«Vi hoppet på sjansen umiddelbart», sier Delia Mestre til avisen the Orlando Sentinel. Som ung jente i Humacao, Puerto Rico, på midten av 1950-tallet ble hun tilbudt en magisk pille.
«Vi ble fortalt at dette var en medisin som ville hindre at vi fikk barn vi ikke kunne forsørge.» Mestre ble imidlertid ikke fortalt at det hun egentlig var med på, var å teste ut det vi i dag kjenner som p-pillen, på mennesker.
Over 1500 fattige kvinner fra Puerto Rico deltok i den amerikanske p-pille-testingen, som foregikk i ni år – fra 1955 til 1964.
Hormondosene i disse pillene var betydelig større enn i dagens piller. Flere av kvinnene opplevde store smerter, kvalme, svimmelhet og depresjon. Tre tilsynelatende friske kvinner døde under testingen, men Dr. Pincus, mannen som skapte p-pillen (som står for Pincus-pillen), nektet å undersøke hvorfor. Han forsikret de andre i teamet om at kvinnene ville bli glemt.
Vi vet derfor ikke om dødsfallene hadde noe med pillene å gjøre.
«Eksperimentene var både bra og dårlig», sier Mestre, med tårer i øynene. «Jeg har veldig blandede følelser om dette.»
Kontroversiell pille klar for testing
Margaret Sanger var en amerikansk sykepleier og pioner innen prevensjon og familieplanlegging. Hun drømte om en «magisk pille» som kunne gi kvinner kontroll over når de ville ha barn.
Verken myndighetene eller legemiddelfirmaene var interesserte i å finansiere forskning på noe så radikalt.
Løsningen ble pengene til den rike filantropen, suffragetten og biologen Katharine McCormick. Sammen fikk de med seg Dr. Gregory Goodwin Pincus. Den kontroversielle forskeren hadde blitt sparket fra Harvard og jobbet nå for seg selv ut av garasjen sin.
Pincus injiserte hormonet progesteron i rotter og kaniner, og oppdaget at dette stoppet eggløsningen hos dyrene. Etter tre års laboratorieforskning og dyreforsøk, hadde han en prototype klar til utprøving på mennesker. Kamuflert som en fertilitetsstudie testet Pincus og gynekologen John Rock ut pillen på enkelte pasienter. At den var laget for å hindre kvinnene i å bli gravide ble de ikke informert om.
Flere i studien tolererte ikke bivirkningene, og nesten alle trakk seg. Forskningsteamet slet med å starte den kliniske utprøvingen i USA. Sykepleiere nektet å delta, likeså kvinnelige innsatte i et fengsel. Prevensjonsmidler var dessuten ulovlig i flere stater.
Flust av fattige kvinner og prevensjonsklinikker
Befolkningstettheten og fattigdommen gjorde Puerto Rico til et egnet teststed for pillene. Sanger var en stor forkjemper for kvinners rettigheter og kontroll over egen fertilitet. Men både hun og Pincus var også svært opptatt av befolkningskontroll. Hvis fattige kvinner klarer å ta pillen, klarer alle det, mente de.
Puerto Rico, en amerikansk koloni siden 1898, var en kort flytur unna. Her var det ingen restriksjoner på prevensjonsmidler, snarere motsatt. Abort var lovlig. Flere kvinner ble sterilisert uten samtykke eller tilstrekkelig informasjon i løpet av 1950- og 60-tallet. Det eksisterte dessuten et omfattende nettverk av prevensjonsklinikker.
Men nok en gang slet forskningsteamet med å finne deltakere som tålte pillens bivirkninger og testregimet. Pincus og Sanger begynte å se etter kvinner de kunne tvinge med i studien. Kvinner som gikk på medisinstudiet i San Juan i Puerto Rico, fikk beskjed om at de måtte delta, hvis ikke ble de utvist. Fortsatt unnlot forskerne å fortelle om pillens effekt.
Dør til dør
Lederen for forsøkene i Puerto Rico, Dr. Edris Rice-Wray foreslo en ny strategi – å fortelle kvinnene hva pillen gjorde. Sosialarbeidere begynte å gå dør til dør i fattige områder og fortelle om pillen som hindret graviditet. Flere hundre registrerte seg på kort tid. Men selv om de nå visste hva pillen gjorde, fikk de ikke vite at de var en del av en klinisk utprøving, og at pillene var på eksperimentstadiet.
Pilletestingen skapte overskrifter i Puertorikanske aviser. El Imparcial anklaget prosjektet for å drive med befolkningskontroll, og lokale leger fortalte pasientene deres at pillene var farlige.
Conchita Santos tok imot sin første pakke med piller i 1955, kort tid etter hun fødte sitt første og eneste barn. «Du gjør det som er best for deg og familien, det er ikke lett å ta et slikt valg», sier Santos. Hun forteller at flere av kvinnene ble advart av prestene sine om å ikke ta pillene. Det var mot guds vilje.
Dosering, bivirkninger og blodpropp
Allerede etter ett år med tester konkluderte Dr. Edris Rice-Wray at pillen var 100 prosent effektiv mot graviditet.
Men hun rapporterte også til Pincus at pillen ga for store bivirkninger til å være akseptabel, og at kanskje dosen med hormoner var for stor. Pincus på sin side mente bivirkningene måtte ha psykiske årsaker. Han var så trygg på pillenes sikkerhet at han sendte dem til kvinnelige slektninger.
