Gamle i to nordnorske kommuner har sterke minner knyttet til jordbruk, fiske, matauk, bærsanking og dyrehold i fjellet, finner forskerne. De vil gjerne ut i naturen igjen, men trenger hjelp fra andre.(Foto: Thor-Rune Hansen)
Forskere lager en løsning for sosial eldreomsorg i kommunene
«Jeg kan ikke klage» sa folk til forskere når de ble spurte om hjelpen de får fra den kommunale eldreomsorgen. De får jo hjelp til det medisinske og det praktiske. Men det er likevel noe viktig som mangler.
Gamle som bor hjemme sier at det de savner mest i eldreomsorgen er å komme seg ut, møte andre og gjøre ting som har vært viktig i livene deres.
Nå har Steigen og Tana kommune satt i gang hvert sitt prosjekt for å styrke det den sosiale eldreomsorgen.
Forsker Helga Eggebø og kolleger ved Nordlandsforskning og Høgskolen på Vestlandet skal følge disse prosjektene tett i et forskningsprosjekt som starter nå. Forskerne ønsker å lage en modell og en håndbok som kan være nyttig også for andre kommuner.
Helga Eggebø skal lage en håndbok i sosial eldreomsorg som kan være nyttig for kommuner.(Foto: Nordlandsforskning)
Forskningen er tett knyttet opp mot regjeringens nye eldrereform «Leve hele livet». Der løftes det fram 25 løsninger og flere hundre eksempler fra kommuner i Norge. De handler om det som oftest svikter i tilbudet til eldre: mat og måltider, aktivitet og fellesskap, helsehjelp og sammenheng i tjenestene.
Intervjuet eldre hjemme
Eggebø og hennes kolleger har vært i Steigen og i Tana før.
I et forskningsprosjekt som nylig er avsluttet, intervjuet forskerne 28 eldre mellom 80 og 96 år. De bodde alle hjemme og mottok hjemmetjenester. I tillegg intervjuet de pårørende, ansatte, ledere og representanter fra frivilligheten.
I begge kommunene fikk forskerne komme hjem til folk og intervjue dem der. De startet med å spørre dem om hvordan det var å bli gammel i Steigen og i Tana. Da startet deltakerne raskt med å fortelle livshistorien sin.
Da forskerne spurte om hjelpen de fikk fra omsorgstjenestene, ga de uttrykk for at de fikk det de trengte av helsetjenester, tilrettelegging i huset og praktisk hjelp til matlaging, dusjing og påkledning.
De savnet imidlertid å ha noen å snakke med og noe meningsfylt å gjøre i løpet av dagen. Mange ga uttrykk for at de ønsket hjelp for å komme ut av huset for å se andre mennesker.
Men de følte ikke at de ble lyttet til.
«Det er bare å holde seg hjemme»
«Jeg kan ikke klage» var en formulering som gikk igjen. De gamle forventet ikke at hjemmesykepleierne skulle hjelpe dem med å komme ut.
– Hovedfunnet vårt fra denne studien var at sosial omsorg ser ut til å være en blind flekk i norsk eldreomsorg, sier Eggebø.
– Eldreomsorgen er først og fremst rettet inn mot å gi nødvendig helsehjelp og praktisk bistand i hjemme, som hygiene og husstell. Det medisinske er prioritert og det sosiale er nedprioritert.
En kvinne i 80-årene fortalte:
«Når de er her for å vaske meg og kle på meg strømpene, så sier jeg at jeg skulle vært på kafeen. Men de svarer meg ikke på sånt. Nei, de skal bare vaske meg, så det er bare å holde seg hjemme».
Dans i Nederland, multeplukking i Finnmark
Annonse
Mange internasjonale studier viser det samme, nemlig at det å ha gode sosiale relasjoner og meningsfulle aktiviteter er viktig for folk.
– Dette er ikke noe nytt. Men det er likevel noe det er verdt å løfte fram i tjenestene, mener Eggebø.
Sosial omsorg ser ut til å være en blind flekk i norsk eldreomsorg, sier forsker Helga Eggebø.(Foto: Thor-Rune Hansen)
Hvilke aktiviteter folk opplever som meningsfylt er tett knyttet til det livet de har levd, hva de kan, hvor de har bodd og den tiden de har levd i.
En studie av demente på sykehjem i Nederland viser for eksempel betydningen av å legge til rette for dans, forteller Eggebø.
– De vi har studert i Steigen og Tana som er født på 1920- og 1930-tallet har levd helt andre liv. Derfor er det andre aktiviteter som er viktige for dem. Disse er i stor grad knyttet til jordbruk, fiske, matauk, bærsanking, dyrehold i fjellet.
