Forskning er dyrt. Og noe forskning er kjempedyrt, uten at man umiddelbart skjønner hva man skal bruke det til her og nå. Dette kan være vrient å forholde seg til, både for forskere og politikere. Det kan også være vanskelig for alle oss andre som betaler vår skatt og forventer å få noe igjen.

Men så er forskningen så viktig, for vi kommer jo ingen vei uten ny kunnskap. Så hvordan skal vi vite hva som er forskning verdt å betale for?

Spørsmålet er også et stridsspørsmål der politikere og forskere møtes. Det ble synlig under Kavliprisene, som ble delt ut i Oslo i starten av september.

Kavliprisene er store, internasjonale priser som går til de fremste forskerne innen nevrovitenskap, nanovitenskap og astrofysikk. Prisene kjemper om en plass på oppmerksomhetspallen med Nobelprisene. Kampen utkjempes med millionpremier til vinnerne, Kongen til stede og en storslagen bankettmiddag med internasjonale gjester i Oslo Rådhus.

Fiks planeten!

Ola Borten Moe, statsråden for forskning og høyere utdanning, holdt en interessant tale for å hylle prisvinnerne under banketten. Han tegnet et dramatisk bakteppe: «Igjen herjer krig i Europa, som skaper menneskelige lidelser, ødeleggelser, en stor flyktningbølge, og økning i levekostnader på tvers av våre samfunn vi aldri har opplevd tidligere.»

Mot dette bakteppet henvendte han seg til forskerne i salen med en kraftfull anmodning om å gi samfunnet håp:

«Tidligere har menneskeheten satt vår lit til gudene eller naturen selv, og til en viss grad gjør vi det fortsatt. Men i vår tid stoler vi på at vitenskapen skal løse våre eksistensielle utfordringer, og vi er i økende grad avhengig av vitenskap», sa statsråden. Han la til:

«Dere må gi oss løsningene og verktøyene for å fikse planeten og menneskeheten, intet mindre.»

Det som gjenstår å løse på jorden

Det er en stor bestilling, og perspektivet er interessant og forståelig. Det er vanskelig å skulle styre et land gjennom kriser uten å be om løsninger. Det er naturlig for en politiker å vektlegge den nyttige forskningen. Den målrettede, problemløsende forskningen.

Det var særlig påfallende å høre statsrådens tale fordi prismottakerne har ikke nødvendigvis løst veldig umiddelbare samfunnsproblemer. Ta astrofysikkprisen for eksempel: I år gikk den til tre stjerneforskere, i overført og faktisk betydning: Conny Aerts, Jørgen Christensen-Dalsgaard og Roger Ulrich. De har klart å finne ut mer om hvordan stjernene er oppbygd og fungerer.

Det er fascinerende og banebrytende forskning, men hvordan skal det forsvares på et lands statsbudsjett, når så mye gjenstår å løse her på jorden?

Utviklet koronatest på rekordtid

Forskerne som talte under bankettmiddagen, hadde et annet fokus: De vektla det å søke kunnskap, ikke problemløsning.

Hva er forskjellen, kan man spørre. Et godt eksempel kom noen dager senere på Forskningsrådets, Kreftforeningens og Trond Mohn stiftelsens covid-19-konferanse. Mange av landets forskere og forskningstopper var samlet for å oppsummere forskning og erfaringer fra de siste pandemiårene.

Det har vært en tid med uendelige behov for problemløsning. Og blant dem som har løst et stort problem er forskere ved NTNU. Professor Magnar Bjørås fortalte om da de på rekordtid utviklet en ny måte å teste pasienter for covid-19. Teknikken var effektiv, utviklingsprosessen gikk lynraskt og gjorde Norge i stand til å oppskalere testingen.

Nå hadde Bjørås satt seg ned og gjort et regnestykke. Hva har det kostet Norge å utvikle testen og hva er gevinsten?

Opp igjennom karrieren sin har Bjørås fått 40 millioner kroner i Fripro-tildelinger til sin forskningsgruppe. Det er eksterne grunnforskningsmidler fra Forskningsrådet som ikke har gått til å løse et problem definert av samfunnet eller politikere, men av forskerne selv. Det er 40 millioner kroner Norge ikke vet hva vi får igjen for. Pengene har sikkert bidratt til mye kunnskap, men det kan være vanskelig å se den umiddelbare gevinsten. I hvert fall kunne det vært vanskelig å se før koronapandemien slo ut for fullt.

Sparte 193 millioner kroner

Som Bjørås fortalte, hadde det ikke vært for alt det de visste, på grunn av all den grunnforskningen de hadde fått gjort for de 40 millionene, ville de ikke hatt kunnskapen til å lage en helt ny koronatest på en uke.

Neste ledd i utregningen er hva samfunnet har spart. Bjørås viste til tall fra Oslo universitetssykehus. Sykehuset hadde spart så mye som 193 millioner kroner på å bruke testen fra NTNU heller enn på å kjøpe inn tester fra andre firmaer. Hvis vi tar med hva andre sykehus kan ha spart rundt om landet – hva kan det være snakk om? Vi bikker nok fort 300 millioner tror Bjørås.

Det skulle vært interessant å se et regnestykke på hva det ville kostet samfunnet om vi måtte holde enda mer stengt hvis vi hadde manglet tester.

Forskning kan være litt som å ta vare på tenna sine. Når det verker i tanna, er gode råd dyre – behandlingen kan bli både smertefull og kostbar. Men den må gjøres. Et godt alternativ ville vært å passe godt på tannpussen og forsøke så godt det går å slippe å havne under boret. Men et tredje alternativ, å velge mellom enten tannpuss eller rotfyllinger til alle, er ikke aktuelt. Det ville gitt et langt dårligere resultat for langt flere.

Mangler penger til fri forskning

Grunnen til at jeg nevner det, er at bekymringen for finansiering av grunnforskning i Norge er utbredt. Både på Kavliprisen og covid-19-konferansen gikk praten høyt om budsjettsituasjonen. Forskningsrådets budsjetter til grunnforskning gjennom Fripro-programmet, som forskningen til Bjørås er finansiert med, er brukt opp for en god stund fremover.

Signalene fra regjeringen har den siste tiden vært svært tydelige på at det er forsvar, sikkerhet og beredskap som vil bli prioritert når statsbudsjettforslaget for 2023 presenteres 6. oktober. Signalene er like tydelig på at forskning ikke er like høyt prioritert.

Det er bare å håpe at regjeringen og statsråden lar det følge penger med når bestillingen er å «gi oss løsningene og verktøyene for å fikse planeten og menneskeheten».

Skal forskerne svare på bestillingen, trenger vi både grunnforskning og problemløsning. Ellers blir det som å sette alle i tannlegestolen, men gi ingen en tannbørste. Intet mindre.

Milliondryss over toppforskere