Det er en vei å gå før vi er der, skal vi tro den svenske kjønnsforskeren Sofia Björk. Hun har nylig levert en doktorgrad ved Gøteborgs universitet der hun har intervjuet 21 middelaldrende menn og kvinner som har foreldre som trenger omsorg.

Hun oppfattet i intervjuene at både mennene og kvinnene var overrasket over at deres gamle foreldre plutselig trengte dem.

– Det ble rett og slett litt av et sjokk for mange da de innså at de faktisk måtte stille opp for sine foreldre. De følte det som urettferdig, på et vis, sier hun til forskning.no.

Björk mener at det handler om flere ting.

– Det kan være fordi de har vært vant med friske og er selvstendige foreldre og har trodd at de alltid være sånn. Men det kan også være at de har hatt tillit til at dette er noe velferdsstaten vil fikse for dem.

Stolte pappaer

Forskeren har også intervjuet 31 foreldre som har barn under 12 år i denne avhandlingen. Intervjuene viser at mennene er stolte av å være en likestilt pappa som involverer seg i sine barns liv.

Dagens fedre ses på byen med en barnevogn i den ene hånda og en kaffe latte i den andre, de blogger om pappalivet, og møtes i barselgrupper. Å ta pappapermisjon blir sett på som naturlig og trendy blant mange av dagens fedre, særlig i middelklassen.

Björk mener at idealet om likestilling har skapt en ny maskulinitet, hvor omsorg for barn er en del av det å være mann.

Men når det gjelder omsorgen for sine foreldre er det annerledes, selv om likestilling er det ideal for de fleste.

Døtrenes ansvar

– I alle familiene var det én person som var hovedansvarlig for omsorgen av sine gamle foreldre. Der det fantes døtre, falt ansvaret på dem, forteller hun.

Hun har bare intervjuet personer som stiller opp for sine foreldre. Men i større kvantitative studier ser vi at det først og fremst er kvinner som tar hovedansvaret for gamle foreldre, forteller hun.

– I min studie ser jeg at kjønn blir brukt som et argument for om man tar ansvar eller ikke. «Ettersom jeg er en datter blir det mitt ansvar», kunne en kvinne si.

Sofia Björk mener at kvinnene hadde en større arbeidsbyrde enn menn i omsorgen for eldre og de opplevde mer ensomhet i dette ansvaret. Flere opplevde at det kunne gå ut over egen helse og arbeidsliv.

En kvinne med datter får mindre hjelp

En studie fra Norge viser at barnas kjønn spiller en sentral rolle i hvor mye hjelp eldre får fra det offentlige. Denne skrev forskning.no om i 2014.

Når forskerne sammenliknet en eldre hjelpetrengende kvinne med datter og en eldre hjelpetrengende kvinne med sønn, fant de at kvinnen med en sønn ville mottatt 25 prosent mer hjemmetjenester enn om hun hadde hatt en datter. Dette tilsvarer en økning på 120 minutter med tjenester per uke.

Ifølge forskerne viser dette at eldre hjelpetrengende sin familiesituasjon blir tatt med i vurdering av behov og tildeling av hjemmetjenester. Dette er en praksis som står i sterk kontrast til målet om universelle velferdsordninger som skal fordeles etter brukerens behov, og ikke på bakgrunn av kjønn.

Pårørende har fått større ansvar

Både Norge og Sverige har gode velferdsordninger for eldre sammenliknet med mange andre land. Dette skrev forskning.no om i 2017.

Men det har skjedd endringer i eldreomsorgen. Det er politisk bestemt både i Norge og Sverige at omsorgen i institusjoner skal bygges ned og at eldre skal bo lenger hjemme. Selv om de gamle får hjemmetjenester blir pårørendes ansvar større. Blant annet for at de må hjelpe til med å samordne tjenestene, mener Björk.

– Det var en stort likestillingsprosjekt å bygge ut den offentlige eldreomsorgen fordi det frigjorde kvinnene fra ansvaret. Når man nå drar dette tilbake, kan det bli et tilbakeslag for likestillingen.

Ikke lett å være den omsorgsfulle sønnen

Men samtidig mener forskeren at det ikke bør være så enkelt som å si at det offentlige bør ta alt ansvaret for de gamle. Hun skulle ønske at familieomsorg kunne blitt et større politisk sak, ikke bare barneomsorg.

– Jeg mener at vi burde ha mulighet til å ta oss fri fra jobben for å ta oss av våre gamle foreldre på samme måte som vi har muligheten for å ta oss av våre barn. Da må vi også få sønnene med på dette, mener hun.

– Når den foreldreledige pappen er så idyllisert i dag, må vi huske at det ikke alltid har vært slik. Omsorg for barn hadde ikke hatt så høy status tidligere. Det hadde vært positivt om det å ta vare på våre eldre hadde fått like mye status.

Men det blir ikke like attraktivt å være den omsorgsfulle sønnen som å være superpappa så lenge eldre mennesker ikke er mer verdt i samfunnet, mener hun.

– Det å ta seg fri fra jobben for å ta seg av barn har blitt så legitimt. Vi sier at vi må nyte den korte tiden vi har med dem. Når det gjelder våre gamle foreldre vet vi jo ikke hvor lang den tiden blir. Men vi vet at den tiden er mer definitiv fordi den tar slutt.

Ingen positive fortellinger

De sterkeste stemmene i samfunnsdebatten hevder at vi må jobbe lenger for å finansieres fremtidens eldreomsorg. Det er ingen som hever stemmen og sier at vi må få velge å gi omsorg for våre eldre i stedet for å gå på jobb, mener Björk.

– Det finnes heller ingen positive fortellinger om dem som gjør det, på samme måte som det gjør om pappaen som er i foreldrepermisjon.

– Omsorg er en viktig del av livet. Det gjør noe med oss som mennesker å få og gi omsorg. Derfor er det rimelig å gi omsorgen mer plass, mener Björk.

Referanse:

Sofia Björk: «Gender and Emotions in Family Care, Understanding masculinity and gender equality in Sweden», doktorgradsavhandling ved Gøteborgs universitet, juni 2019.