Ny studie tyder på at enklere tilgang på usunn gatemat kan forklare halvparten av overforekomsten av diabetes 2 i østlige bydeler i Oslo.

«Giftig miljø» gir høyere diabetesrisiko i Oslo øst

De som bor lengst øst i Oslo har mye høyere risiko for å få diabetes 2. Halvparten kan forklares med «giftig miljø», som lett tilgang på usunn mat, få treningsområder og mindre tilgang på sunn mat, ifølge ny studie.

15.11 2017 05:00

Skillet mellom øst og vest i Oslo har en lang historie. God helse og sykdommer er veldig ujevnt fordelt langs dette skillet. Forskjellene i levealder er på over 10 år mellom østlige og vestlige bydeler.

Det nordiske helseparadokset går ut på at vi har tydelige helseforskjeller, til tross for at vi har mindre inntektsforskjeller her enn i de fleste andre land. Disse store helseforskjellene er en gåte, mener mange forskere.

Hvorfor har de skandinaviske landene til tross for sterke velferdsordninger, likevel feilet med å oppnå jevnt god helse i befolkningen?

Neppe bare utdanning

De fleste befolkningsstudier hittil har forklart helseforskjellene mellom innbyggerne i de ulike bydelene i Oslo med forskjeller i livsstil, sosioøkonomiske faktorer eller gener og arv. Flere høyt utdannede har råd til å bo i de vestlige bydelene. De har andre levevaner, de spiser sunnere og trener mer. En annen årsak kan være ulik etnisk sårbarhet for visse sykdommer.


Om lag halvparten av diabetestilfellene kan være miljøbestemt, som få treningsmuligheter og mange junkfood-restauranter i Oslo øst, sier Elias Nosrati ved Universitetet i Cambridge. (Foto: privat)

Ved årtusenskiftet hadde over halvparten av innbyggerne i de vestligste bydelene høyere utdanning, og under ti prosent var ikke etnisk norske. I de østligste bydelene hadde under 20 prosent høyere utdanning og over 25 prosent var ikke etnisk norske.

Nå tyder en ny studie på at forklaringen på helseforskjellene ikke er så enkel. Tilgang på sunn mat og steder å mosjonere kan forklare om lag halvparten av forskjellen i diabetesrisiko.

Studien ble nylig publisert i European Journal of Public Health.

Geografiske ressurser en forklaring

– Vi ønsket vi å inkludere geografiske forskjeller mellom nabolag for å finne bakenforliggende årsaker til diabetesforskjeller, forteller doktorgradsstipendiat Elias Nosrati. Han studerer ved Universitetet i Cambridge, og er med i Oslo Diabetes Forskningssenter. 

Forskernes fokus var på diabetes 2, fordi dette er en sykdom som i stor grad er koblet til atferd og forbrenning, som matvaner og trening.

– Vi tenkte det ville være interessant å spore utbredelsen av helserelaterte ressurser, slik som treningsmuligheter og butikker med sunn og usunn mat, for å se om forskjellene var så store at de kunne forklare noe av den skjeve utbredelse av diabetes i befolkningen, sier Nosrati til forskning.no.

Les også: Store forskjeller i kreftrisiko mellom fylkene


Mørk farge viser høy forekomst av diabetes 2, lys farge lav forekomst. De mørkeste områdene tilsvarer i dag Stovner, Alna, deler av Grorud og Søndre Nordstrand. (Grafikk: European Journal of Public Health)

60 prosent økt risiko for diabetes i Oslo øst

Nosrati brukte tall fra The Oslo Health Study til å måle diabetes 2-forekomsten av i de ulike bydelene, slik inndelingen av byen var i 2002. Fordelingen var svært ujevn, med opphopning i mange østlige bydeler.

Av 741 tilfeller totalt av diabetes 2, var hele 659 i østlige områder av byen. Bare 82 hadde diabetes 2 i vestlige bydeler. Forskjellen i forekomst var på nesten fire prosentpoeng mellom øst og vest. 

Tidligere forskning har vist at ulikheter i diabetesforekomst er fremtredende og varierer tydelig mellom etniske grupper. 

