Glyfosat er virkestoffet i en rekke godkjente plantevernmidler, blant annet Roundup-midler. Roundup brukes mot ugras og andre planter som ønskes bort både i hager, eng og åker i verden og i Norge.

Roundup sprøytes på vegetasjonen og glyfosat tas opp i plantene gjennom blader og stilker, og plantene «sulter ihjel» og dør.

Hva sier meitemark og mikroorganismer til dette?

Skal drepe planter, men ikke dyr

Glyfosat hemmer viktige enzymer i å gjøre jobben sin når plantene produserer proteiner. De aminosyrene, eller proteindelene, som planten ikke klarer å lage, er utgangspunkt for å lage klorofyll, cellevegger, vitaminer, hormoner og beskyttelsesstoffer.

Stoffene er nødvendige for vekst, utvikling, reproduksjon og forsvar hos plantene. Derfor er glyfosat så effektiv til å drepe alle typer planter.

Det er til nå bare kjent at planter har dette enzymet og ikke dyr. Virkningsmåtene til glyfosat gjør derfor at den skal virke raskt på planter og ikke skal være farlig for andre organismer.

Det er imidlertid lite dokumentert hvordan glyfosat påvirker meitemark og mikroorganismer i jord.

Vanlig å teste på feil type meitemark

Generelt testes sprøytemiddel på noen organismer før det blir godkjent til bruk. For meitemark sin del testes sprøytemidler oftest på kompostmeitemark (Eisenia fetida og E. andrei).

Av sprøytemidler i landbruket, er generelt midler brukt til desinfisering av jord og noen soppmidler veldig giftige for meitemark, mens flere ugrasmidler er mindre giftige. Oftest gjøres slike tester av sprøytemiddel på kompostmeitemark og i laboratorier.

For noen midler kan det være relevant, men ikke for glyfosat. Kompostmeitemark lever ikke i dyrka jord. De lever i komposter og i sammenhenger med mye organisk materiale.

Glyfosatbehandla planter komposteres sjelden, de dør på stedet der de vokser. De artene meitemark som vi har i norsk landbruksjord er hovedsakelig gråmeitemark (Aporrectodea caliginosa) som utgjør over 80 prosent i norske åker og engsystem og stormeitemark (Lumbricus terretris), som finnes mest i jord under flerårige planter, som i eng, beite, frukt- og bærproduksjon.

Prøvde ut sprøytemiddelet på to typer mark

En gruppe forskere ved universiteter i Wien og Bonn, gjorde interessante funn knyttet til glyfosat og meitemark. De sådde gras, kløver og såkalt ugras i landbruksjord i store potter i et drivhus.

I pottene tilsatte de to ulike arter meitemark, basert på hvor disse artene finner maten sin. Gråmeitemark finner mest mat ned i jorda, mens stormeitemarken helst spiser planterester på overflata. Etter åtte uker var plantene høye og frodige. Da sprøyta de halvparten av pottene med Roundup (glyfosat).

På alle pottene ble det to ganger fordelt litt finkuttet høy, som ekstra mat til meitemarkene.

De registrerte aktiviteten til de to artene meitemark ved å telle antall meitemarkkast, ekskrementhauger, som ble lagt på overflata. De registrert dette 20 ganger før sprøyting, tre ganger under sprøytinga og 20 ganger etterpå.

I tillegg samlet de alle meitemarkeggene som var i jorda, 32 dager etter sprøyting. De talte dem og passet på dem til de klekket for å måle hvordan glyfosat påvirket reproduksjon. Det målte også nitrat og fosfatinnholdet i jorda. De hadde seks gjentak av hver behandling, langt flere enn det som er vanlig i e slike forsøk.

Hvordan gikk det med meitemarkene?

Stormeitemarkene la mer skit på overflate i pottene den første uka etter at det var sprøytet med glyfosat, men mindre og mindre utover i forsøket, sammenliknet med der det ikke var sprøytet. Det var 46 færre meitemarkkast fra denne arten i de sprøyta pottene,  fire uker etter sprøyting. Gråmeitemarkene endret ikke sin aktivitet på samme måte og la like mange kast på overflata i begge behandlingene stort sett hele perioden.

Etter forsøket, fant de 93 prosent av antallet stormeitemark igjen levende der det ikke var sprøyta og 87 prosent igjen der det var sprøyta. Det var ikke statistisk sikker forskjell og stor overlevelse begge steder. Dette er fordi stormeitemark lever i permanente vertikale ganger i jorda, så forskerne antok at de hadde flyttet seg lengre ned i jorda. Alle gråmeitemarkene var i live da forsøket var slutt.

