Alkohol dreper og skader og gir oss skallebank. Hvorfor er menneskets historie likevel full av fyll?

«I de tre dagene bryllupet varte, drakk gjestene uten stans. Det er alltid en tyve-tredve stykker som holder det gående, mens de som er fulle, sover ut rusen et par timer, og så tar de til å drikke på ny med friskt mot.»

Hvis du trodde fylla var en moderne oppfinnelse, får du tro om igjen. Sitatet ovenfor er fra Danmark på 1500-tallet, ifølge Ragnar Hauge, tidligere forsker ved SIRUS og Universitetet i Oslo.

Og dette rølpebryllupet var neppe noe unntak.

• Les også: Dansker drakk vin for 3000 år siden

Her i Norge krevde kirka at brudepar måtte innfinne seg til vielsen innen klokka elleve. For dersom gudstjenesten be utsatt til tolv eller ett, ble menigheten bare drita i mellomtida. Ofte var det børst å få kjøpt utenfor prestegården.

Historiske kilder forteller om et svimlende alkoholforbruk i perioder både i middelalderen og århundrene etter.

7000 år gammelt øl

Drikking var så klart ikke noe nytt, selv den gangen.

Skriftlige kilder fra antikken beskriver hvor beruset du blir, alt etter hvor mange beger vin du drikker: Et par beger gjør deg edelt gladfyll. Etter ti er du i siste, pinlige stadium av kanakkas.

Fra tida før dette finnes det arkeologiske spor, som for eksempel viser at folk drev med ølbrygging for 7000 år siden.

Og det kan man kanskje forstå, ut ifra hvor moro det kan være å være brisen.

Men hvorfor opplever vi det egentlig sånn?

Vår åpenbare hang til fyll henger ikke på greip, sånn evolusjonsmessig.

For gøy eller ei, det er ikke til å komme fra at alkohol er farlig. Skal du springe fra en løve eller sloss mot en rival, lønner det seg ikke å være dritings. Eller fyllesjuk.

Godt illustrert av dette ekornet som har fått seg en gjæret frukt for mye.

Selv for mennesker i en moderne verden er suping skummelt.

Det viser for eksempel en stor undersøkelse fra Russland, hvor alkoholkonsumet er spesielt høyt. Resultatene pekte mot at over halvparten av dødsfallene blant 15-54-åringer skyltes drikking.

Ut ifra farene ved fylla burde vi ha utviklet en avsky for stoffet. Hvordan kan det ha seg at vi likevel elsker det?

Forskningen har noen tanker.

Forbuden frukt

For noen år siden kom Berkeley-professor Robert Dudley med den såkalte full ape-hypotesen – eller drunken monkey hypothesis på engelsk.

Professoren argumenterer for at dagens drikkfeldighet er en slags evolusjonær bakrus. Logikken går som følger:

Alkohol, nærmere bestemt etanol, finnes i naturen. Men stort sett bare der gjærsopp bryter ned sukker i overmoden frukt. Og søt, moden frukt er en svært verdifull kilde til kalorier.

Så søker du mot alkohol, er oddsen høy for at du får deg en energimettet premie. Bananfluer har skjønt det for lenge siden.

Og det hadde våre forfedre også, ifølge Dudley, som mener de utviklet en tiltrekning til lukta av alkohol.

Etanol er en svært flyktig forbindelse som lett sprer seg fra den gjærende frukten. Dette gjorde at våre alkoholelskende forfedrene lettere fant fram til den sukkertrukne maten.

Den milde rusen de må ha fått av den gjærede frukten kan til og med ha økt appetitten så de fikk i seg enda flere kalorier. Nok et smart trekk i kampen for tilværelsen!

Og i tillegg gir jo alkohol i seg selv mange kalorier.

Siden alkoholinnholdet i naturlig gjæret frukt er ganske lavt, var fordelene ved å like alkohol større enn ulempene, mener Dudley.

Fikk effektivt enzym for 10 millioner år siden

– Hypotesen har foreløpig ikke så mye empirisk støtte, sier Gine Roll Skjærvø, evolusjonsbiolog ved NTNU.

Men det finnes noen studier som taler for at Dudley kan være inne på noe.

I 2015 kom en amerikansk undersøkelse som viste at våre forfedre utviklet bedre evne til å fordøye alkohol for rundt 10 millioner år siden, i tida før mennesker, sjimpanser og gorillaer skilte lag.

