Karl Henrik Grinnemo begynte å fatte mistanke om at noe var alvorlig galt med Paolo Macchiarinis forskning høsten 2013. Operasjonene med kunstige luftstruper hadde mer alvorlige konsekvenser enn den italienske stjerneforskeren hadde hevdet.

Våren 2014 utredet Grinnemo og noen kollegaer saken som best de kunne. Høsten 2014 anmeldte de forholdet til Karolinska Institutet – Macchiarinis arbeidsgiver, og til Centrala Etikprövningsnämnden (CEPN), nemnden som gransker mistanker om uredelig forskning i Sverige.

De sa også fra til tidsskriftet The Lancet, som hadde publisert artikler om forskningen, og de ga beskjed til det svenske forskningsrådet, Vetenskapsrådet og Läkemedelsverket.

CEPN sendte i 2014 saken videre til det svenske helsetilsynet, Inspektionen för vård och omsorg, som senere politianmeldte Macchiarini. En dokumentar og et antall utredninger og skandaler senere, behandlet CEPN så i 2017 en anklage om vitenskapelig uredelighet i seks Macchiarini-artikler.

At Macchiarini var skyldig i vitenskapelig uredelighet, var nå hevet over enhver tvil og ikke særlig vanskelig å slå fast. Men CEPN nøyde seg ikke med å ta hovedpersonen. Oktober 2017 kom beskjeden at samtlige 43 medforfattere av de seks artiklene ble funnet skyldige i vitenskapelig uredelighet, deriblant Grinnemo.

– Fullstendig galskap, mener han.

– Kravene til medforfatterskap slår fast at man må ta ansvar dersom det oppdages at noe er galt og bidra til at saken belyses og løses. Vi som varslet om Macchiarini har tatt det ansvaret. Jeg skjønner ikke hva mer vi kunne ha gjort som medforfattere for å ta ansvar.

Setter ned foten

– Vi har hatt dype diskusjoner om dette spørsmålet, forsikrer Jörgen Svidén, sjef for CEPN i Sverige.

Regler for forfatterskap ligner på hverandre, men er allikevel ulike innenfor ulike fag og disipliner, og til og med innen disipliner. Det som forenklet prosessen i denne saken, forteller Svidén, var at alle tidsskriftene som hadde publisert de seks artiklene, hadde sluttet seg til de såkalte Vancouveranbefalingene om etikk i publisering.

Expertgruppen för oredlighet i forskning som ligger under CEPN, viser særlig til reglenes fjerde kriterium i sin uttalelse. Dette ble lagt til i 2013 og lyder: «Enighet om å være ansvarlig for alle deler av arbeidet for å sikre at spørsmål knyttet til presisjon eller integritet til noen del av arbeidet er hensiktsmessig undersøkt og løst».

Ifølge ekspertgruppa følger det av kriteriet at det er god vitenskapelig praksis at «de författare som reservationslöst godkänt manuskriptet iklär sig ett kollektivt ansvar för detta». Viser det seg at det har forekommet vitenskapelig uredelighet i arbeidet bak artikkelen, faller ansvaret på samtlige medforfattere.

Det er ikke vanlig praksis å dømme forfattere kollektivt for vitenskapelig uredelighet på denne måten, det skjedde for eksempel ikke med de over 60 medforfatterne til Norges skandaleforsker Jon Sudbø som fabrikkerte data og ble avslørt i 2006.

– Kan vi lese denne avgjørelsen som en slags statement fra dere? Setter dere foten ned og sier nok er nok?

– Det kan man si ja, det er vår vilje, sier Svidén.

– Vi setter en praksis gjennom våre uttalelser. I hvilken grad andre følger den får vi se, men vi håper det. Det finnes ingen definisjon man kan slutte seg til når det gjelder medforfattere eller deres ansvar – eller snarere, det finnes mange. Og masse ulike regler. Så da har vi formulert en egen. Sånn synes vi det bør være. Er man medforfatter, kan man ikke fraskrive seg ansvar i etterkant, det er grunnprinsippet.

• Les også: Sverige kan få egen nemnd for vitenskapelig uredelighet

Ikke mulig i Norge

– Jeg stusset over det juridiske aspektet da jeg leste CEPN-uttalelsen, sier Annette Birkeland, jurist og sekretariatsleder for Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning, også kalt Granskingsutvalget.