Færre kokonger og nye meitemark

Litt verre var det med eggproduksjon og klekking. Det var lagt færre egg, kalt kokonger, der det var sprøytet, sett opp mot der det ikke ble sprøytet.

Av 25 kokonger fra stormeitemark ble 18 stykker funnet i to av pottene uten sprøyting, og bare syv kokonger i en av de seks pottene som ble sprøytet. For gråmeitemark fant de totalt 292 kokonger, 193 stykker i de seks pottene uten sprøyting og 99 i de seks pottene som hadde blitt sprøytet.

Klekkeprosenten for gråmeitemarkenes egg var 71 prosent i usprøyta potter og 32 prosent i sprøyta potter. Det var også klart lavere klekkeprosent for de kokongene fra stormeitemark som var i sprøyta potter (43 prosent mot 17 prosent), selv om det var langt færre kokonger.

Hva forteller dette oss om hvor farlig glyfosat er, eller ikke er, for organismene i jorda? Jeg mener at funnene klart viser negative effekter for meitemarkpopulasjonen, men ikke direkte død av så mange voksne mark. I tillegg viser resultatene at ulike arter påvirkes forskjellig, kan vi da konkludere med at glyfosat er ufarlig? Nei, mener jeg.

Utvasking av næring

Når lite eller mye plantemasse dør ved bruk av glyfosat vil stoffer fra plantene lekke ut i jorda. Forsøket over målte over 1500 prosent, ikke 15, mer nitrat i jorda i pottene som var sprøyta enn i de usprøyta, og 127 prosent mer plantetilgjengelig fosfat.

Dette er skadelig for miljøet når sprøyting med glyfosat  skjer i voksede plantedekke, på høsten og oftest sås det ikke nye vekster før neste vår, eller at eng sprøytes med glyfosat, det has på husdyrgjødsel og dette pløyes ned om høsten.

Dette gir stor fare for tap av næringsstoff og glyfosatrester fra jorda til vann og vassdrag.

Forstyrrer mikrolivet

En stor endret næringstilgang i jorda ved bruk av glyfosat, vil også påvirke den mikrobielle økologien i jorda. Studier viser økt mikrobiell aktivitet ved bruk av Roundup og lik eller økt biomasse av mikroorganismer i etterkant av sprøyting.

Dette mener forskerne bak studiene skyldes økt næringstap fra de døde plantene og at en del mikroorganismer bryter ned selve glyfosatmolekylene. Studiet viste også at glyfosat var veldig giftig for jordlevende bakterier og jordlevende sopp i jordfrie voksemedier, men mindre giftig da det var tilsatt i jord. Enkelte studier indikerer også at noen bakterier og sopp har den samme måten å lage aminosyrer på hvor glyfosat blokkerer prosessen, som hos planter.

Hva da med alle de bakteriene og encella organismene som lever i vannet som ligger i tynne sjikt rundt røtter og rundt jordpartikler i jorda, og ikke i selve jorda? Kanskje giftigheten av plantevern-midler for vannlevende organismer er mer relevant for en del av de bakteriene og encella dyra som lever i jord. Det er mange små nyanser som det er vanskelig å generalisere effektene på og av.

Videre mener jeg at dersom mikrobiell nedbryting av glyfosat er den måten stoffet «forsvinner» på, bør kanskje også bruken av dette stoffet i nordlige økosystem begrenses. Hovedsakelig fordi den mikrobielle aktiviteten er lav og relativt kortvarig, og fordi plantenes vekstsesong flere steder er relativ kort.

Hvorfor blir ikke glyfosat målt?

For brukere av glyfosat er det krav til egne usprøyta soner mot elver og bekker og at «andre tiltak skal vurderes før plantevernmidler brukes», det er bra. Mer intens nedbør og mildere klima vil utfordre den såkalte «sterke bindingen» glyfosat sies å ha i jord. Faren for både utvaskning av næringsstoffer, glyfosat og jord vil øke med mer ustabilt klima og mildere vintre.

At plantevernmidler havner i bekker og elver også i Norge viser resultater fra JOVA overvåkningen, men glyfosatmålinger er, slik jeg leser det, ikke rutinemessig med i dette overvåkningsprogrammet. Det er kostbare prøver, men bør absolutt med for å få bedre oversikt over hvor glyfosat i seg selv, og jordpartikler med glyfosat tar veien fra norsk landbruksjord.

For både meitemarken og det øvrige jordlivet bør glyfosatmidler brukes enda mer restriktivt og målrettet, og det bør vurderes å innføre krav til nye planter i jorda raskest mulig etter sprøyting. Det beste for både meitemark og miljøet er levende planter i jorda året rundt.