Primatene hadde allerede utviklet enzymer til å bryte ned alkohol for 70 millioner år siden, noe som betyr at de må ha fått i seg alkohol fra tid til annen. Men for 10 millioner år siden kom en mutasjon som gjorde prosessen mye mer effektiv, forteller Skjærvø.

– Dette skjedde samtidig med at klimaet endret seg og våre forfedre begynte å leve mer på bakken. Der fant de trolig også mer gjæret frukt, slik at det ble en fordel for dem å kunne bryte ned alkohol mer effektivt.

– Dette støtter jo Dudleys hypotese. Det at vårt enzym er så effektivt, betyr antagelig at alkohol har vært en viktig ressurs.

Aper på fylla

I 2013 viste en annen studie at aper fikk større motstandskraft mot virus hvis de drakk litt alkohol.

Forskning på mennesker har også antydet at alkohol i begrensede mengder kan være gunstig for oss.

– Da er det typisk i lave konsentrasjoner, akkurat som man ville finne i gjæret frukt, sier Skjærvø.

I tillegg finnes det faktisk observasjoner av ville aper som viser at disse dyra drikker alkohol hvis de får tilgang på det.

I Vest-Afrika har forskerne for eksempel studert en gruppe ville sjimpanser over mange år. Disse apene rapper gjæret palmesaft fra oppsamlingsbeholdere som folk har montert i trærne.

Også vervetapene på den karibiske øya Saint Kitts drikker. De har spesialisert seg på å stjeler drinker – både med og uten alkohol – fra turistene.

Studier har vist at apenes drikkemønster er forbløffende likt vårt: Mens noen er avholds, liker de fleste å drikke litt på ettermiddagen i sosialt lag. Noen drikker mye, men klarer seg bra, mens enkelte blir alkoholikere. De bøtter innpå til de går ned for telling, og drikker seg ofte i hjel, ifølge The Guardian.

Ikke utviklet for å takle store mengder

Ifølge Dudley er vi altså tilpasset et liv med alkohol. Men i små mengder.

Da menneskene oppdaget at de kunne lage litervis av alkohol selv, begynte trøbbelet. Ikke minst da noen fant ut hvordan de kunne skaffe konsentrert alkohol. Bedre kjent som sprit.

Dagens farlige flatfyll og hjerteskjærende tilfeller av alkoholisme skyldes en slags evolusjonær fyllesyke, mener Dudley:

Vi utviklet oss i til å passe inn i en annen hverdag enn den vi faktisk befinner oss i. Dermed har vi heller ikke kunnet utvikle beredskap mot farene ved tilgang på mye og sterk alkohol.

Så det som fungerte så fint da vi begynte, gir oss i dag hodepine. Bokstavelig talt.

Hypotesen er imidlertid ikke helt uten huller.

Hvis vi er så tiltrukket av alkohol, hvorfor drikker vi ikke hele tida, nå når vi faktisk har muligheten? Hvorfor er ikke alle mennesker alkoholikere?

Zoolog Petter Bøckman ved Naturhistorisk Museum i Oslo mener deler av menneskeheten har gått igjennom enda en periode med evolusjon, som har gjort oss bedre i stand til å takle vår nye spritdunstende hverdag.

Ellevill fyll i Europa

Europas historie er som nevnt gjennomtrukket av alkohol.

Da menneskene her ble bønder, for nesten 10 000 år siden, fikk de også bedre mulighet til å dyrke korn og andre planter de kunne brygge øl og vin på. Vi vet ikke hvor mye forfedrene våre brygget og drakk i de første tusenårene.

Men når vi begynner å nærme oss vår egen tid, dukker det opp historiske kilder som forteller om et voldsomt forbruk i perioder, for eksempel i middelalderen og århundrene etter.

Folk har brukt øl eller vin både som tørstedrikk og rusmiddel. Noen ganger har det tatt helt av. Som i den beryktede Gin Craze-perioden i London på begynnelsen av 1700-tallet. Ny politikk som oppfordret til produksjon av gin førte til et ustoppelig fyllekalas i byens gater.

Noe av det samme skjedde i Norge på begynnelsen av 1800-tallet, da myndighetene opphevet et forbud mot brennevinsproduksjon.

Konsumet av brennevin ble trolig femdoblet, til rundt sju liter per hode i året, skrev Hauge i en artikkel i 1996. Han siterer en gammel nedtegnelse:

«Der var «morgendram» til frokost, «appetittsup» til middag, «knorrel» til eftasverd og «sovedram» til kvelds. Dessuten stilte mange en flaske ved sengekanten, for å kunne ta seg en nattdram eller to.»