Knyttet seg til eldrereform
Forskernes funn viser at det er behov for sosiale, strukturelle og organisatoriske endringer i tilnærmingen til omsorg.
I Stortingets eldrereform «Leve hele livet» blinkes aktivitet og fellesskap ut som ett av fem sentrale områder der dagens tilbud for eldre svikter og der det skal gjøres en koordinert innsats.
– Vi har linket oss opp til reformen og er litt ambisiøse. Vi vil gjerne bidra ved å forske på to kommuner som skal gjennomføre hver sine tiltak for sosial omsorg, sier Eggebø.
To forskjellige prosjekter
Prosjektene i de to kommunene Tana og Steigen er veldig forskjellige, forteller Eggebø.
I Steigen fins det mange bra aktiviteter som folk kunne ha deltatt på, men det er to viktige barrierer. Den ene er mangel på informasjon, og den andre er mangel på transport, forteller Eggebø.
Annonse
For at folk skal kunne benytte seg av de tilbudene som fins, så er det behov for et ledd som samordner. Det krever ressurser og organisering.
Steigen etablerer nå team for sosial omsorg der frivillige organisasjoner, hjemmehjelpere og hjemmetjenesten deltar. De skal samles for å ha diskusjoner om hvordan de kan styrke den sosiale omsorgen.
– De ser at hjemmehjelpen er en viktig person for å nå ut til folk. Dette er en fast person som kommer hver uke og som eldre utvikler en relasjon til over tid. En del av prosjektet er å trekke hjemmehjelpene mer inn i det faglige arbeidet i hjemmetjenesten. Det vil kunne bidra til en bedre omsorgssituasjon der folk blir sett og ivaretatt, tror Eggebø.
Mariann Johansen Lindi leder prosjektet om sosial eldreomsorg i Tana kommune.(Foto: Privat)
– Vi må bli flinkere
Mariann Johansen Lindi leder prosjektet i Tana. Hun mener at det første forskningsprosjektet var en skikkelig tankevekker for de som jobber med eldreomsorg i Tana.
– Vi innså at vi må bli flinkere på den sosiale omsorgen som en del av tjenestetilbudet. Vi henger nok fortsatt igjen den gamle institusjonstenkningen. Vi må få en åpnere eldreomsorg som ikke bare består av sykepleiere og hjelpepleiere men også andre faggrupper, som for eksempel miljøterapeuter, sier hun.
Satset på bygdekaféer
Tana er en langstrakt kommune i Finnmark. Det er langt mellom bygdene, og i noen bygder bor det få mennesker. I en bygd helt i ytterkanten bor det bare elleve mennesker.
De som bor i Tana kommer fra ulike kulturer. Befolkningen snakker både norsk, samisk og finsk.
Tana har satset på bygdekaféer i samarbeid med bygdelagene. Selv om fokuset er på gamle som bor hjemme, er de ikke forbeholdt dem. Kafeene skal være treffpunkter mellom generasjoner.
Har blitt kjempepopulært
Mariann Johansen Lindi er også daglig leder i Frivillighetssentralen i kommunen. De har en bil med ni seter som de plukker opp folk med som vil være med på bygdekaféen.
Annonse
– Det har blitt kjempepopulært. Mange tror at andre er travle med familier og annet, men når de møtes skjønner de at det er mange andre som også sitter mye alene. På et treff var det to naboer som ikke hadde sett hverandre på sju år. På kafeen gjenopptok de kontakten med hverandre og begynte å avtale at de kunne hjelpe hverandre med å handle, for eksempel.
På kafeen finnes det blant annet en person fra Frisklivssentralen som informerer om kosthold, livsstilssykdommer og gir råd om mange ting folk lurer på, for eksempel bruk av høreapparat. Det er også en fysioterapeut som gjør øvelser og balansetrening med deltakerne.
Fiske på Tanaelva
Gjennom Tana kommune renner Tanaelva, som kommunens innbyggere har et nært forhold til.
Fordi Tana kommune har en stor samisk befolkning med røtter både i reindrift, sjøsamisk- og elvesamisk kultur har kommunene ansatt to samiske aktivitører. En av dem reiser rundt til folk i hele kommunen og tilrettelegger for at folk skal komme seg ut for å tenne kaffebål og fiske i elva, for eksempel.
Tana kommune har ansatt en aktivitør som tar med seg gamle ut og tilbyr dem aktiviteter som har vært viktig i livet deres, for eksempel å fiske.(Foto: Mariann Johansen Lindi)
– Poenget er at folk skal få delta i aktiviteter som har vært en viktig del av livet deres. De skal kunne kjenne på jorda, se på landskapet, holde i redskaper og lage mat. Det gir tilgang til minner og en følelse av tilknytning til livet, stedet eller til andre mennesker, mener Helga Eggebø.
