Naturlig utvalg har gitt dovendyret en nisje i evolusjonen. Dovenskap er også en av flere drivkrefter som driver naturlig utvalg i språket, viser forskning. (Foto: Stefan Laube)
Naturlig utvalg har gitt dovendyret en nisje i evolusjonen. Dovenskap er også en av flere drivkrefter som driver naturlig utvalg i språket, viser forskning. (Foto: Stefan Laube)

Evolusjon i levende språk

Forskere finner likheter mellom livets og språkets utvikling. Dovenskap er en av driverne.

Published

To mekanismer fra biologisk evolusjon – genetisk drift og naturlig utvalg – er gjenfunnet i utviklingen av det engelske språket.

Naturlig utvalg drives blant annet av dovenskap, som når ord gjøres kortere. Aeroplane ble for eksempel plane. Genetisk drift er rett og slett tilfeldigheter.

– Dette er interessant, men forskerne tallfester for så vidt det vi visste fra før. Forsøkene på forklaringer er også velkjent, kommenterer Jan Terje Faarlund.

Faarlund er professor emeritus ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier på Universitetet i Oslo.

Genetisk drift

Jan Terje Faarlund. (Foto: Ram Gupta)
Jan Terje Faarlund. (Foto: Ram Gupta)

Han mener likevel at det er interessant når de amerikanske forskerne finner at tilfeldigheter spiller såpass stor rolle i utviklingen av språk.

En sånn tilfeldig utvikling finnes også i livets evolusjon. Den kalles genetisk drift.

– Det finnes en tradisjon i språkvitenskapen for at alle endringer har en forklaring, for eksempel påvirkning fra andre språk, sier Faarlund.

– Noen av oss prøver å si at ikke alle endringer skyldes påvirkning, men rett og slett tilfeldigheter. Nesten hva som helst kan skje innenfor de rammer som universalgrammatikken setter, fortsetter han.

Universalgrammatikken er det grunnleggende språksystemet vi er født med, ifølge språkforskeren Noan Chomsky.

Å stupe

De amerikanske forskerne bak denne studien har kartlagt ord og setninger i en svær tekstsamling fra de siste tusen år – helt fra normannernes erobringer på 1000-tallet og fram til i dag.

Tekstene er digitalisert. Slik kunne forskerne raskt se mønstre. Hvordan endret språket seg fra generasjon til generasjon av skribenter?

Forskerne valgte seg noen spesielle ord og setninger. De så hvordan noen verb endret seg – for eksempel verbet to dive, å stupe.

Tilfeldig? Ikke!

I fortid ble det tidligere bøyet svakt, altså mer regelmessig – dived – stupte. Nå bøyes det sterkt, mer uregelmessig – dove. Hvorfor?

I utgangspunktet antok forskerne at språket utvikler seg helt tilfeldig. Genetisk drift finnes i alle arter med kjønnet formering. Når mor og far har forskjellige arvelige egenskaper, er det i noen grad tilfeldig hvilken egenskap – hvilken variant av genet – barnet arver.

I eksempelet med dived som ble dove kunne ikke genetisk drift – altså ren tilfeldighet – forklare utviklingen. Forskerne oppdaget at naturlig utvalg – seleksjon – var på ferde.

Naturlig seleksjon i språket

I livets evolusjon betyr naturlig utvalg at de egenskapene – genene – velges ut som gjør avkommet best til å formere seg.

Ordene i genenes språk blir skrevet og lest og skrevet i stadig nye generasjoner. De mest levedyktige genene lever videre.

Det samme skjer med naturlig utvalg i menneskespråket. Ordene blir uttalt på ny og på ny – fra generasjon til generasjon av språkbrukere. De mest levedyktige ordformene velges ut og går videre.

Hvorfor ble den sterke formen dove mer levedyktig enn den svake dived?

Det rimer!

(Illustrasjon: <a href="http://www.colourbox.no">www.colourbox.no</a>, bearbeidet av forskning.no)
(Illustrasjon: www.colourbox.no, bearbeidet av forskning.no)

Rimord, foreslår forskerne. Endringen fra svak til sterk form, fra dived til dove, skjedde samtidig som bilen kjørte inn i verdenshistorien på begynnelsen av 1900-tallet.

How careless I drove
off Dover I dove …

Forskerne fant den samme forklaringen for flere andre verb som endret bøyning. De tok også farge av rimord.

– Et norsk eksempel ville være skrive – skreiv, som på gammelnorsk ble bøyd svakt: skriva – skrivade. Fortidsformen skreiv kan ha oppstått under påvirkning av drive – dreiv, kommenterer Faarlund.

Mest tilfeldig endring

Mange verb forandret seg likevel tilfeldig – med genetisk drift. Dette gjaldt særlig verb som ble lite brukt.

Det samme skjer i biologisk evolusjon. Sjeldne arter har mer genetisk drift. Tilfeldige utslag får større betydning i en liten gruppe enn en mye større gruppe.

Tilfeldig? Not!

Forskerne fant også samspill mellom genetisk drift og naturlig utvalg. På 1200-tallet sa englendere Say they? – sier de?

På 1700-tallet hadde alle gått over til å si Do they say? De hadde altså gått over til en mer tungvint form med et ekstra ord – do.

Denne overgangen var genetisk drift, fant forskerne ut. Det som så skjedde, var at denne tilfeldige overgangen påvirket andre lignende setninger som ikke var spørsmål.

They say not – ble til – They do not say. Say not that! – ble til – Do not say that!

Påvirkningen var et eksempel på naturlig utvalg. Spørsmålet Do they say? påvirket de andre setningene og valgte ut hvilken form som overlevde.

Det skjedde på samme måte som rimordene påvirket hvilke bøyninger av verb som overlevde.

Jespersens syklus

Otto Jespersen, fotografert i 1915. (Foto: Ukj/Wikipedia)
Otto Jespersen, fotografert i 1915. (Foto: Ukj/Wikipedia)

Setningen They say not kunne by på enda en overgang som var formet av naturlig utvalg.

Her virket en mekanisme som kalles Jespersens syklus, oppkalt etter den danske språkforskeren Otto Jespersen. Han var professor i engelsk språk – slett ikke komiker.

På gammelengelsk lød det Ic ne secge – jeg sier ikke. Nektingsordet ne kom foran verbet secge, som på fransk.

Så forandret setningen seg til I ne seye not og endelig til I say not, som det het på 1400-tallet før den siste moderniseringen vi har beskrevet tidligere.

Jespersen beskrev denne overgangen for nektende setninger i boka Negation in English and Other Languages:

Det originale negative adverbet [altså ne] blir først svekket, så funnet utilstrekkelig og derfor styrket, gjerne gjennom et tilleggsord, og dette [tilleggsordet] kan igjen føles som det egentlige negative [ordet] og over tid bli gjenstand for den samme utviklingen som det opprinnelige [negative] ordet.

Tydelighet mot latskap

I setningen over tar altså det forsterkende tilleggsordet not over for det opprinnelige ne.

– Det naturlige utvalget bak Jespersens syklus drives av to motsatte mekanismer – lytterens behov for tydelighet opp mot talerens dovenskap, kommenterer Faarlund.

Lytterens behov for tydelighet fører til at fyndordet not føyes til i setningen I ne seye not.

Referanse:

Mitchell G. Newberry m.fl: Detecting evolutionary forces in language change, Nature 1.11.2017, DOI 10.1038/nature24455, sammendrag.