Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Bergen - les mer.

Forsker mener flere behandlingstilbud også utenfor rusmedisin burde vært kjønnsspesifikke.
Forsker mener flere behandlingstilbud også utenfor rusmedisin burde vært kjønnsspesifikke.

Skreddersydd behandling for kvinner hjalp mot alkoholavhengighet

Kvinnene fikk blant annet en redusert risiko for å bli sykemeldt over 20 år etter behandlingen.

På 1980-tallet ble det satt i gang et pionerprosjekt for kvinner med alkoholproblemer ved Karolinska sjukhuset i Sverige.

Forskere ville forsøke å bedre prognosen gjennom å rekruttere kvinner som tidligere ikke hadde vært i behandling for misbruk av alkohol.

– Bakgrunnen var at kvinner behandlet i kjønnsblandede institusjoner på den tiden hadde svært dårlig prognose og enda høyere dødelighet enn menn. Kvinnene var fåtallige innen behandlingsprogrammene og ble ofte partnere til de mannlige alkoholmisbrukerne, noe som forverret prognosen ytterligere.

Det forteller Line Iden Berge, psykiater og forsker ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin på Universitetet i Bergen. Hun er en av flere forskere som har sett på hvordan det gikk med disse kvinnene.

Sammenlignet to grupper

Forskningsprosjektene startet med ulike informasjonskampanjer, som satte søkelys på hvordan alkoholavhengighet hos kvinner kunne arte seg. På den måten rekrutterte de i 1983 og 1984 i alt 200 kvinner inn i to ulike behandlingsprogram ved universitetet.

I ett av dem skulle kvinnene følge et eget skreddersydd behandlingsprogram over to år, som var kun for kvinner. I det andre mottok kvinnene «standard» behandling for alkoholavhengighet.

Hvis man i et slikt behandlingsforløp blir plassert sammen med mennesker man ikke identifiserer seg med, er det lett å tenke «denne behandlingen passer ikke for meg».

Line Iden Berge

Alle kvinnene som ble inkludert, omtrent 100 i hver gruppe, var «tidlig i løpet» i sin alkoholavhengighet. Det vil si at de fungerte relativt bra i sine arbeids- og omsorgsoppgaver tross stort konsum av alkohol.

Hovedformålet var å senke terskelen for at disse kvinnen oppsøkte behandling før avhengigheten fikk større konsekvenser.

Lavere dødelighet og sykelighet

Det forskerne ønsket å undersøke, var om det var mer effekt av behandlingen om kvinnene fikk sitt eget, skreddersydde behandlingsopplegg.

– I ettertid har man blant annet sett at gruppen som fikk den kjønnsspesifikke behandlingen, hadde lavere sykelighet og dødelighet, forteller Berge.

Selv så hun på andre sider ved deltagernes liv etter behandlingen: Nærmere bestemt om det var forskjell mellom gruppene i hvor mye sykemeldt de var, hvor høy lønn de hadde og om de pensjonerte seg tidligere.

Mindre sykemelding hos de som fikk tilpasset behandling

Berge brukte tall fra ulike arbeidslivsregistre i Sverige og fulgte kvinnenes arbeidsliv i disse registrene i opptil 25 år.

Hun fant at den gruppen som hadde mottatt den skreddersydde, tilpassede behandlingen, hadde en mindre økning i sykefraværet, opptil 21 år etter behandlingen.

De som mottok den kjønnsspesifikke behandlingen, hadde også en bedre lønnsutvikling i inntil åtte år etter behandlingen, sammenlignet med kontrollgruppen.

Forskeren fant ingen forskjell i arbeidsløshet eller pensjonsalder mellom de to gruppene.

Likhet gir trygghet

Berge tror at de trygge rammene innenfor det kjønnsspesifikke programmet, kan ha bidratt til at det var mer virkningsfullt enn standardforløpet:

– Hvis man i et slikt behandlingsforløp blir plassert sammen med mennesker man ikke identifiserer seg med, er det lett å tenke «denne behandlingen passer ikke for meg». Det er lettere å åpne seg for de man oppfatter som likesinnede, det oppleves tryggere og kan gjøre behandlingen mer effektiv, sier Berge.

Hun sier det handler om å skape trygghet i en liten gruppe for på denne måten å komme i posisjon for å kunne tilby god behandling.

Alkoholisme hos kvinner er mer tabubelagt

I tillegg ble det i den tilpassede kvinnebehandlingen lagt mer vekt på det relasjonelle rundt kvinnene enn i standardforløpet.

