Kina: En global velgjører?

– Ti år med kinesiske investeringer har bidratt til større økonomisk vekst i deler av Afrika enn 40 år med vestlig bistand, sier forsker Hans Jørgen Gåsemyr.

Publisert
 (Foto: (Illustrasjon: iStockphoto))
(Foto: (Illustrasjon: iStockphoto))

BRICS:

BRICS er en internasjonal politisk organisasjon av fremvoksende økonomier.

BRICS er et akronym for landene Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika.

Frem til 2010 kjent som BRIC, før Sør-Afrika ble knyttet til sammenslutningen.

Begrepet BRIC ble første gang brukt i 2001 av Goldman Sachs-økonomen Jim O’Neill.

Forkortelsen blir hyppig brukt for å illustrere det globale maktskiftet fra G7-landene til nye markeder i vekst.

I 2011 skapte O’Neill begrepet MIKT, en forkortelse for Mexico, Indonesia, Sør-Korea og Tyrkia. Disse nevnes også som potensielle fremtidige BRICS-land.

BRICS-landene har 2,8 milliarder innbyggere (over 40 prosent av verdens befolkning) og landene dekker 25 prosent av jordens landmasse.

Kilde: Wikipedia

Gåsemyr er stipendiat ved Institutt for sammenliknende politikk på Universitetet i Bergen (UiB) og mener at tallenes tale er klar.

– Statistikken viser at vekstkurvene for flere afrikanske land henger sammen med kinesiske investeringer. Faktisk har mange land i Afrika vokst enda sterkere enn Kina de siste årene, sier Gåsemyr.

Vestlig dobbeltmoral

Stipendiaten er kritisk til vestlig dobbeltmoral i forhold til Kinas engasjement i Afrika. Man kritiserer Kina for å gå frem som en moderne koloni­makt mens mange glemmer egen kolonihistorie og egne feilskjær når det passer seg.

– Mange land i Afrika har ikke vokst sterkt under våre 40 år med bistand og såkalt utviklingshjelp med betingelser fra Verdensbanken eller Pengefondet, som i hvert fall ikke har bidratt til noe stort økonomisk løft, påpeker han.

Samtidig står vestlige regjeringer og næringsliv i kø for å gjøre sine hoser grønne hos myndighetene i Beijing. Mens mangel på demokrati og menneskerettigheter er et problem når Kina investerer i Afrika, påvirker ikke det vår politikk når vi selv vil investere i Kina.

Ifølge Gåsemyr er veksten i mange afrikanske land bare i startgropen og vil kunne tilta i årene fremover. Men Afrika er langt fra det eneste området hvor kineserne investerer.

Kinesiske aktører er på banen i stort sett alle verdens land og den økonomiske aktiviteten øker de fleste steder.

Kina og konkurrentene

Professor Terence Wesley-Smith fra University of Hawaii samarbeider med UiB-forskere på et større prosjekt om kultur og politikk i Stillehavet.

– Kinas økte tilstedeværelse i Stillehavet har gitt vestlige land som Australia, New Zealand, Japan og USA konkurranse om gunsten til en rekke av regjeringene i regionen.

– Det at øystatene i Stillehavet nå får større valgfrihet når det gjelder hvem de vil samarbeide med, behøver slett ikke å være noen ulykke, mener Wesley-Smith.

Han påpeker at mens vestlige land har vært opptatt av at mottakere av bistand må innføre en vestlig-orientert frihandel, så har kineserne stilt langt færre direkte krav for å hjelpe land i nød.

Samtidig er Wesley-Smith ikke blind for at kineserne med tiden vil kunne stille liknende krav som vestlige regjeringer, men at dette er noe tiden vil vise.

Bygger infrastruktur

Wesley-Smith har skrevet boken China in Oceania: Towards a New Regional Order og mener Kinas voksende rolle i Stillehavsregionen ofte blir feiltolket i vestlige medier – spesielt i USA.

– Måten Kina har gått frem på i Stillehavsregionen er typisk for hvordan landet opererer i hele den tredje verden. Kina har alltid bidratt med en viss bistand og de siste årene er dette blitt mer tydelig i form av bygging av infrastruktur, idrettsanlegg og offentlige administrasjonsbygg, forteller han.