Barn av de edruelige

– Europa har hatt noen fyllekuler uten sidestykke i løpet av de siste århundrene, sier Bøckman.

– På 1600-tallet var folk fulle fra de fylte 16 til de døde. Resultatet var at mange døde tidlig eller drakk seg fra gård og grunn. De fikk ikke barn.

Dagens europeere er derimot etterkommerne etter de som klarte å kontrollere drikkinga, sier Bøckman.

Skjærvø ved NTNU mener det ikke er umulig at det kan ha skjedd en slik utvikling.

Professor Leif Edward Ottesen Kennair, evolusjonspsykolog ved NTNU, synes imidlertid vi skal være forsiktig med å trekke noen konklusjoner.

– Rus hos mennesker er kompliserte greier, som involverer både biologien og kulturen vår. Og noen hundre år er veldig kort tid for at evolusjon skal skje. Da skal presset for å utvikle seg være svært sterkt.

– Hvis dette var tilfelle burde vi sett genetiske forskjeller mellom menneskegrupper som har vært mye eksponert for alkohol og de som ikke har vært det.

Asiatisk beskyttelse

Flere undersøkelser peker mot at det finnes slike forskjeller.

Befolkningen i Øst-Asia – som har en minst like lang historie med landbruk og alkohol som europeerne – har for eksempel et helt spesielt gen for fordøyelse av etanol.

Dette genet gjør at alkoholen brytes ned på en annen måte i kroppen. Det er dette som er årsaken til såkalt asian flush – et ubehagelig fenomen som rammer mange asiater: Bare et glass eller to framkaller symptomer som rødming, hjertebank, kvalme og skallebank.

En slik genvariant vil naturlig nok forebygge et overdrevent alkoholkonsum. En studie fra 2010 antyder at genet nettopp dukket opp i tida da asiatene begynte å dyrke ris, og altså trolig fikk bedre tilgang på alkohol.

Vi har imidlertid ikke noen tilsvarende dokumentasjon for spesielle beskyttende gener hos europeere.

Men kanskje vi kan finne spesielt uheldige gener hos grupper som ikke har så lang fartstid med promille?

Usikkert om urfolk

Det er for eksempel kjent at indianerne i USA, som ikke hadde tilgang til sprit før europeerne kom, har hatt store problemer med alkohol.

Forskerne har lett etter genetiske forklaringer på fenomenet.

Noen studier har pekt mot at indianere og hvite amerikanere fordøyer alkohol ulikt. Men andre studier konkluderer at det ikke er noen forskjell.

I 2013 kom en oppsummering av forskningen på feltet. Den konkluderte med at det ser ut til å finnes en mengde gener for egenskaper som har innflytelse på risikoen for alkoholisme – alt fra kroppsmasseindeks til alkoholtoleranse og personlighetstrekk.

Ingen av dem var imidlertid spesielle for USAs urbefolkning.

Det er foreløpig heller ikke noe som tyder på at indianerne har noen unormal nedbrytning av alkohol i kroppen, sammenlignet med andre folkegrupper, ifølge studien.

Det er derimot godt kjent at mange sosiale og kulturelle faktorer spiller inn på risikoen for alkoholproblemer generelt.

Det bekrefter også historiske forsøk på å takle problemene som duppet i kjølvannet av for mange drinker.

Begrenset tilgang

Det ser ut til at visse begrensninger i alkoholtilgangen faktisk hjelper.

I Norge avtok flatfylla fra begynnelsen av 1800-tallet, i takt med framveksten av måteholds- og avholdsforeningene og innføringen av avgifter og restriksjoner på salget av brennevin, skriver Hauge.

Nyere undersøkelser fra Russland peker også mot at tilgangen har mye å si.

Antallet alkoholrelaterte dødsfall i landet har variert vilt i de siste tiåra. Skyhøye tall sank med 25 prosent etter 1985, da Mikhail Gorbatsjov innførte restriksjoner på salg, og strenge straffer for offentlig fyll.

Men da kommunismen falt, økte både alkoholkonsumet og dødstallene på nytt. I 2014 viste forskning imidlertid at vodkaforbruket og dødsrisikoen igjen var på vei ned etter nye alkoholreformer i 2006.

Dermed skulle man kanskje tro at løsningen på hele greia var totalforbud. Det prøvde USA og flere europeiske land på begynnelsen av 1900-tallet.

Men den gang ei. Felles for alle forbudsprosjektene var at de mislyktes.

Den fulle apen lar seg altså ikke stoppe så lett.