Amerikanske FDA klarerte pillen som prevensjonsmiddel allerede i mai 1960, og innen få år hadde mer enn fire millioner kvinner tatt den i bruk. Spørsmål om sikkerhet kom straks på agendaen. Fordi amerikanske kvinner klagde på bivirkninger, fortsatte man å teste sikkerheten og effekten på kvinner i Puerto Rico frem til 1964. Frem mot 1970 ble pillen, som fremdeles hadde en svært høy hormondose, koblet mot tilfeller av slag, hjerteanfall og blodpropp. Andre bivirkninger kvinner opplevde var redusert sexlyst, vektøkning og depresjon.
I 1970 kom boka The Doctors’ Case Against the Pill, av journalist Barbara Seamen. En av bokens lesere, senator Gaylord Nelson organiserte høringer i senatet på bakgrunn av bokas fortellinger om pillens skjulte bivirkninger. «The Nelson Pill Hearings» førte til at hormondosen i pillene ble kraftig redusert, og at pillene må selges med et vedlegg som ramser opp mulige bivirkninger.
Norge var seint ute
Den første norske p-pillen het Anovlar og kom på markedet i 1963 – men i begynnelsen var den bare godkjent til bruk mot ulike gynekologiske lidelser. Først i «kjærlighetsåret» 1967 ble p-pillen et lovlig prevensjonsmiddel i Norge.
– Norge var seint ute med å godkjenne p-pillen som prevensjon, forteller Marte Stubberød Eielsen, som skriver bok for Forlaget Manifest om p-pillens kulturhistorie i Norge.
Både Sverige, Danmark, England og Tyskland var tidligere ute enn oss.
– Og han som holdt igjen, var helsedirektør Karl Evang. Et tilsynelatende paradoks, fordi Evang jo i en mannsalder hadde kjempet mot den borgerlige seksualmoralen og for seksuell frigjøring, sier Eielsen.
Men etter at p-pillen i 1960 ble godkjent som prevensjon i dens hjemland USA, hadde verden vært vitne til en katastrofe:
– Sovemiddelet Thalidomid, som også ble populært mot svangerskapskvalme, viste seg å være svært skadelig for fosteret. Flere tusen barn ble født med misdannelser og mange gravide aborterte. Det førte til at legemiddelindustrien, som i etterkrigstida hadde vært inne i en eventyrlig vekst, fikk et skudd for baugen, forteller Eielsen.
Karl Evang ville ikke forhaste seg og avventet entydige forskningsresultater. Det var særlig blodpropp som følge av p-pillebruk han var bekymret for. Men på tampen av 1966 kom en fagkomité nedsatt av Helsedirektoratet til at virkningen trumfet bivirkningene – og p-pillen ble godkjent som et nytt prevensjonsmiddel.
Det skulle imidlertid vise seg at norske kvinner forholdt seg relativt kjølig til den nye pillen.
Fryktet bivirkninger
I 1973 var det bare åtte prosent av norske kvinner i fertil alder som brukte p-piller. Til sammenligning var tallet 35 prosent i Danmark og 20 prosent i Sverige.
– Årsaken var nok frykt for bivirkninger. Mellom 1969 og 1974 kom den første europeiske erstatningssaken om p-pillen opp for retten i Norge – saken fikk massiv mediedekning og gikk helt til Høyesterett. En 32 år gammel tobarnsmor hadde mistet livet, angivelig etter bruk av p-pillen Anovlar. Mannen gikk til sak mot produsenten, det tyske legemiddelfirmaet Schering. Saken var ingen god reklame for p-pillen, sier Eielsen.
En annen årsak til lave p-pilletall, var at norske kvinner i stor grad omfavnet en annen nykommer på prevensjonsmarkedet, nemlig spiralen.
I dag, derimot, har p-piller en sterk posisjon i Norge. Det er det mest utbredte hormonelle prevensjonsmiddelet, med 250 000 brukere. Men også i dag må pillen tåle kritikk.
– I pillens barndom ble det sett som en stor fordel at p-pillen var det første, sikre prevensjonsmiddelet som kvinnen selv kunne kontrollere, uten mannens visshet eller samtykke. I dag ser imidlertid mange kvinner ut til å mene at mannen gjerne kunne ta mer ansvar for prevensjon – og undrer seg over hvorfor det ikke er utviklet hormonprevensjon for menn. En del etterspør også mer forskning på bivirkninger som humørendringer og tap av sexlyst hos kvinner som går på p-piller, forteller Eielsen.
Det er liten tvil om at pillen både er elsket og hatet.
– Men at p-pillen har bidratt til å endre kvinners liv, parforholdet, familien – og hele samfunnet, det tror jeg trygt vi kan slå fast, sier hun.
Referanser:
Carroll, M.: The dark history of the birth controll pill in Puerto Rico. The radical notion. (2016)
Friedman, A.: How the pill overcame impossible odds and found a place in millions of women’s purses. New Republic. (2014).Maddox, K.: Who invented the Birth Control Pill? Piqued.
Quintanilla, R.: Puerto Ricans recall being guinea pigs for ‘magic pill’. Chicago Tribune. (2004)
Squires, B.: The Racist and Sexist history of keeping birth control side effects secret. Broadly - Vice.com. (2016)
Stolpestad, I.W. og Holemo, A.D-Q.: Historien bak p-pillen. nrk.no. (2008)
Tennøe, T.: Pillen er 50!. Teknologirådets blogg - Koblinger. (2010)
Vargas, T.: Guinea pigs or pioneers? How Puerto Rican women were used to test the birth controll pill. Washington post. (2017)
Gregory Goodwin Pincus. Wikipedia (2017)