– Ekspertgruppen avgjorde at alle hadde opptrådt uredelig uten å gå inn og vurdere hvert enkelt tilfelle. De fant kollektiv skyld. Jeg skal ikke si hva svenskene skal og ikke skal gjøre, men i Norge hadde det ikke vært mulig. I tråd med forskningsetikkloven hadde vi måttet vurdere hver enkelt medforfatter.

Det andre hun stusset over var tolkningen av Vancouveranbefalingene.

– De legger til grunn at alle er ansvarlige for alt. Slik var det jo ikke i Sudbø-saken. Så hvorfor kom svenskene til en annen konklusjon? Det er en tendens til at man tolker det fjerde kriteriet strengt og pålegger vel mye ansvar. Jeg syns ikke dette stemmer med det International Committee of Medical Journal Editors (ICMJE), som lager reglene, selv har sagt.

Anerkjennelse og ansvar

Darren Taichman, sekretær i ICMJE og redaktør for Annals of Internal Medicine, ønsker ikke å kommentere den aktuelle saken, men skriver i en e-post at «det er ikke mulig å slå fast hvorvidt et individs handlinger utgjør vitenskapelig uredelighet uten detaljert kunnskap om hva han eller hun har eller ikke har gjort». Utover dette viser han til en kommentar ICMJE publiserte i 2013 som blant annet forklarer det fjerde kriteriet som da nettopp var blitt lagt til.

Ved å stå som forfatter på en artikkel, skriver ICMJE, aksepterer man at problemer med artikkelen per definisjon er alle forfatternes problem. Alle forfattere må også forstå artikkelen i sin helhet. ICMJE anerkjenner imidlertid at i dagens spesialiserte forskningsverden kan ikke alle medforfattere delta i alle aspekter av et arbeid. Like fullt skal alle medforfattere holdes ansvarlige ved at de 1) må vite hvem som har gjort hva 2) må avstå fra å samarbeide med forskere hvis integritet eller arbeid kan trekkes i tvil, og 3) må hjelpe til å svare på spørsmål eller bekymringer dersom de skulle oppstå.

Ifølge ICMJE har de med den siste endringen klart å finne en bedre balanse mellom anerkjennelse og ansvar, og en forventning om at alle forfattere må bidra i oppklaring av eventuelle problemer ved arbeidet.

• Les også: Forskere aner ikke hva som har skjedd med studier på norske pasienter

Vanskeligere med samarbeid

– Jeg syns ICMJE balanserer dette at som forsker skal du kunne ha tillit til dine kollegaer og inngå i prosjekter, samtidig som du har et visst ansvar, sier Granskingsutvalgets Annette Birkeland.

– Forskning viser at det er mye misbruk av medforfatterskap, kan det ikke da være bra at noen setter ned foten sånn som den svenske ekspertgruppen gjør?

– Det er absolutt fordeler med den tilnærmingen. Det er et veldig tydelig regelverk. Skal du bidra til en artikkel, må du vite alt som ligger til grunn. Det gjør det også mye enklere for en granskingskommisjon å ettergå saken, sier Birkeland.

– Ulempen kan jo være at det blir vanskeligere å samarbeide, og at forskningen dermed faktisk blir dårligere. Fordi man ikke tør inngå i samarbeidsprosjekter der man selv ikke har peiling på alle fagområder. Det blir veldig feil hvis samarbeid skal ha som utgangspunkt at du må kikke dine samarbeidspartnere i kortene og passe på at de ikke fusker.

Står fast ved egen tolkning

Den svenske Expertgruppen för oredlighet i forskning har fått både ris og ros for sin avgjørelse.

– Medforfatterne selv syns det er skandaløst, forteller Jörgen Svidén, sjefen ved CEPN.

– Mange medisinske forskere synes dette er bra, mens andre sier at denne forskningen er så komplisert at det er umulig å kjenne til og kunne alt, at man må kunne stole på hverandre. Noen sier at nå kommer ingen til å tørre å være medforfattere. Det tror jeg er nonsens.

Svidén har også hørt innvendingene av typen Birkeland fremsetter om feil tolkning av ICMJEs forfatterskapskritier.

