent om problemer de fikk i kjølvannet av krigens påkjenninger. Gerd Stub Andersen forteller at hun brøt sammen i 2002.

Først da begynte hun å snakke om traumene krigen og det farlige motstandsarbeidet påførte henne. Disse historiene har gjort dypt inntrykk på Halsaa, og hun mener de har stor relevans i dagens Norges.

- Mange flyktninger kommer til Norge med lignende - og ofte mye mer langvarige - erfaringer med krig.

- Vi trenger nok større beredskap og mer innsikt i hva krig gjør med et menneskesinn. Kvinnenes historier vitner om hvor lenge og hvor sterk slike traumer kan sitte i, sier Halsaa.

- Vi trenger mer av dette

Også historiker Lars Borgersrud setter pris på dokumentasjonsarbeidet Unni Rustad har gjort. Han har som nevnt også hjulpet til med å finne fram til kvinnene.

- Enkeltmenneskers livshistorier er et viktig supplement til mer tradisjonelle historiske kilder og metoder.

- Intervjuene Rustad har gjort gir et viktig tidsbilde - om hvordan mennesker i en bestemt epoke opplever sitt eget liv når de ser tilbake på det. Slike tidsbilder kan utgjøre verdifulle kilder for framtidig forskning.

Ikke minst gjelder dette akkurat de kvinnene Rustad har intervjuet, mener Borgersrud. Han har selv arbeidet mye med etterkrigstid og overvåking av venstreradikale, og forteller at tilgangen på kilder er begrenset.

- Det spesielle med dette feltet er jo at mange av de mer tradisjonelle kildene er hemmelige og gjemt unna. Lundkommisjonen, som gransket overvåking i etterkrigstida, har jo til en viss grad brakt overvåkingspolitiets versjon på bordet.

Subjektive fortellinger fra overvåkede personer blir et veldig viktig korrektiv og supplement, sier Borgersrud. Han mener det trengs mer av denne typen dokumentasjon.

- Det kommer til å bli et stort problem for framtidige historieforskere at det finnes så få fortellinger om det som foregikk sett fra de overvåkedes side.

- Vi trenger flere intervjuer av den typen Rustad har gjort, og det haster, fordi menneskene det gjelder er i ferd med å bli svært gamle. Dessverre har det så langt ikke lyktes å få midler til et slikt arbeid, som ville krevd store ressurser, sier Borgersrud.