Mange nordmenn har fått et gårdsnavn eller et stedsnavn som etternavn. Bildet viser huset og den nye løa til Hans og Serena Seland, på gården Seland utenfor Flekkefjord. I dag har over 400 personer bosatt på Sørlandet dette etternavnet.

Nå er to av tre norske etternavn et gårdsnavn

Stadig flere nordmenn får navnet på en gård eller et sted som etternavn. Sen-navnene kan være i ferd med å forsvinne.

10.4 2018 05:00

Hansen, Johansen og Olsen er fortsatt de tre vanligste etternavnene i Norge.

Om lag 150 000 personer har de tre navnene som etternavn.

Men i takt med at flere vil ha sitt eget spesielle etternavn, krymper antallet som går rundt med et farsfornavn som etternavn – et patronym (fra gresk: pater betyr far).

Olav Veka er en av Norges fremste eksperter på fornavn og etternavn. Den tidligere lektoren ved Ringsaker videregående skole har gitt ut flere bøker om emnet, nå sist en ny 2. utgave av «Norsk etternamnleksikon».

– Trolig er det rekord i Europa når så mange som to tredeler av alle nordmenn har navnet sitt etter en gård, sier Veka til forskning.no. Han legger til at finnene kanskje har en like høy forekomst.

Navneeksperten anslår at det nå antakelig bare er 20 prosent igjen blant nordmenn som fortsatt har et patronym som etternavn.

12 000 Hansen-er er forsvunnet


Olav Veka synes det er påfallende at nordmenn er så opptatt av fornavn, og at vi ikke er mer opptatt av etternavn. Fornavnene våre henter vi jo nå stort sett fra moter i utlandet. Etternavnene forteller historier om opphavet vårt i Norge eller andre land. (Foto: Privat)

Olav Veka har regnet seg fram til at det finnes rundt 1400 ulike patronymer i Norge.

Disse etternavnene spenner fra Aadnesen (etterkommere av Ådne eller Aadne) til Ånesen.

I 1994 var det hele 63 823 personer som het Hansen i Norge. I dag er det bare litt over 50 000 Hansen-er tilbake.

Dermed kan en gammel norsk tradisjon med bruk av patronymer som strekker seg tilbake til vikinger som Olav Tryggvason og Ragnhild Magnusdottir, være i ferd med å forsvinne.

– Det er en ganske dramatisk tilbakegang i patronymer.

– Tatt i betraktning at folketallet i Norge har økt nokså mye de siste årene, er tilbakegangen enda større en den kan se ut som, sier Veka.

Eneste unntaket navneeksperten ser, er sjeldne patronymer. Har du et patronym du nesten ikke deler med andre, er det sannsynlig at du vil beholde det for ettertiden.

Men hva er årsaken til at patronymene forsvinner?

– Heter du Elvestuen eller Smelror til etternavn, så har du kanskje noe å snakke med folk om. Heter du Olsen, så er det ikke så enkelt å føre en samtale om navnet ditt.

– Patronymene blir kanskje for anonyme og uinteressante for folk, antyder Veka.

Hansen bytter til et gårdsnavn

Mens patronymene er i tilbakegang, så øker bruken av gårdsnavn som Bondevik, Dagestad, Aarø og Ihle.

Dersom noen vil ha et norsk gårdsnavn eller stedsnavn som etternavn, anslår Olav Veka at det finnes minst 50 000 å velge mellom.

Nesten alt av norsk natur kan nemlig bli til et etternavn – fra noe på den ytterste øy til noe høyt oppe i fjellet – som knaus, bukt, øy, elv, bekk, hjell, eid, tange, vik og strand.

Det er særlig når folk gifter seg at de ser muligheten til å kvitte seg med et patronym og heller skaffe seg et gårdsnavn til etternavn.

– Når Olav Hansen gifter seg med Nina Dagestad (gårdsnavn fra Voss) vil ekteparet gjerne velge Dagestad som felles etternavn, mener Veka.

Før ble folk kalt med fornavn

Både i Norge og andre skandinaviske land har det vært vanlig med patronymer som ender på –sen, -son eller –søn. Og –datter eller -dotter for kvinner.

Første del av patronymet var fars fornavn – og navnet skiftet med hver generasjon.

Navneforskerne skiller nemlig mellom ekte patronymer og stivnede patronymer.

Et ekte patronym var ganske enkelt fornavnet til faren din + sen eller + datter. Det var ditt eget personlige tilleggsnavn. Det var altså ikke et slektsnavn.