– Det er ingen prestisje i dette. Man kan ha ulike meninger om hva som er riktig eller galt. Vi har gjort vår tolkning av det fjerde tillegget, og vi har gravd dypt i dette. Det var ikke vanskelig å slå fast at det var snakk om uredelighet, men vi har brukt mye tid på spørsmålet om hvem sitt ansvar det var.

Han har til gode å høre kritikk som gjør at han tenker at ekspertgruppen har tatt feil.

– Birkelands innvending er jo bare én tolkning. Jeg kan ikke si at den er feil. Men jeg er ikke enig i den, sier Svidén.

Samtidig synes Svidén og de svenske granskerne at spørsmålet om medforfatterskap og ansvar er så vanskelig at de har tatt initiativ til en nasjonal konferanse om temaet til høsten.

– Dette diskuteres altfor lite. Forskningen bør ta et strammere grep om disse spørsmålene, mener CEPN-sjefen.

• Les også: Hjerneforsker tapte sak om ærekrenkelse

Etterlyser gradering av uredelighet

Bestemmelsen fra CEPN slår fast at Macchiarini er hovedansvarlig for den vitenskapelige uredeligheten som er begått. De slår også fast at ikke alle medforfattere har samme ansvar. Juniorer bør tas hensyn til. Og varslerne skal ha honnør. Så overlates det til institusjonene å bedømme eventuelle reaksjoner.

– Det er problematisk at det ikke finnes gradering i uredelighetssaker, mener Svidén.

– Man dømmer småtyver og mordere til samme straff. Uredelighet er grovt, men det finnes mer eller mindre grove uredeligheter. Det at Macchiarinis pasienter døde, blir sidestilt med en som har plagiert en liten tekst.

Han mener roten til problemet er tellekantsystemer som gir uttelling for mengden publisert forskning.

– Det er jo det som gjør at alle vil være medforfattere. Karrieren bygges på at man har vært medforfatter til masse artikler.

Noe særlig sympati for de 43 felte medforfatterne har han ikke.

– De har vært medforfattere, det er det som teller. Har de angitt hva de har gjort? Nei. De har solt seg i glansen så lenge det var sol. Da det ble overskya og det viste seg å være fusk, har noen forsøkt å fjerne navnene sine fra artiklene, mens andre har forklart hvor utrolig lite de har bidratt med.

Tøff jobb å varsle

Karl Henrik Grinnemo skrev sammendraget om det kliniske forløpet for en av Macchiarinis pasienter en måned etter at vedkommende ble operert. Teksten ble senere modifisert av Macchiarini for å inkludere et lengre tidsforløp.

– I 2011 hadde ikke vi kunnskap om hvordan det gikk med denne pasienten. Da det fremkom flere år senere, reagerte vi. Det har vært en helt jævlig jobb å prøve å dra denne saken opp til overflaten, sier Grinnemo.

Selv er han fremdeles under utredning for vitenskapelig uredelighet i forbindelse med Macchiarini-forskningen ved Karolinska. Erfaringen med å varsle har vært tøff, og Grinnemo synes ikke de svenske utredningene har gått grundig nok til verks så langt.

– Islandsutredningen, som gikk gjennom operasjonen Macchiarini foretok på Island, er på 190 sider. De har utredet hvert individs ansvar i saken. Altså det motsatte av det CEPN har gjort.

• Les også: Skandaleforskeren Macchiarini anmeldt igjen

Må kunne ta opp ting i etterkant

Grinnemo synes Vancouveranbefalingene er utmerkete spilleregler for hvordan slå fast forfatterskap.

– Men det er viktig å huske at når man skriver under, så gjør man det basert på den informasjonen man har der og da. Dersom noe kommer opp i etterkant, må man kunne ta opp det og korrigere, uten å bli dømt for dette.

Vancouveranbefalingene handler dessuten ikke om uredelighet, understreker Grinnemo.

– ICMJE skrev selv tydelig, da det fjerde kriteriet kom i 2013, at dette handler om å ta ansvar. Oppdager du noe, har du ansvar for å si fra og sørge for at en artikkel korrigeres eller trekkes.

– Hvis reglene plutselig skal innebære at hver gang en medforfatter skriver noe som ikke stemmer, så felles alle kollektivt – da tror jeg folk kommer til å holde kjeft. Det kan bli en farlig situasjon der uredelig forskning får stå ubestridt.