– Disse kvinnene var gjerne ressurssterke, og de hadde ofte omsorg for andre, forteller Berge.

Et mål med programmet var også å sette søkelys på at alkoholavhengighet kanskje ter seg på ulikt vis hos kvinner og hos menn.

Vi ser det overalt i samfunnet: fødeklinikker, kvinneklinikker, behandling av kroniske mer diffuse tilstander som kvinner ofte rammes av, prioriteres ikke.

Brit Haver

For det første er muligens avhengighet hos kvinner enda mer tabubelagt enn det er hos menn. Nettopp kanskje fordi kvinner på 1990-tallet, men også i dag, blir ansett for å være hovedomsorgsgiver for barna sine. Det setter dem i en sosial posisjon som kanskje gjør det ekstra vanskelig for dem å søke om hjelp.

– Samtidig er det påvist at alkohol rammer kvinners kropper hardere enn menns. Et mål med programmet var derfor å sette inn støtet mot kvinner som er i faresonen for å utvikle mer omfattende avhengighet, sier Berge.

Fortsatt kjønnsdelt behandling i Bergen

Berge sin studie inngår i en lang rekke av publikasjoner fra enheten som jobber med pilotprosjektet.

– Prosjektet har hatt en avgjørende innflytelse på behandlingsopplegget for kvinner med alkoholproblemer, antakelig verden over, særlig ved å påvise behovet for rene kvinneprogrammer, sier Berge.

Hun forteller at på 1990-tallet var dette pionerprogrammet det mest besøkte blant utenlandske klinikere og forskere sammenlignet med samtlige andre kliniske behandlingsprogram ved Karolinska sjukhuset.

Programmet ble avviklet mot slutten av 1990-tallet, men ved Avdeling for rusmedisin på Haukeland universitetssykehus finnes det fortsatt behandlingsprogram delt på kjønn.

Et eksempel er Kvinneposten, en sengepost med 15 senger og tilhørende poliklinikk. Der kan kvinner med bruk og misbruk av alle typer rusmidler få behandling i opptil tre måneder og hvor ekspertene jobber for best mulig behandlerstabilitet og langvarig oppfølging.

– Manglende prioritering av kvinnehelse

En av forfatterne av den vitenskapelige artikkelen fra prosjektet, professor emeritus Brit Haver ved UiB, videreutviklet programmet tidlig på 1990-tallet og har senere fulgt programmet tett i ulike forskningsprosjekter.

Hun argumenterer for at flere behandlingstilbud også utenfor rusmedisin burde vært kjønnsspesifikke og mener det er et eksempel på at en manglende prioritering av kvinnehelse:

– Vi ser det overalt i samfunnet: fødeklinikker, kvinneklinikker, behandling av kroniske mer diffuse tilstander som kvinner ofte rammes av, prioriteres ikke, sier hun.

Både Berge og Haver mener at det er mye å lære av programmer som det ved Karolinska, i behandlingen av både kvinner og menn med ulike psykologiske utfordringer:

– Når man planlegger ny behandling, så er det viktig å vite hva som fungerer. Bare på den måten kan vi lære og utvikle oss. I dette programmet var de tidlig ute med å tenke mer relasjonelt omkring behandlingen av alkoholisme – og ikke bare fokusere på det medikamentelle. Det er videreført i en del av den måten man behandler disse tilstandene i dag, tror Berge.

Referanser:

Line Iden Berge mfl.: Gender specific early treatment for women with alcohol addiction (EWA): Impact on work related outcomes. A 25-year registry follow-up of a randomized controlled trial (RCT). Drug and Alcohol Dependence, 2022. DOI: 10.1016/j.drugalcdep.2022.109600

Rolf Gjestad mfl.: Level and change in alcohol consumption, depression and dysfunctional attitudes among females treated for alcohol addiction. Alcohol Alcohol, 2011. Doi: 10.1093/alcalc/agr018

Rolf Gjestad mfl.: Early Treatment for Women with Alcohol Addiction (EWA) reduces mortality: a randomized controlled trial with long-term register follow-up. Alcohol Alcohol, 2011. Doi: 10.1093/alcalc/agq097

3. Haver B, Gjestad R, Lindberg S, et al. Mortality risk up to 25 years after initiation of treatment among 420 Swedish women with alcohol addiction. Addiction, 2009. (Sammendrag) Doi: 10.1111/j.1360-0443.2008.02479.x

Powered by Labrador CMS