Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Bergen - les mer.

En praktisk utfordring som gjør ADHD-screening av ruspasienter vanskelig, er at mange rusmisbrukere ikke har fast bopel. Da kan være vanskelig å få dem til å møte opp til legetimer.
En praktisk utfordring som gjør ADHD-screening av ruspasienter vanskelig, er at mange rusmisbrukere ikke har fast bopel. Da kan være vanskelig å få dem til å møte opp til legetimer.

Bare et fåtall av rusavhengige med ADHD får medisiner

Om lag 30 prosent av rusavhengige har ADHD. Bare fire prosent får medisiner. – Problematisk, sier forsker Jørn Henrik Vold.

Publisert

Rusavhengige er ofte syke. De har mye psykiske lidelser og andre helseplager.

For eksempel antyder europeiske rapporter at om lag en tredjedel av rusavhengige har ADHD. Enkelte av dem går på metadon, i fagmiljøene kjent som LAR-behandling.

Det er denne pasientgruppen som er fokus for forskningen til stipendiat Jørn Henrik Vold ved Universitetet i Bergen. Hvor mange LAR-pasienter går på medisiner mot ADHD og stemmer det tallet med antatte tilfeller av ADHD i denne pasientgruppen?

For å finne svar på dette spørsmålet undersøkte Vold Reseptregisteret. Det viser hvilke medisiner som er skrevet ut til hvilke pasienter.

Vold så spesielt på medisinbruken til rundt 9000 LAR-pasienter i perioden 2015–2017. Ifølge hans beregninger er det langt færre enn tretti prosent som får ADHD-medisin:

– Rundt fire prosent av LAR-pasientene mottar samtidig ADHD-medisin, forteller Vold.

LAR-pasientene går også på relativt store doser av vanedannende medisiner over lengre tid, som beroligende og angstdempende midler som Valium og Trimosil, ofte uten en klar medisinsk årsak.

Strenge retningslinjer for ADHD-medisin

I tillegg viser det seg at LAR-pasientene tar en del vanedannende stoffer illegalt. Informasjon om illegal medisinbruk hos pasientgruppen har man blant annet fra skjemaer som pasientene fyller ut selv.

Vold tror at den lave forekomsten av ADHD-medisin hos disse pasientene skyldes nettopp et høyt inntak av andre typer medisiner:

– For å få ADHD-medisin anbefales det at pasienten har tre sammenhengende måneder med rusfrihet. Det innebærer at en del LAR-pasienter diskvalifiserer seg selv fra å motta ADHD-medisin.

– Det er et spørsmål om at kravet om tre måneders rusfrihet i de norske retningslinjene er for strengt, sier Vold.

Til sammenligning viser studier at om lag 20 prosent av svenske LAR-pasienter mottar ADHD-medisin, mot altså norske fire prosent.

Vanskelig å sette diagnose

Vold tror at det er en stor grad av underdiagnostisering av ADHD hos ruspasienter:

– Vi vet at ADHD-medisin hjelper mange som har rusproblemer, sier han.

Bildet er imidlertid komplekst. Bruken av vanedannende medisiner gjør det både vanskelig å sette ADHD-diagnose og vurdere effekten av medisinen.

– Store doser vanedannende medisin påvirker funksjonsnivået til pasientene i stor grad. De får redusert hukommelse og blir mer ukritiske. Det kan videre føre til at de kjøper enda mer rusmidler illegalt, sier Vold.

Stipendiaten mener at på tross av at rusavhengige er flittige brukere av helsevesenet, er ikke tilbudet alltid godt nok tilpasset dem.

Omreisende helsehjelp kan være en løsning

En praktisk utfordring som gjør ADHD-screening av ruspasienter vanskelig, er for eksempel at mange rusmisbrukere ikke har fast bopel. Da kan være vanskelig å få dem til å møte opp til legetimer.

– En løsning kan være å tilby dem et ambulerende helsevesen, som er tilgjengelig for dem der de er. Man bør også, i større grad, vurdere muligheten for å trappe ned på andre vanedannende medisiner hos stabile ruspasienter.

– En siste løsning er å vurdere om kravet om tre måneders rusfrihet før man får prøve ADHD-medisin, er for strengt. Det ligger ikke mye vitenskapelig argumentasjon bak dette kravet, mener Vold.

Referanse:

Jørn Henrik Vold mfl.: Dispensation of Attention Deficit Hyperactivity Disorder (ADHD) Medications in Patients Receiving Opioid Agonist Therapy; A National Prospective Cohort Study in Norway From 2015 to 2017. BMC Psychiatry, 2020. Sammendrag. Doi:10.1186/s12888-020-02526-y