Dessverre ser det ikke ut at vi løser demensgåten i nærmeste fremtid. Så hva kan vi gjøre mens vi venter?

Menneskeverd og kostnader

Utfordringene vi står overfor er mange.

Hvordan kan vi forbedre livssituasjonen for personen som har demens og deres pårørende?

Hvordan kan vi organisere hjelpetiltak som ivaretar menneskeverdet?

Hvordan skal vi takle kostnadene knyttet til den enorme fremtidige økningen av mennesker med demens som vil trenge omsorg?

Hvordan kan vi utvikle presise undersøkelsesmetoder for å oppdage demens tidlig nok?

Hvordan kunne tilby aktiviteter som muligens kan forsinke progresjon av demens?

Les også denne notisen fra Nasjonalforeningen for folkehelsen:

Professor Knut Engedal får demensforskningsprisen

Og hvordan skal vi få nok midler til støtte den biologiske forskningen, slik at vi kan kurere demenssykdommer?

Enorme utgifter

I Norge finnes det i dag minst 80 000 personer med demens, og innen 2050 vil antallet mest sannsynlig være fordoblet. Økningen skyldes i hovedsak at flere blir gamle.

De offentlige utgiftene til demensomsorgen ble beregnet til 28 milliarder norske kroner i 2013, og denne kostnaden vil også øke til det dobbelte i årene fram mot 2050, dersom vi ikke finner effektiv behandling. Hvordan håndterer stat og kommunene utfordringene?

Den siste fasen av et demensforløp tilbringer de fleste på sykehjem. En dag på norske sykehjem koster om lag 3000 kroner.

Hvis vi kan begrense sykehjemstiden kan det spares store pengesummer. Det kan vi gjøre både ved å forebygge bedre, slik at flere holder seg friske lenger, og ved å gjøre det lettere for demenssyke og deres pårørende å bo hjemme.

En plan – og hva så?

Norge fikk som nummer to i verden en nasjonal demensplan, og deretter nasjonale faglige retningslinjer for demens.

Begge beskriver følgende tiltak: utredning av alle med mistanke om demens, aktiv oppfølging med tiltak og aktiviteter tilpasset personens behov og interesser, samt en individuell plan og restriktiv behandling med legemidler.

I tillegg anbefales det at pårørende får oppfølging. Dette er et veldig godt utgangspunkt, men det er ikke gitt at alle kommuner kan iverksette alle tiltak som er foreslått. Til det trengs det mer ressurser.

Foreløpig ser det ut til at hverken stat eller kommune vil ta dette ansvaret helt inn over seg.

Kan stimuli og aktivitet bremse sykdommen?

God norsk omsorgsforskning finnes, og et prioritert område er tiltak for at de som har demens kan leve så normal som mulig, lengst mulig.

Det forskes for eksempel på hvordan man kan stimulere mennesker med demens, mentalt og fysisk, for å kunne bremse sykdomsutviklingen.

Vi kjenner til at aldring, livsstil og noen genetiske egenskaper kan øke risikoen for demens. Det gjenstår å finne ut hvilke livsstilsendringer som er effektive for å forebygge demens hos den enkelte og hvor tidlig i livet slike endringer må foretas.

Vi trenger også mer kunnskap om hvordan aldring, livsstil og genetikk interagerer. Her finnes et stort potensiale til å kunne redusere forekomsten av demens.

Les om fjorårets pris i denne artikkelen fra Nasjonalforeningen for folkehelsen:

– Mennesker med demens er verdt å lytte til

Forskning, forskning og forskning

Demens er en av fremtidens store folkehelseutfordringer, noe Verdens helseorganisasjon (WHO) har forstått. I mai 2017 publiserte WHO en global demensstrategi med mål om økt forskning for å løse demensgåten, og om at alle medlemsland må tilby bedre helse- og omsorgstilbud til de som har demens.

Det fremste målet er å finne behandlinger som kan stoppe eller forsinke sykdomsprosessene i hjernen. For å komme dit trengs det utvilsomt mer biologisk grunnforskning for å forstå hvordan og hvorfor demens oppstår.

Politikerne burde bevilge penger til et nasjonalt omfattende demensforskningsprogram.