Sørensens undersøkelser inngår i et større forskningsprosjekt, ECOSHRUB, som er et samarbeid mellom NTNU, Nord Universitet, University of Antwerp, Ghent University, State Museum of Natural History in Karlsruhe og University of Arizona.
For mye karbondioksid i atmosfæren er en av de viktigste driverne til et varmere klima. Så her er det to ting som gjelder: mindre utslipp og mer lagring.
Naturens egen måte å lagre karbondioksid på er gjennom plantenes fotosyntese. Fotosyntesen er en prosess som bruker energi fra sollys til å omdanne karbondioksid til organiske forbindelser som for eksempel karbohydrater.
Planter, alger og blågrønnbakterier kan fotosyntetisere.
Lagring til vanns og til lands
Havet lagrer masse karbon. Nær havoverflaten tar planktonet opp karbondioksid (CO2) gjennom fotosyntesen. Planktonet synker deretter til dyphavet og sørger for at karbonet blir lagret lenge.
Til lands er det regnskogene, med sin tette vegetasjon flere titalls meter til værs, som lagrer mye karbon. Myr og tundra er også viktige karbonlagrere.
Karbon lagres imidlertid i alle typer vegetasjon, både over og under bakken.
– Vi tenker ikke over hvor mye karbonlagring som faktisk foregår rett i nabolaget, sier Mia Vedel Sørensen ved Institutt for biologi, NTNU.
Hun har forsket på hvordan vegetasjon på Dovrefjell lagrer karbon. På Dovrefjell vokser nemlig vegetasjonen veldig lavt og er ganske skrinn. Funnene overrasket forskeren.
Funn motbeviste hypotesen
Mia Vedel Sørensen har sammenlignet tre vegetasjonstyper som er typiske i fjellet:
Vierkratt
Hei (krekling og lyng)
Eng
– Jeg ville finne ut hvor mye karbon de tre vegetasjonstypene lagrer og slipper ut. Min hypotese var at vierkratt lagrer mer karbon enn hei og eng fordi buskene har mer biomasse, og at den dermed kan få til mer fotosyntese, forklarer hun.
Men det viste seg å være motsatt: Det var den høyeste vegetasjonen av de tre, altså vierkratt, som faktisk lagrer minst karbon.
– Det overrasket meg at eng lagrer såpass mye mer karbon enn vierkratt. Det viser seg at karbonlagringen i enga for det meste skjer under bakken, i tilknytning til røttene.
Karbonlagringen i hei ligger mellom vier og eng.
Noe som er særegent i heia, er at tyttebær kan bedrive fotosyntese også om vinteren, under snøen. Det er fordi denne vegetasjonen er eviggrønn og fordi den gjerne vokser i områder med lite snø slik at lyset når inn til plantene også om vinteren.
Krattet brer om seg
Annonse
I dag vokser det mer og mer kratt og busker i fjellet og i arktiske strøk. Kratt, som for eksempel vier og dvergbjørk, etablerer seg stadig flere steder og høyere opp i fjellet.
Det skyldes både varmere klima og at færre husdyr beiter i disse områdene. Tidligere var det vanlig med seterdrift og beiting i utmarksområder i fjellet, noe som holdt veksten av vier og småskog nede.
– Det er viktig å finne ut hva som skjer med nivået på karbonfangst og -lagring når vier og busker overtar områder hvor det tidligere var eng. Hvordan vil karbonlagringen påvirkes i alpine og arktiske strøk når vierkratt sprer seg på bekostning av eng og hei? spør Sørensen.
Små telt på Dovrefjell
Ved å sette opp små telt over de forskjellige vegetasjonsområdene målte forskerne CO2-fluks gjennom to somre. Fluks-målingene viser hvor mye CO2 planten tar opp og hvor mye utslipp det er fra planten og jorden.
I tillegg høstet forskerne vegetasjonen og gravde opp jordprøver. De målte karboninnholdet i vegetasjonen og i jorda under vegetasjonen. Slik fikk de informasjon om hvor mye karbon de tre ulike vegetasjonstypene faktisk lagrer.
– Det er nesten ikke forsket på dette tidligere, så det er interessant å finne ut mer om hvor mye av karbonfangsten som lagres i jorda.
Veien videre
I den videre forskningen skal Sørensen undersøke hvorfor det er slik at eng lagrer mye mer CO2 enn vierkratt.
– Vår hypotese er at det har sammenheng med prosesser som foregår under jorden. For eksempel hvordan røttene vokser. Det kan også være knyttet til sopprot, som er et tett samliv mellom sopp og planterøtter og som kan sette i gang frigiving og utslipp av karbon. Sopprot finnes både hos vier og hos hei, men i mindre grad i eng-vegetasjon, forklarer Sørensen.
– Jeg skal også undersøke hva som skjer med karbonbudsjettet når vi planter vier i eng og hei, og hva som skjer når det settes opp en beskyttelseskasse, så sau og andre beitedyr ikke kan spise på vegetasjonen, forklarer Mia Vedel Sørensen.
Annonse
På denne måten gjenskaper hun det som er ferd med å skje i fjellet med stadig mer gjengroing av kratt og måler hvordan dette påvirker CO2-regnskapet.
Referanse:
Mia Vedel Sørensens m.fl: Draining the Pool? Carbon Storage and Fluxes in Three Alpine Plant Communities. Ecosystems. 2017. DOI:10.1007/s10021-017-0158-4. Sammendrag.