På denne måten blir Kinas tilstedeværelse ikke bare subtil men manifesteres også fysisk.

– Når man ser på øyrikene i Stillehavsområdet, så er Kina i dag den største bidragsyteren nest etter ­Australia. Det er en kolossal endring bare på de siste ti årene, sier Wesley-Smith.

Den amerikanske forskeren mener at det er liten grunn til uro over Kinas engasjement i Stillehavet og peker på at landets forsvarsbudsjett fortsatt kun utgjør en brøkdel av det amerikanske.

Samtidig påpeker han at konflikten om territorier og naturressurser mellom Kina og noen av nabolandene i Sørøst-Asia i aller høyeste grad er et reelt problem, som kan skape regional ubalanse.

Kina i EU

Tidligere i år var det også mye snakk om at Kina kunne bli redningsplanken for det skrantende økonomiske samarbeidet i EU.

– Kina sitter på kapitalressurser som det er mangel på i andre verdensdeler – ikke minst i Europa. Så Kina har en maktposisjon og tyngde, samtidig som det forblir et land med store utviklingsproblemer, sier Hans Jørgen Gåsemyr.

– Men det er veldig komplisert for Kina å pumpe inn kapital i deler av verden som er mye rikere enn egen befolkning.

Kina ønsker mer makt og innflytelse, men de vil ikke ha mer ansvar eller fremstå som verdensledere. UiB-stipendiaten tror derfor det skal mye til før Kina engasjerer seg mer i problemene Vesten sliter med, med mindre det faller sammen med landets egne økonomiske interesser.

– Problemet er at hvis Kina får status som et rikt land og verdens hjelpemann, som skal bidra i det kriserammete Europa eller andre land, så høyner det forventningene til den jevne kineser om et økonomisk velferdsløft, sier han.

Optimistisk ungdom

Men det er liten tvil om at optimismen lenge har hatt gode kår i Kina og meningsmålinger viser at kinesere flest stort sett er fornøyd med de sentrale myndigheter. I hvert fall så lenge den økonomiske veksten fortsetter.

– Et viktig moment er at mange unge mennesker nå har muligheten til å reise og flytte på seg og leve livene sine på en måte som foreldrene ikke kunne. Dette gjør også at Kina i mye større grad er blitt et konkurransesamfunn.

– Flere får utdanning, flere får muligheter, men det er også mer konkurranse om de gode jobbene, sier han og forklarer at det er konkurranse om ressursene på en måte som det kan være vanskelig å begripe for oss.

Global konkurranse

Han mener denne nasjonale mentaliteten så forplanter seg over til den globale konkurransen når kinesiske aktører deltar og gjør landet særs konkurransedyktig internasjonalt.

– En av de største utfordringene for Kina nå er at man har en stor andel optimistiske unge som leter etter muligheter og er utålmodige fordi utviklingen ikke går fort nok for dem.

– Mange har fått seg en god utdannelse, men så kommer de ut i et arbeidsliv som fortsatt er preget av lavteknologi og enkle produksjonsformer, sier han.

Dette betyr også at det blir enda viktigere for Kina å utvikle egen høyteknologi. Siden kostnadene øker internt i Kina vil landet i økende grad tvinges til å utvikle mer av dette.

Gåsemyr mener at dette er et område hvor norske bedrifter bør kjenne sin  besøkstid.

– Kineserne har uttrykt interesse for norske selskaper som leverer teknologi innen olje, miljø, kjemikalier, gjødsel, vann, fiske og akvakultur. Teknologi som er knyttet til utnyttelse eller bruk av naturressurser, sier han.

Ifølge Gåsemyr er miljø nemlig en stor sak i Kina. Både for landet å utnytte sine relativt begrensete naturressurser og gjøre dette på en mer miljøvennlig måte.

Dette kommer ikke så tydelig frem hvis man leser medier som trekker frem Kinas vekst og hvilken innflytelse det har på miljøet. Veksten er nødvendigvis ikke bra for miljøet, men det er en akutt problemstilling i Kina både å fortsette veksten og utvikle seg mer miljøvennlig.

– Vi må heller ikke glemme at Kina er lokomotivet i Asia, den regionen i verden med størst økonomisk vekst, avslutter Gåsemyr og mener at vi heller enn bare å kritisere bør forsøke å spille en aktiv rolle i Kina.