Å bo på østkanten av Oslo øker risikoen for å få diabetes med 60 prosent, etter justering for andre sammenhenger som etnisitet, kroppsmasseindeks, alder eller utdanning.

Det vil si at innbyggere med ellers lik bakgrunn, hadde 60 prosent høyere risiko for å få diabetes 2, om de bor i øst i forhold til de som bor i vest. 

Mer junkfood og mindre treningstilbud

Nosrati kartla også tilgangen på usunn mat ved å telle fastfood-restauranter, utbredelsen av treningsstudioer og matbutikker med bare sunn mat i de forskjellige bydelene.


Dette kartet viser hvor det var flest fastfood-restauranter i Oslo på tidsrommet som er målt i studien (mørk farge betyr over 15), og færrest (lys farge betyr under fem utsalg).
(Grafikk: European Journal of Public Health)

Mønsteret som trådte frem, var at folk i vestlige deler av Oslo har mindre tilgang på usunn mat, men desto mer tilgang på treningsområder og sunne matalternativer, det vil si butikker som bare selger frukt og grønt.

Selv etter at de justerte for kjente faktorer som etnisitet, kjønn, og sosioøkonomiske faktorer, fant de betydelige forskjeller mellom selve nabolagene.

Å bo i nabolag med mye fastfood-kjeder, få fysiske treningsmuligheter og fravær av helsebutikker øker risikoen med 30 prosent, har Nosrati beregnet.

Politikere bør planlegge bedre

Forskerne mener at politikerne bør ta de geografiske helseforskjellene i betraktning når de planlegger politiske beslutninger.

– Vårt mål var å sette søkelys på vekselvirkningen mellom innbyggere og omgivelser, for bedre å forstå hvordan byplanlegging, eller mangel på planlegging, kan bidra til å påvirke forskjeller i helse, sier han.

– Hvordan vi organiserer bydelene og legger til rette for aktivitet og sunt kosthold, er faktisk med på å skape helseforskjeller, sier Nosrati.

Små tall, men betydelige


Antall treningsstudioer var omvendt proporsjonal med diabetes 2-forekomsten. I Frogner var det 15 (mørk farge).
(Grafikk: European Journal of Public Health)

– Er tallgrunnlaget godt nok til å trekke konklusjoner når bare 700 personer hadde diabetes 2?

– Selvfølgelig har disse tallene en viss grad av usikkerhet, som vil avta hvis man har en større gruppe å gå ut fra. Men Oslo er en relativt liten by, og 17 000 personer er et godt utgangspunkt for å fange opp graden av ulikhet mellom individer og nabolag.

De har brukt statistiske metoder som fanger opp de variasjonene vi var interessert i, ved at de fant forskjeller i diabetesforekomst som henger sammen med de andre forskjellene mellom bydelene, mener han.

– Det gjør at vi kan trekke noen viktige konklusjoner.

Referanse:

E. Nosrati, A.K. Jenum mf: Ethnicity and place: the geography of diabetes inequalities under a strong welfare state. Sammendrag. European Journal of Public Health, 10. oktober 2017.  DOI:10.1093/eurpub/ckx119

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Slik ble studien gjort

Forskerne har brukt data fra 2002 Oslo Helse-studien i 2002 med 17 000 innbyggere.

741 personer rapporterte at de hadde diabetes 2, noe som tilsvarer 4,3 prosent. Dette er omtrent det samme som landsgjennomsnittet.

Diabetestilfellene var veldig ujevnt fordelt i Oslo, med en opphopning av diabetes i de østlige områdene av byen. Det var 659 tilfeller i de østlige bydelene, og bare 82 tilfeller i de vestlige bydelene. Dette tilsvarer en forekomst på henholdsvis 5,4 prosent og 1,6 prosent.

De sjekket deretter konsentrasjonen av fast food-butikker og tilgang på treningsstudioer samt butikker med frukt og grønt.  Disse opplysningene fikk de fra SSB.

Så sammenlignet de forekomsten av diabetes med utbredelsen av sunne og usunne faktorer i nærmiljøet.

Resultatene tyder på at byplanlegging og friluftsområder og helserelaterte ressurser utgjør en uavhengig effekt på diabetesforekomsten, også etter at de har justert for etnisitet og andre forhold som har sammenheng med diabetes.