Allerede i 1940-årene ble det populært å skifte ut sen-navn som Hansen med gårdsnavn som etternavn. To bøker ble utgitt med forslag om til sammen 3722 etternavn som folk kunne velge mellom. Alle disse navnene var nylagde, men så ut som ekte gårdsnavn. Det var fritt fram for folk å velge. Og det gjorde folk, for hele 1824 av disse navnene ble tatt i bruk. Jagland og Stålsett er to slike navn. Thorbjørn Jagland vokste opp i en arbeiderklassefamilie og faren hans het opprinnelig Helge Johansen. Etternavn byttet familien da de flyttet til Lier i Buskerud på 1950-tallet. Gunnar Stålsett, tidligere leder av Senterpartiet og biskop i Oslo, ble i 1935 født som Gunnar Sirka av en kvensk familie i Nordkapp kommune. Familien hans ga etter for fornorskingspresset mot kvenene og valgte et av de mange nye navnene det hadde kommet forslag om. (Fotos: Wikimedia Commons og Ørn E. Borgen / NTB scanpix)

I tidligere tider var etternavn eller slektsnavn mindre viktige enn de er i dag. Mange hadde ikke noe etternavn.

Vanlige folk i Norge ble stort sett alltid tiltalt med fornavn.

Påbudt med slektsnavn i 1923

Men da det i 1923 ble påbudt med etternavn i Norge, og dessuten påbudt at etternavnet skulle være et fast slektsnavn, så forsvant de ekte patronymene.

Dermed var det ikke bare sønnen og datteren til Gunder som ble hetende Gundersen, men også barnebarna og alle som kom etter dem.

Dagens norske bruk av faste sen-navn (stivnede mannspatronymer) ble til på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

Så da Stortinget vedtok den nye navneloven i 1923, var dette noe de aller fleste nordmenn for lengst hadde tilpasset seg.

Danmark har patronym-rekord

Danmark er en kontrast til Norge når det kommer til etternavn.

– I Danmark har de trolig europeisk rekord i andel av befolkningen med patronymer som etternavn, forteller Veka.

Også i Øst-Europa er det vanlig å bruke patronymer som etternavn. I slike navn står «witz» eller «vitsj» bak for å markere «sønn» – som i Milosevitsj (sønn av Milos).

I Russland brukes patronymer gjerne som mellomnavn hos menn. Som i Vladimir Iljitsj Uljanov (Vladimir, sønn av Ilja, fra stedet Uljanov). Også kjent som Lenin.

Dette er ikke ulikt slik det har vært en del steder på bygda i Norge. Der hadde folk et fornavn, et patronym-mellomnavn og til sist et gårdsnavn. Det siste var en «adresse» som gjerne endret seg om man flyttet til en ny gård.

Tyskere heter Smed og Møller

Tyskland har en etternavntradisjon som er ganske annerledes enn vår. Der er fortsatt de ti vanligste etternavnene yrkesnavn, som Bauer (Bonde), Müller (Møller) og Schrøder (Skredder). Denne navnetradisjonen fikk aldri fotfeste i Norge, med noen få unntak i gruvebyen Røros, men spredte seg til Danmark.

I Sverige har de sin egen tradisjon med kunstnavn, eller ornamentale navn som navneforskere også kaller det. Det er forklaringen på feiende flotte svenske etternavn som Løfgren, Rosenvinge og Ekblad. Denne navnetypen slo heller aldri an i Norge.

I Storbritannia har fortsatt mange patronymer som etternavn. Men der stivnet patronymene lenge før de gjorde det i Norge. Britene har etternavn som Wilson, Johnson og Robinson.

Island er det eneste nordiske landet der folks etternavn fortsatt er ekte patronymer. Hele 90 prosent av alle islendinger har slike etternavn. Men det skaper noen utfordringer. Som at den islandske telefonkatalogen må alfabetiseres etter fornavn.


I Norge er det et paradoksalt forhold mellom fornavn og etternavn. Mens alle de mest populære fornavnene vi gir barn følger internasjonale motebølger, så er mange opptatt av at etternavnene vi gir barna skal speile gamle norske familie- og kulturtradisjoner. Hvorfor går fornavn og etternavn i Norge hver sin vei? (Illustrasjonsfoto: Artfolio/Colourbox)

Kontrast mellom norske fornavn og etternavn

Olav Veka har ikke bare gransket norske etternavn.

Samme jobb har han gjort med fornavnene våre.

Nå stusser han over den store kontrasten mellom nordmenns valg av fornavn og etternavn.

– Mens folk åpenbart vil ha norske etternavn og gjerne etternavn som signaliserer tradisjoner langt tilbake i tid, så er ingen av de vanligste fornavnene som blir gitt til nyfødte gutter og jenter av norsk opphav. Alle sammen er utenlandske.

– Mange nordmenn vil nok gjerne signalisere norsk kultur med navnet sitt. Men de fleste gjør det kun med etternavnet, få gjør det med fornavnet.

Olav Veka tror at folk kanskje ikke er så oppmerksomme på akkurat dette.

I SSB sin statistikk over de ti mest populære barnenavnene i 2017 er ingen av de vanligste guttenavnene opprinnelig norske. Blant jentenavnene må vi helt ned til plass nummer ti før vi finner det første norske navnet, «Ingrid».

En liten pussighet til sist: De siste årene har nemlig Veka merket seg at en del personer her i landet igjen har begynt å bruke ekte patronymer. Men de bruker det da som mellomnavn, av typen Olavsson og Magnusdotter.

Annonse

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Annonse