Forvaltningen av knappe vannressurser er mange steder i Afrika overlatt til lokale myndigheter. Dette er i tråd med internasjonale prinsipper. Men hvordan fungerer det?

Anne Hellum, professor i kvinnerett ved Universitetet i Oslo, er leder for forskningsprosjektet «Human rights and gender dimensions of water governance in Africa: Actors, norms and institutions» som skal avsluttes i desember 2013. 

Prosjektet vil se nærmere på de omfattende endringene i Afrikas vannforvaltning og hvilke konsekvenser disse endringene har fått, framfor alt for kvinners forsørgelsesansvar.

Prosjektet har knyttet til seg forskergrupper i Malawi, Kenya, Sør-Afrika og Zimbabwe som alle skal studere nasjonale vannforhold.

Må betale for vannet

Flere afrikanske land har i løpet av de siste 15 årene gjennomført store vannreformer. Reformene er sterkt påvirket av Dublin-prinsippene fra 1992 om bærekraftig vannforvaltning.

I disse slås det blant annet fast at beslutninger knyttet til forvaltningen av vannressurser skal fattes på det laveste mulige nivå. Videre heter det at vann er å anse som et økonomisk og sosialt gode som må beskyttes.

– Når disse i utgangspunktet velmente FN-prinsippene er blitt omsatt til praktisk politikk i Afrika, har statens ansvar for å sikre innbyggerne tilgang til rent vann blitt svekket. Dette har rammet fattige mennesker mange steder, forteller Hellum.

– Intensjonen bak reformene er gode. Men når prinsippet om vann som økonomisk og sosialt gode blir praktisert og brukerne nå mange steder må betale for vannet, skaper det problemer for dem som ikke selv har adgang til vannkilder og ikke er i stand til å betale.

På landsbygda har en desentralisert og brukerstyrt vannforvaltning ofte betydd innføring av brukerorganisasjoner med regler om medlemskap og medlemsavgift. Mange brønner er blitt låst og fattige kvinner er blitt tvunget til å bruke urene vannkilder.

Kjøkkenhager

– Desentralisert ressursforvaltning er i og for seg en god tanke. Men det som har skjedd i ulike afrikanske land, er at ansvar er blitt overført til lokale organer uten tilføring av ressurser.

– Manglende statlig investering i lokal infrastruktur har ført til at fattige kvinner og jentebarn bruker mye tid på å hente vann. Dette har igjen gått utover helse, ernæring og utdanning. Studier gjort i flere afrikanske land bekrefter dette bildet, forteller Hellum.

Retten til vann som menneskerettighet omfatter først og fremst rent drikkevann. Vann for å dyrke livsnødvendig mat har en uklar og omstridt status innen menneskerettighetene.

– Grønnsakene som vokser i millioner av afrikanske kjøkkenhager er avgjørende for matvaresikkerheten til et stort antall mennesker i Afrika, sier Hellum.

Sør-Afrika og Zimbabwe

Sør-Afrika er det landet i Afrika sør for Sahara hvor retten til vann er mest utviklet. Likevel er rettighetene også her først og fremst noe som finnes på papiret.

– Lite blir gjort for å sette regler i verk ute i lokalsamfunnene. I prosjektet vil vi se nærmere på hvordan retten til vann og kvinners rett til deltakelse i forvaltningen gjennomføres lokalt, forteller Hellum. 

Zimbabwe står overfor enorme problemer. Dette er et land hvor det meste har brutt sammen. Også vannforvaltningen. Parallelt med omfattende landreformer som overførte jord fra hvite farmere, ble det i 1997 satt i gang en vannreform – finansiert av blant andre NORAD.

Vannforvaltningen ble overført fra staten til et uavhengig organ, Zimbabwe National Water Authority (ZINWA), som skulle finansieres gjennom vannavgifter.

Kritisk situasjon

Vannsituasjonen i Zimbabwe er nå kritisk for svært mange. Samspillet mellom vannreformen og den store landreformen har ført til totalt sammenbrudd av vannforvaltningen, og resultatet er blant annet store kolerautbrudd.

Forskere som er tilknyttet prosjektet i Zimbabwe vil studere et område utenfor hovedstaden Harare som i flere år har vært uten tilgang til rent vann. Her, som mange andre steder, har fattigfolk gravd egne brønner.

Nå forsøker kommunen å gjenopprette offentlige tjenester med hensyn til vann og elektrisitet. For å få innbyggerne til å betale vannavgiften, vil kommunen forby folk å grave brønner. Men det gjør situasjonen enda vanskeligere for mange fattige.

– Her kommer menneskerettighetsspørsmål inn for fullt, kommenterer jussprofessoren. Domstolene i Zimbabwe har ved flere anledninger uttalt at myndighetene ikke kan koble fra brukere som ikke kan betale, de må bruke andre virkemidler.

– Implisitt i disse rettsavgjørelsene ligger en forutsetning om at vann er en grunnrettighet. Ved å legge et menneskerettslig perspektiv til grunn for utviklingspolitikken, kan markedskreftene modereres og rettighetene lettere sikres, mener Hellum.

Lenke:

Forskningsrådets program Norge – Global partner (NORGLOBAL)