«Forskning er konkurranse til du en dag snubler.»

Setningen skriver Ingrid Eftedal på Twitter, noen dager før oppsigelsessaken hennes skal opp til vurdering ved NTNU. Eftedal har nettopp snublet. Nå ligger det an til at NTNU vil ha henne ut av konkurransen.

Etter en sykemelding har hun ikke klart å dra inn forskningsmidler til å finansiere sin egen stilling. Da er det ut. Etter å ha jobbet som forsker og forskningsgruppeleder ved NTNU i nærmere 20 år, 33 år etter at hun startet som doktorgradsstipendiat, etter å ha hentet inn 30 millioner kroner i forskningsmidler til NTNU de siste ti årene.

Universitetene er ikke alene om skylden

Eftedals historie er ikke et unikt eksempel. Norske universiteter har aldri behandlet forskerne sine spesielt bra. Som journalist har jeg skrevet om arbeidsforholdene ved landets universiteter i et tiår. Når jeg leser slike historier som Eftedals, som har vært omtalt i Universitetsavisa og Khrono, blir jeg ikke overrasket.

Slike historier bare bekrefter bildet. De bekrefter statistikken. De bekrefter at norske universiteter er ute av stand til å håndtere arbeidsgiveransvaret på lik linje med andre arbeidsgivere i Norge. Det er flere årsaker til det, og universitetene er ikke alene skyldige.

Sier opp i stedet for å tilby fast jobb

Først: Hvordan fungerer arbeidsforholdet for en typisk norsk forsker? Som Eftedals historie vitner om – for forskere er ikke totalregnskapet nok. Historien din på arbeidsplassen, hva du har fått til, pengene du har dratt inn og oppgavene du har løst, gir deg ikke nødvendigvis fordeler.

Eller, de gjør egentlig det, for har du hatt en midlertidig stilling i staten over mer enn tre år (før var det fire) så har du krav på fast jobb. Det er derfor universitetene er nøye med å si opp folk før de nærmer seg grensen for fast jobb. Særlig hvis arbeidsoppgavene du har løst ikke er av midlertidig karakter.

Det vil si: Hvis du underviser og veileder studenter og stipendiater, fyller du faste og varige oppgaver. Det er jo ikke som om universitet bare har medisinstudenter ett år og aldri mer.

Gyldig grunn

Men forsker du på et tidsbestemt prosjekt, stiller det seg annerledes. Når prosjektet er over kan arbeidsgiver si to ting: Pengene er slutt, så vi har ikke råd til at du fortsetter. Det er en gyldig oppsigelsesgrunn. Og de kan si at det du forsker på prioriterer vi ikke lenger. Arbeidsoppgavene har altså falt bort. Det er også gyldig oppsigelsesgrunn.

Står arbeidsgiver i fare for å måtte gi deg fast jobb fordi loven sier det, ryker du ut. Står du i fare for ikke å kunne finansiere din egen stilling med forskningsmidler, ja, da ryker du også ut. Igjen står universitetet uten særlig mer personalansvar enn å gi deg lønn og pensjonspoeng så lenge det ikke medfører ubeleiligheter for universitetet.

Er det slik vi skal skape fremtidens kunnskapssamfunn, nye næringer og medisinske fremskritt?

En evig konkurranse

Jeg nevnte at det ikke var universitetenes skyld alene. Mye av problemet ligger i det Eftedal tvitret. Det er en konkurranse. Folk konkurrerer fra begynnelse til slutt om forskningsmidler og om jobbene, og universitetene konkurrerer om å publisere flest mulig forskningsartikler, for det gir dem penger fra staten. Konkurransen bidrar til at universitetene ønsker å være fleksible. Hvis pengene tørker inn på ett forskningsfelt, vil de slippe å sitte med arbeidsgiveransvaret for forskere som ikke drar inn nok penger. Ut med de gamle, inn med noe nytt som lønner seg.

Det er logisk. Problemet er politisk. I Kunnskapsdepartementet sitter det gjerne statsråder, senest Ola Borten Moe som ber universitetene skjerpe seg. Men universitetene vet at om de skjerper seg for mye, kan de komme til å tape på det. Hvis ikke politikerne bruker annet enn pisken, ser på hvordan systemet er rigget for å skape dårlige arbeidsforhold, vil det ikke bli store forandringen.

Universitetene klarer seg ikke uten midlertidig arbeidskraft

Resultatet gir seg selv: arbeidsgiverne kjemper i rettsinstansene og med statistikken for å minimere problemet i stedet for å faktisk løse det. Stadig færre forskere blir definert som midlertidige, så ting ser bra ut. Men ser man omvendt på statistikken, om man ser på hvor mange som faktisk er fast ansatt, er det tydelig for alle at universitetene løser svært mye av forsknings- og undervisningsoppgavene sine med midlertidig ansatte.

Det er kun 53 prosent av de som driver med undervisning og forskning ved norske universiteter som er fast ansatt, ifølge statistikken fra Database for høyere utdanning. Jeg nevner dette tallet spesifikt for enhver rektor vil nekte for at bruken av midlertidige stillinger er så høy som 47 prosent. Årsaken er at blant de midlertidig ansatte skjuler det seg svært mange «lovlig» midlertidig ansatte, som alle er enige om at ikke skal regnes med i statistikken. Det er stipendiater og postdoktorer.

Men faktum gjenstår: Disse midlertidig ansatte løser forskningsoppgaver og undervisningsoppgaver, og universitetene ville ikke klart seg uten dem. De er kanskje ikke på faglig nivå med professorer, men det er jo ikke som at en førstekonsulent i staten ikke får fast jobb bare fordi hun ikke er like flink ennå som seniorrådgiveren som har jobbet der i 20 år. Men slik er det altså i universitetssektoren.

Frykten for presedensen

Nå har jeg bare nevnt jobbusikkerheten, men jeg kan bare legge til at lønna og arbeidstiden til norske forskere heller ikke står i stil til hverandre. I snitt jobber norske forskere 46 timer i uka, uten at de får betalt for overtiden. Og det er slike arbeidsforhold og en slik usikkerhet vi mener er gode nok for å løse noen av de største utfordringene vi står overfor.

På tirsdag kommer Ingrid Eftedals sak opp til behandling ved NTNUs medisinske fakultet. Innstillingen til saken er at hun skal sies opp. Jeg tror Eftedal selv skjønner hvilken vei det går. Som hun sier til Universitetsavisa: «Det er skummelt for dem å gjøre unntak. Det kan sette en presedens. Om de finner en løsning til meg, hvor mange andre må de finne det til da.»

Nettopp. Det er for mange andre.

LES OGSÅ:

Selv vellykkede studier viser hvor dårlig slanking virker