Velferdsteknologi er samlebetegnelsen for teknologi som skal hjelpe folk i hverdagen. Det kan for eksempel være klokker med GPS som varsler hvor brukeren befinner seg, trygghetsalarmer eller sensorer som varsler om en person faller. Det kan også være apper på telefonen som hjelper barn med språk og kommunikasjon. 

Denne typen teknologi kan for eksempel bidra til at personer med kroniske sykdommer kan mestre og forebygge egen sykdom. Den kan også bidra til at eldre kan bo lenger hjemme.

Tidligere rapporter har også vist at velferdsteknologi gir mer trygghet og bedre kvalitet på tjenestene for brukere, pårørende og ansatte i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Velferdsteknologi gir også mer effektiv bruk av ressurser.

Nå viser en ny rapport fra Nasjonalt senter for e-helseforskning at stadig flere kommuner har prøvd ut og tatt i bruk ny teknologi i tjenester til innbyggerne. Mer enn 200 prosjekter med velferdsteknologi var aktive fra 2013 til 2016.

– Vi fant ut at antall prosjekter var doblet i perioden sammenliknet med tidligere. På noen områder var antallet tre- og firedoblet. Litt over halvparten av kommunene hadde velferdsteknologiprosjekter. Dette er en positiv utvikling, sier Undine Knarvik, prosjektleder i Nasjonalt senter for e-helseforskning.

Må tenke helhetlig

Forskere ved senteret har skrevet en kunnskapsoppsummering om hvordan velferdsteknologi brukes i Norge. Rapporten er laget i samarbeid med Direktoratet for e-helse og Helsedirektoratets Nasjonale velferdsteknologiprogram.

Forskerne har undersøkt kommuners bruk av ulike former for velferdsteknologi, særlig for eldre eller personer med kronisk sykdom.

– Kommunene skal tilby innbyggerne mange ulike tjenester. De skal blant annet ta vare på stadig flere eldre og mennesker med kroniske sykdommer, noe som krever både økonomi, flere ansatte og gode innovative løsninger. Her kan velferdsteknologiske løsninger være et av virkemidlene for å løse utfordringene.

Det er flere ting som må til for å lykkes med å ta i bruk velferdsteknologi, forteller Knarvik, men først og fremst er det viktig å tenke helhetlig: 

– Det er enklere å lykkes hvis kommunen ser bruk av velferdsteknologi som en del av sin overordnede strategi for digitalisering av tjenestene. Det bør inngå i en samlet satsing, sier Knarvik.

Ifølge Knarvik og kollegene må også ledelsen engasjere seg dersom teknologien skal bli en fast, integrert tjeneste i kommunene. 

– Kommunens ledelse må engasjere seg, men mest av alt forplikte seg. De som lykkes i å ta i bruk teknologi og jobbe på bedre og smartere måter, har engasjerte ledere. Det er viktig, men ikke tilstrekkelig å ha en prosjektleder som brenner for å ta i bruk ny teknologi. Kommuneledelsen må vise vei gjennom ord og handling blant annet ved å synliggjøre velferdsteknologisatsning i kommunebudsjettet, sier Knarvik.

Skal gjøre oss i stand til å ivareta egen helse

Forskerne har også sammenlignet bruken av velferdsteknologi i Norge med fem andre land: Sverige, Danmark, Finland, Nederland og Skottland.

– Det dreier mot en mer brukerdrevet og til dels markedsstyrt utvikling. Generelt finner vi en forventning om at individet skal ha større ansvar, forteller Knarvik.

– I Norge, Danmark og Finland har vi en mer sektordrevet og forskningsdrevet utvikling, hvor myndighetene har en tydelig strategisk rolle. Det er ikke først og fremst markedet som styrer utviklingen, slik vi ser i for eksempel Nederland. Der er det mer privatisering i primærhelsetjenesten og vanligere med personlige forsikringsordninger.

Felles for alle landene er tanken om at teknologien skal gjøre oss i stand til å ivareta vår egen helse. 

Små kommuner har flere utfordringer

Gjennom undersøkelser og intervjuer fant forskerne ut hva som hindrer at kommuner tar i bruk velferdsteknologi.

– Små kommuner vil ha utfordringer med å innføre velferdsteknologi. Det kan være at de mangler kompetanse, ressurser eller infrastruktur. De minste kommunene er avhengig av å samarbeide med nabokommuner i sin region. Intervjuobjektene i små kommuner sier at de ser det som en styrke å samarbeide med nabokommunene.

Også større kommuner vil dra nytte av å samarbeide med andre, både når det gjelder anskaffelse og utvikling av velferdsteknologitjenester.

Flere av intervjuobjektene ønsket seg koordinatorer.

– I Danmark har de velferdsteknologikoordinatorer. Dette er et framtidsyrke som kommunene uttrykker behov for i sine innovasjonsprosesser, sier Knarvik.

Flere av prosjektene i kunnskapsoppsummeringen har fått støtte gjennom Helsedirektoratets Nasjonale velferdsteknologiprogram. Og selv de prosjektene som ikke fikk støtte, fulgte likevel nasjonale anbefalinger om å ta i bruk for eksempel trygghetsalarmer, GPS-utstyr og elektroniske dørlåser. 

Rask utvikling

I Helsedirektoratet følger de forskningen med interesse.

– Velferdsteknologi er et felt i rask utvikling og det er mye som skjer i kommunene. Nå gir vi støtte til over 200 kommuner som skal innføre velferdsteknologi i sin helse- og omsorgstjeneste, men i tidsrommet rapporten har tatt for seg (2013–2016), var det bare et trettitalls kommuner som fikk tilskudd, forteller Juni Bratberg Melting, rådgiver i Nasjonalt velferdsteknologiprogram i Helsedirektoratet.

– Det var også mye som foregikk utenfor det nasjonale programmets regi, og vi var interesserte i å se omfanget av aktiviteten. I tillegg har vi gitt noen nasjonale anbefalinger på området i 2016 og 2017, og det er interessant å se i hvilken grad kommunene følger disse eller velger helt andre teknologiområder innenfor velferdsteknologi, fortsetter Melting.

Referanser: 

Knarvik, U. mfl: Kunnskapsoppsummering om velferdsteknologi, 2017-12. Rapport fra Nasjonalt senter for e-helseforskning. (2018) [pdf.]

Velferdsteknologi. Helsedirektoratet.no. (2018)

Bedre kvalitet med velferdsteknologi i helse- og omsorgstjenestene. Helsedirektoratet.no. (2017)