Den 26. juni publiserte Statistisk sentralbyrå (SSB) en ny befolkningsprognose. SSB forventer at mennenes levealder kommer til å øke til 87 år i 2050 - seks år høyere enn dagens 81 år. I en prognose som ble publisert i 1993 var anslaget for levealder i 2050 hele åtte år lavere enn i dagens prognose.

For kvinner økte levealderprognosen for 2050 med “kun” fire og et halvt år – fra 84,5 år i prognosen fra 1993, til 89 år nå.

SSB har bestandig undervurdert hvor fort levealderen kan øke i framtiden. Finansministeren bør være bekymret for pensjonsutbetalingene.

Figuren viser hvor mye SSB justerte mennenes levealderprognoser for 2030 og 2050 hver gang de oppdaterte sine beregninger.

Nesten uten unntak ble prognosene høyere. Også for andre år enn 2030 og 2050 måtte SSB skru opp sine forventninger. For kvinner er bildet det samme, men justeringene var litt mindre.

Spedbarnsdødeligheten går ned og vi lever lengre

Hvorfor ble SSB stadig mer og mer optimistisk når det gjelder hvor lenge folk kan forvente å leve? Svaret ligger i tolkningen av begrepet «forventet levealder». Når SSB publiserer at forventet levealder for 2017 er lik 80,9 år for menn og 84,3 år for kvinner, avspeiler disse tallene hvor lenge en nyfødt gutt eller jente kan forvente å være i live gitt dødelighetsforholdene i 2017, og under forutsetning av at dødeligheten ikke endrer seg de neste 100 år.

Dette vet vi er en urealistisk forutsetning: spedbarnsdødelighet faller hele tiden og er nå på et historisk lavt nivå, mens også våre eldre lever lenger og lenger. Hvor lenge folk i virkelighet lever vet vi først rundt 100 år etter at de ble født. Det betyr at vi kjenner den virkelige levealderen av de som ble født i 1915 – den var 62,4 år for menn og 70,0 år for kvinner.

Av senere fødselskull vet vi hvor mange som fortsatt var i live etter 50, 60, 70, 80, eller 90 år, men vi vet ikke hvor lenge de lever i snitt.

Dødelighetstabellene gir feil bilde av virkeligheten

Når vi nå ser på forventet levealder fra en dødelighetstabell for et bestemt år, er dette en fiktiv størrelse. Den gir et øyeblikksbilde av et samfunn som stadig er i endring. Dødeligheten går ned på grunn av medisinske fremskritt, sunnere kosthold, endrede levevaner og så videre.

Demografer baserer sine anslag på framtidig levealder på en analyse av forventet levealder beregnet ved hjelp av dødelighetstabeller for en rekke kalenderår. Økningen i denne fiktive størrelsen er på rundt 1-2 aldersår for hver ti-årsperiode.

Nyere forskning viser derimot at denne økningen er bare omtrent halvparten av økningen i den virkelige levealderen i fødselskullene fram til 1915-kullet. Derfor er det ikke til å undres at anslag på framtidig levealder basert på dødelighetstabeller for ulike kalenderår undervurderer den virkelige utviklingen.

Vi har grunn til å være mye mer optimistiske enn slike tabeller tilsier. Jeg utelukker ikke at tabellen for 2050, om 32 år altså, resulterer i en betraktelig høyere verdi enn de 87 år som figuren viser – 95 år er ikke umulig. Min optimisme gjelder ikke bare forventet levealder for nyfødte, men også gjenstående levetid for folk som allerede har kommet et godt stykke opp i årene, for eksempel 70-åringer eller 80-åringer.

Vil få konsekvenser for folketrygden

Med noen få unntak øker levealderen i alle land i verden. Ifølge FN lå den for verden under ett på 71 år, basert på tall for perioden 2010-2015. Estimatet for perioden 1950-1955 var ikke mer enn 47 år.

En viktig faktor bak denne økningen er at smittsomme sykdommer forekommer mye sjeldnere nå enn før. Hjerte- og karsykdommer har fått mindre betydning i den vestlige verden. Vi har vært vitne til en enorm utvikling i menneskenes levealder – en utvikling som regnes som en av de største bragdene noensinne.

Norge ligger i verdenstoppen i så måte. Men det skaper også forpliktelser. For Norges del medfører denne utviklingen utfordringer blant annet for folketrygden og helse- og omsorg.

I en beregning fra 2016 viser forskerne Dennis Fredriksen og Nils Martin Stølen at utgifter til alderspensjon forventes til å øke fra ca. 200 milliarder kroner i 2018 (målt i 2015-beløp) til ca. 250 milliarder kroner i 2030, og rundt 290 milliarder kroner i 2050.

Regjeringens Perspektivmelding fra 2017 viser et økende inndekningsbehov etter 2030 for statsfinansene.

Fallende oljeinntekter er en viktig faktor, men en annen er den økende levealderen. Begge sett med beregninger er basert på SSBs befolkningsframskriving. Etter all sannsynlighet blir utfordringene for framtidige pensjonsutbetalinger mye større enn de som Regjeringen regnet med. Finansministeren bør være bekymret.